Komponist, organist og musikkskribent. Foreldre: Rektor Petter Kolberg (1897–1997) og lærer Kamilla Sandal (1896–1991). Gift med Åsne Strand (30.3.1939–16.11.2013).

Kåre Kolberg var en av de norske komponistene som tidligst tok opp problemet omkring publikums forhold til den moderne musikken da den var på sitt mest eksperimentelle i midten av 1960-årene. Han tok opp spørsmålet om samtidsmusikkens rolle og funksjon i samfunnet og spilte dermed en viktig rolle i den musikk- og kulturpolitikk som ble utformet i 1970- og 1980-årene. Som komponist sto han som representant for den såkalte “nyvennligheten”, der 1960-årenes avantgardemusikk settes opp mot elementer fra jazz eller pop, og der elementer fra romantisk kunstmusikk og sitater fra tidligere stilepoker skaper overraskende kontrastvirkninger. Et generelt trekk for komponistens uttrykksmåte var ønsket om å skape en musikk som er sjangerovergripende og som gjerne kombineres med andre medieformer.

Kolberg var utdannet ved Musikkonservatoriet i Oslo, der han avla høyere kantor- og organisteksamen 1959. Etter studier ved Universitetet i Oslo ble Kolberg magister i musikkvitenskap 1963. 1966–69 var han NAVF-stipendiat. Han startet sin yrkeskarriere allerede under disse studieårene. 1961 begynte han som organist i Grorud kirke, en stilling han virket i de neste 20 årene. Etter å ha vært hjelpelærer ved universitetet 1964–66 arbeidet han 1967–70 som musikkanmelder i Dagbladet. I en kortere periode var han også musikkonsulent for NRK Fjernsynet.

Fra 1970 deltok Kolberg aktivt i arbeidet med å styrke og ivareta norske komponisters interesser, først som formann for Ny Musikk 1970–73, deretter i årene 1974–76 som formann for samarbeidskomiteen for Kunstneraksjonen 74, og til slutt gjorde han en viktig innsats som formann i Norsk Komponistforening 1979–84.

Kåre Kolbergs første komposisjoner er studiearbeider. I motsetning til mange av medstudentene, som komponerte kirkemusikk i en tradisjonell, konservativ og tonal stil, valgte Kolberg å følge de radikale musikalske strømninger som for alvor slo inn over skandinavisk musikkliv i begynnelsen av 1960-årene. Både orgelverket Ludus (1962) og gjennombruddsverket Quartetti per archi viser en udogmatisk og ukonvensjonell holdning til de stilistiske virkemidlene. I Quartetti per archi dukker det overraskende opp sitater fra romantisk musikk som kontraster til det modernistiske. Søtladne glissando-virkninger utnyttes som formdannende komposisjonsmateriale.

I det følgende verket Suoni for kammerorkester får blåserne en virkningsfull og uortodoks behandling. Kolberg ønsket å provosere lytteren ved plutselige og overraskende innslag av virkemidler som inntil da var tabubelagt innen samtidsmusikken. Dette opprøret mot den såkalte Darmstadt-skolens dogmatiske holdning er et karakteristisk trekk for det meste av det Kolberg komponerte de følgende årene. Han ønsket å skape en aktiv kommunikasjonslinje mellom komponist og tilhører. Likegyldigheten skulle provoseres, og publikum hjelpes til å åpne sine ører og forstå. Et viktig middel for å oppnå dette var å bryte ned gamle skillelinjer mellom “klassisk” musikk og jazz, mellom musikk og beslektede kunstarter.

Plym-Plym (1966) for blandet kor, vokalkvartett og speaker er en collage- og språkkomposisjon, der sang, språk og fonetiske nonsense-lyder veves inn i hverandre. Stemmeartikulasjon og de menneskelige lyder stemmen kan frembringe for å uttrykke følelser, utnyttes som et musikalsk materiale for å få frem det bakenforliggende politiske budskap.

