Forfatter. Foreldre: Skolestyrer og maler Kåre Johan Skagen (1911–93) og lærer Mary Emilie Guttelvik (1917–). Gift med dr.art. Margery Vibe (1958—). Bror av Sølve Skagen.

Kaj Skagen har helt siden debuten 1971 vært noe av en enfant terrible i den litterære og politiske debatten i Norge, på grunn av sine synspunkter så vel som sin måte å presentere dem på.

Allerede som 20-åring gjorde Skagen seg bemerket som skribent og aktivist, og han tok bl.a. tidlig avstand fra den norske maoismen, f.eks. i artikkelen SUF – en ulv i fåreklær (1969). Hans debutsamling Gatedikt, som kom to år senere, var preget av den motkulturelle impulsen fra anarkismen og antroposofien, i tradisjonen fra Jens Bjørneboe. Den første essaysamlingen, Mellom partikontoret og supermarkedet, søkte et tredje standpunkt mellom en fordummende konsumkultur og en autoritær kapitalismekritikk. Skagen var litteraturkritiker i Arbeiderbladet 1970–75.

Selv om han tidligere hadde utgitt romanene En elv under gaten og Barføtt gjennom Europa, var det førsteprisen med Broene brenner i Gyldendals romankonkurranse 1982 som gjorde ham kjent for et bredere publikum. Romanen fortalte en kjærlighetshistorie i den store europeiske tradisjon, der den mannlige hovedpersonen jaktet på det evig kvinnelige, som i Skagens roman hadde inkarnert seg i kvinnen Rakel.

Skagen utløste 1983 en omfattende og til dels skandalepreget debatt med essaysamlingen Bazarovs barn, der han gikk i rette med det menneskesynet som kom til uttrykk i 1970-årenes politisk orienterte sosialrealisme. Han videreførte slik sett på mange måter den nyromantiske kritikken av realismen og krevde at mennesket ikke bare skulle fremstilles som et dyr på naturalistisk vis, men at en åndelig dimensjon ikke kunne fornektes. Han ble i Dagbladet av Hans Fredrik Dahl anklaget for å kjøre i “brune spor”. Slik ble hans kritikk marginalisert.

Enda mer motgang fikk Skagen med sin nøkkelroman Himmelen vet ingenting (1988), som i lett gjenkjennelig form handlet om selvmordet til en kjent norsk forlagsredaktør. Skagen ble beskyldt både for nekrofili og for å utnytte andres død på en spekulativ måte. Nesten et samlet pressekorps kastet seg over forfatteren.

Etter de to skandalepregede debattene Skagen utløste i 1980-årene, der man i ettertid dessverre må konstatere at han ble utsatt for urettferdig behandling, kan man få inntrykk av at han valgte en mer tilbaketrukket posisjon og konsentrerte seg mer om å formidle antroposofisk tankegods. Han hadde allerede redigert en bok med tittelen Jens Bjørneboe om seg selv og fulgte opp med essayet Metafysikk eller selvmord, som kretset om Bjørneboe og antroposofien. Skagens tyngste roman bærer tittelen Hodeskallestedet og har også sterke innslag av Rudolf Steiner og antroposofien. Romanen pretenderte å fortelle intet mindre enn den sanne historien om det 20. århundre, slik den aldri fant sted. Her forsøkte den eldgamle fortelleren Adalbert Morgenstjerne å redde stumpene av et okkult verdensbilde gjennom å nedtegne sine erindringer.

Skagen drev sammen med Peter Norman Waage tidsskriftet Arken, inntil bladet gikk inn 1989. I 1990-årene har Skagen fulgt opp kritikken av forbruker- og vekstsamfunnet, til dels i en dommedagsprofetisk tone. Den ondskapen som har ført oss mot stupet, kommer fra vår lave og egoistiske side, ifølge Skagen. “Å hindre sammenbruddet kan det ikke lenger være snakk om, for vi står ikke på randen av avgrunnen: Vi er allerede rast utfor. Nå gjelder det å redde stumpene. Bare dét vil kreve alt av oss,” heter det f.eks. i det første essayet i Natt til dommedag, som han også fikk Riksmålsprisen for. I protest mot den norske deltakelsen i krigen i Jugoslavia 1999 kunngjorde Skagen at han “meldte seg ut av Norge” i et åpent brev i Dagbladet.

    Et utvalg

  • Gatedikt, 1971
  • Vi som arver maskinene, dikt, 1972
  • Mellom partikontoret og supermarkedet, essays, 1973
  • En elv under gaten, 1976
  • Barføtt gjennom Europa, 1978
  • Notater om virkeligheten, essays, 1980
  • Broene brenner, 1982
  • Bazarovs barn. Grunner og avgrunner i norsk litteratur, essays, 1983
  • red. Jens Bjørneboe om seg selv, 1984
  • Fremmed følge. Diktsuite, 1987
  • Himmelen vet ingenting, 1988
  • Natt til dommedag. Essays 1980–90, 1991
  • Hodeskallestedet. Adalbert Morgenstjernes erindringer fra det tyvende århundrede, 1994
  • Metafysikk eller selvmord. Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien, 1996
  • Ørkentaler. Essays, foredrag og artikler om politikk og antroposofi, 1997
  • Utmelding av den norske stat, i Dagbl. 6.4.1999
  • Er antroposofien vitenskapelig?, i P. N. Waage og C. Schiøtz (red.): Fascinasjon og forargelse. Rudolf Steiner og antroposofien sett utenfra, 2000
  • Hinsides frihet og avmakt, i Samtiden nr. 1/2001
  • Livets tre. Legender, 2002