Pianist og komponist. Foreldre: Malermester Sverre Julius Siem (1887–1935) og Elida Annette Antonsen (1885–1963). Gift 1) 18.10.1942 med sekretær Inger Evelyn (“Evy”) Christophersen (13.6.1915–), datter av reisende Oscar Reidar Christophersen (1890–1933) og modellsyerske Lilly Emilie Strømberg (1890–1976), ekteskapet oppløst 1959; 2) 1960 med ballettdanser Alice Mürer (22.2.1925–22.10.2002), datter av administrerende direktør Johan Christopher Mürer (1891–1974) og Dagmar Jenny Bie-Peterson (1896–1977). Svoger til Henny Mürer (1925–97).

Kåre Siem var av natur og figur en raus renessanseskikkelse, først og fremst som en særdeles begavet og allsidig musiker, men også som engasjert pådriver og humørspreder på andre områder av kulturlivet.

Siem vokste opp i Kristiania/Oslo og tok examen artium ved Oslo Handelsgymnas 1933. Han ble tidlig interessert i musikk, studerte klaver hos Nils Larsen og Ivar Johnsen og debuterte som pianist 1938. Etter hvert turnerte han i flere verdensdeler, både som konsertpianist og som akkompagnatør for bl.a. Kirsten Flagstad, inntil en skade i albuen stanset ham i solistkarrieren. I stedet kastet han seg over oppgaven med å spre musikkglede, og han kom til å stå sentralt i foreningslivet innen musikken. Han var initiativtaker til og mangeårig styremedlem i Landsforbundet Musikkens Venner og ble dets første æresmedlem. Han var også medstifter av Det Norske Solistkor, styremedlem i Ny Musikk, aktiv i TONO m.m.

Men han fortsatte også som musiker. Han skrev musikk for teater og film, romanser og viser, og han var kapellmester, repetitør og konsulent ved en rekke teatre. Sitt frodige vesen og smittende humør fikk han utløp for på mange vis, som kraftfull visesanger, munter radiokåsør, skuespiller og programleder i NRK og i mange andre sammenhenger. Under sine mange turneer rundt om i Norge kom han sitt publikum nært inn på livet, og hans beretninger derfra kalte gjerne på smilet. Som når han fortalte om en gang han spilte et sted i Østerdalen, og det bare satt én person i salen. “Skal vi ikke droppe dette og heller stikke på kaféen?” foreslo Siem. “Nei, bare spill i vei. Du skjønner, jeg skal underholde etterpå, jeg,” svarte mannen.

Siem var også spaltist i VG, og han utgav flere bøker. Først kom en uhøytidelig kokebok, Kåres nam-nam-bok (1974), senere de selvbiografiske Bingo og Klokkene ringer for meg. Han var også meget aktiv i Visens Venner, og redigerte – sammen med Thorbjørn Egner og Yukon Gjelseth – den første store samlingen av viser i Norge, i tre bind: Den røde, Den blå og Den gule Viseboken. Gullongene synger, en sangbok for de minste med tekster av Heljar Mjøen, er tonsatt av Kåre Siem. Han var også mye benyttet som arrangør av andres melodier.

Kåre Siem hadde venner over det ganske land, ja, han hadde bare venner. Det var delvis en viljesak for ham. “Jeg gidder ikke å ha uvenner,” sa han selv. Utrettelig delte han med andre sin positive livsholdning. Rundt 1980 påtok han seg rollen som president i den landsomfattende Folkeaksjonen for Pilsen, for å stoppe politikernes ønske om utvanning av norsk pils. “Synes du ikke det er umoralsk, Siem, å støtte ølets sak, du som er så populær i barne-TV-serien På tokt med Mathilde?” ble han en gang spurt. “Umoralsk?” svarte han. “Dø – åssen staver'u det?” Replikken var typisk for Siems folkelige og avvæpnende form. Han var født og oppvokst i Lakkegata-miljøet, noe han ofte kom tilbake til.

1975 mottok Kåre Siem Den norske Bryggeriforenings ærespris Ølhunden, som han satte umåtelig høyt. De senere årene tilbrakte han mye av sin tid i Homborsund nær Lillesand, hvor han og fru Alice hadde et prektig sommersted. Der ble sommeren tøyd i begge ender.

Siem døde 1986. Da han post mortem fikk sitt portrett opphengt på Theatercafeen i Oslo holdt komponisten Arne Nordheim en tale, hvor han bl.a. karakteriserte Siem som “et helt, varmt og generøst menneske. Hans ild var full av jern, som han stadig holdt glødende: Som komponist, som teatermenneske, som kokk, ølhund og organisator.”

    Bøker

  • Kåres nam-nam-bok, 1974
  • Bingo, 1978
  • Klokkene ringer for meg, 1979

    Offentlig tilgjengelige lyd- eller billedpresentasjoner

  • En rekke radio- og fjernsynsprogrammer
  • HEH 1984
  • SNL, bd. 13, 1998
  • opplysninger fra Siems datter, Tone Siem Utne
  • personlig kjennskap til den biograferte
  • Byste av Per Palle Storm; i restauranten D/S Louise, Oslo