Et sentralt verk fra 1960-årene er kirkeballetten Hakena'nit (Den kanaaneiske kvinne) for orgel, slagverk og dans (1968). Også i dette verket skaper Kolberg store kontraster mellom musikalsk anarki og klangkaos, og de vare, romantiske fløytetoner. På denne måten gir han de salongaktige melodibitene en ny musikalsk funksjon, renset for det opprinnelig klisjéaktige.

I Jaba 768 (1968) lar Kolberg tre jazzmusikere improvisere på grunnlag av et grafisk partitur. Ved å gå inn i denne musikksjangeren demonstrerte Kolberg sitt ønske om å bryte barrierene mellom sjangrene. I de følgende årene gav dette seg utslag i en rekke komposisjoner for fjernsynsmediet, teatermusikk og musikk tenkt som kommentarer og en ramme rundt skulpturer og malerier i kunstutstillinger. Nevnes bør Tivoli (1974), som var den første opera skapt for det nye fjernsynsmediet i Norge.

Kolberg arbeidet også med elektronisk musikk. Her, som i mange av hans øvrige verker, er det ikke sjelden en underfundig humor, som kommer særlig godt frem i det elektroniske verket Keiserens nye slips (1973), som er det første elektroakustiske musikkverket i Norge.

Vokalkvartetten For the Time Being ble i 1984 kåret til “Årets verk” av komponistforeningen. Av større verker for orkester kan nevnes Aria in Aria (1983) og Bozza per orchestra (1994). Mens mange av kollegene lot seg prege av postmodernismen, valgte Kolberg i sine verker fra 1990-årene å gå den motsatte vei, tilbake til det stilistiske og modernistiske ståsted i 1960-årene.

  • Hakena'nit (Den kanaaneiske kvinne, fjernsynsballett for orgel, slagverk og en danser), 1968
  • Tivoli (fjernsynsopera, libretto av P. E. Fosser, basert på D. Thomas' After the Fair), 1974
  • Plym-Plym (for blandet kor, vokalkvartett og speaker), 1966
  • For the time being (for vokalkvartett), 1985
  • Suoni per archi, 1965
  • Bozza per orchestra, 1994
  • Quartetto per archi, 1964
  • Jaba 768 (for jazztrio el. ad lib), 1968
  • Pasticcio (for blokkfløytekvartett), 1976
  • Keiserens nye slips, 1973
  • Ludus, 1962
  • Sinfonia giocosa. En undersøkelse av de formskapende faktorer i Klaus Egges symfoni nr. 2, mag.avh. UiO, 1963
  • Men musikklivet lever, i S. Henning (red.): Tanker om norsk kultur, 1965
  • New terms in the theory of music, i Studia musicologica Norvegica 1, 1968
  • Mot en ny musikk og Ny musikk i en endret verden, i K. Bækkelund (red.): Kunst eller kaos. En antologi, 1969
  • Kåre Kolberg (med bl.a. Plym-Plym, The woman of Canaan, The emperor's new tie og Pasticcio per flauti dolci), 1988
  • Norwegian signatures (med Alluso), 1995
  • Certainty and doubt (med bl.a. Quartetto per archi og Bozza per orchestra), 1999
  • Popofoni (med Blow up your dreams), 1999
  • L. Reitan: biografi i CML, bd. 4, 1979
  • R. Oehlschlägel: “En forførerisk ironiker. Til Kåre Kolbergs musikk”, i Ballade nr. 1/1987, s. 20–21
  • M. E. Pedersen: “'Løsningen er ikke å gråte Mahlers hjerteblod en gang til!'. Kåre Kolberg om historieløshet i musikken” (intervju), i Ballade nr. 2/1993, s. 14–17
  • I. S. Skjesol: To strykekvartettar av Kåre Kolberg. Ei fenomenologisk tilnærming, h.oppg. UiO, 1998
  • NMH, bd. 5, 2001, s. 128f
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i CML, bd. 4, 1979, s. 170