Sanger. Foreldre: Overmaskinist i Marinen Gullik Hansen (1852–92) og Susanne Anette Marie Møller (1857–1921). Gift 1) 29.5.1909 med skuespiller Egil Næss Eide (1868–1946), ekteskapet oppløst 1939; 2) 1939 med advokat og forretningsmann Henry Myron Blackmer (25.7.1872–25.5.1962), sønn av Francis Blackmer og Abbi Daniels. Tok kunstnernavnet Eidé Norena i 1920-årene.

Koloratursopranen Kaja Eide Norena var en av de fremste i sitt fag, og feiret triumfer på verdens ledende operascener i 1920- og 1930-årene. Lenge etter at hun avsluttet sin karriere kunne nye generasjoner oppleve hennes stemme gjennom grammonfoninspillinger, bl.a. hennes tolkning av Agathe Backer Grøndahls “Mot kveld” ('Alle de duggvåte blomster'), som i mange år var en gjenganger i NRKs Ønskekonserten.

Kaja Hansen vokste opp på marineetablissementet Karljohansvern i Horten. Faren døde da hun var snaut 8 år gammel, og moren giftet seg på nytt med marinemusikeren Axel Trulsen. Kajas vakre stemme ble lagt merke til i den lokale menigheten, og sanglæreren Helene Aschehoug fikk henne med i et barnekor. Som 14-åring sang hun for Ellen Gulbranson i Kristiania, og ble rådet til å la stemmen hvile til hun var 17. Da hun var 17 år, begynte hun med timer hos Aschehoug, og de opptrådte sammen på private tilstelninger.

2. desember 1903 holdt Kaja Hansen sin første konsert i Avholdslokalet i Horten med Aschehoug ved klaveret. Debuten var vellykket, og førte til konserter sommeren 1904 på Victoria Hotel i Åsgårdstrand og i oktober igjen i Horten. Samme år flyttet hun til Kristiania og begynte hos Ellen Gulbranson, og 18. mars 1905 debuterte hun i hovedstaden sammen med pianisten Hildur Andersen. 1907 overtalte Bjørn Bjørnson henne til å synge Amor i Glucks Orfevs og Evrydike på Nationaltheatret, mot bl.a. Cally Monrad. Kajas første opptreden på en operascene lot ingen i tvil om hennes talent. Samme år sang hun Suzuki i Madame Butterfly, og året etter Aagot i Fjeldeventyret og tittelrollen i Ole Olsens Laila. 1909 kom et gjennombrudd med tittelrollen i Madame Butterfly, en suksess hun gjentok på Stockholmsoperaen.

1909 giftet hun seg med Egil Eide, en av de ledende skuespillerne ved Nationaltheatret, og sammen med pianisten Nils Larsen reiste de på turneer over hele landet. Kaja Eide ble en av Nationaltheatrets fremste operakrefter, med roller som Mignon (1910), Rosina i Barberen i Sevilla (1914) og – etter et mellomspill på Centralteateret 1914 som Violetta i La Traviata og Mimi i La Bohème – som Gilda i Rigoletto (1915). I 1919 ble hennes Lakmé mottatt med stormende bifall for åpen scene. Hun gjorde også plateinnspillinger.

I pedagogen Raimund von der Mühlen i London fant hun en myndig lærer som passet til hennes egen målbevissthet. Teknikken ble styrket og stemmen utviklet, og våren 1924, 40 år gammel, prøvesang hun på La Scala i Milano. Her fikk hun sitt internasjonale gjennombrudd som Gilda, under Arturo Toscaninis ledelse. En konsertturné i Norge samme høst ble en triumfferd, som ble avsluttet med ni utsolgte hus i Kristiania. Hjulpet frem av Nellie Melba gjentok hun Gilda-suksessen på Covent Garden, og sang her også Violetta, Liu i Puccinis Turandot, Desdemona i Verdis Otello (mot Giovanni Martinelli) og Mimi (mot Beniamino Gigli). Hun tok nå kunstnernavnet Eidé Norena, som utenfor Skandinavia ble oppfattet som hennes for- og etternavn. 1925 debuterte hun på Paris-operaen og 1926 på Chicago-operaen, begge steder som Gilda. Det fortelles at hun alltid sang Gilda (“min lykkerolle”) i kostymet som hun fikk sydd til La Scala-debuten.

Ekteskapet med Egil Eide hadde lidd under Kajas mange og lange utenlandsopphold, og hun slo seg nå ned i Paris, hvor hun sang både på Operaen og på Opéra-Comique. Blant rollene var Konstanze i Mozarts Bortførelsen fra Seraillet, Julie i Gounods Romeo og Julie, Marguerite de Valois i Hugenottene, Mathilde i Wilhelm Tell, Dronningen av Sjemakha i Rimskij-Korsakovs Den gylne hane, og Ofelia i Ambroise Thomas' Hamlet. I 1930-årene kom hun til å oppholde seg mye i USA. Hun gjestet Metropolitan i New York 1933–38 som Desdemona og Julie, og 1935 sang hun for president Franklin D. Roosevelt og 300 gjester i Det hvite hus. Hun medvirket også ved festspillene i Salzburg 1935–38. Det ble dessuten tid til noen norgesbesøk; 1933 holdt hun tre suksessombruste konsertaftener i Nationaltheatret med pianisten Waldemar Alme, og 1937 ble hun feiret som Violetta samme sted.

Kaja Eide ble aldri lei av å arbeide med sine tolkninger. Denne fliden, som hun skjulte bak et elegant ytre (franskmennene oppfattet henne som svært “chic”), gav resultater. Hun utviklet en meget vakker og naturlig klang i hele omfanget, pusteteknikken var førsteklasses, høydetonene under full kontroll, hennes messa di voce (evnen til å la toner stige og synke i volum) perfekt. Plateinnspillingene fra 1930-årene vitner om hennes format; Ofelias store scene fremheves ennå i dag som en referanseinnspilling.

Våren 1938 gav hun sin siste forestilling på Parisoperaen, som Desdemona. Hennes siste opptreden var i Ekserserhuset i Horten 26. februar 1939, hvor hennes bysbarn hilste henne med stormende jubel. Hun ble skilt fra Egil Eide samme år, og giftet seg med sin musikkinteresserte ledsager gjennom flere år, den amerikanske advokaten Henry Myron Blackmer. Da tyskerne invaderte Frankrike våren 1940, flyttet de til Genève i Sveits, hvor hun fikk mange år som pensjonist.

Kaja Eide Norena var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull og den franske Æreslegionen. 1933 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og 1934 fikk hun den danske medaljen Ingenio et Arti. Hun døde i Lausanne i Sveits 1968, 84 gammel. På ettårsdagen for hennes død ble urnen nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Ørnulf Basts relieff på gravsteinen viser henne som Gilda.

    Plateinnspillinger

  • Norena (arier og sanger innspilt 1930–37), Nimbus Records NI-7821, 1991
  • HEH 1968
  • U. Mørk: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • S. Amundsen: “Kaia Eide Norena”, i Norsk Tidsskrift for musikk nr. 3/1971
  • R. Baggethun: “Nattergalen fra Horten”, i Gjennom skiftende tider. Glimt fra Borre og Horten i gamle dager, Horten 1973

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Sigri Welhaven, 1969; Den Norske Opera, Oslo
  • Relieff (bronse) av Ørnulf Bast, 1969; på Kaja Eide Norenas gravstein, Vår Frelsers gravlund, Oslo