Billedhugger. Foreldre: Stempelskjærer og medaljør Georg (eg. Gregorius) Middelthun (1779–1831) og Maren Margrethe Jørgensen (1785–1829). Ugift.

Julius Middelthun var sin tids mest talentfulle norske billedhugger, men en legendarisk selvkritikk førte til at han hadde en relativt liten produksjon. Han skapte en rekke karakterfulle potrettbyster, men best kjent er hans hovedverk, statuen av Anton Martin Schweigaard på Universitetsplassen i Oslo sentrum.

Middelthun ble foreldreløs som 10-åring og fikk en gledesløs oppvekst hos sin gudfar, den gamle myntmesteren i Kongsberg, Johan Michael Kruse. Skolegang ble det lite av, noe som senere skulle gi Julius store mindreverdskomplekser. Men han hadde i alle år tilgang til “Mynten”, hvor stempelskjæreren hadde i oppdrag å ta seg av guttens opplæring i faget. Da myntmesteren døde 1836, drog Middelthun til Christiania, hvor han hadde en eldre bror. Han ble oppført som gullsmeddreng, lærte seg å skrive og regne ordentlig og drømte om å bli maler. 1839 arvet han uventet penger etter Kruses søster Pouline. Han meldte seg inn på Den kgl. Tegneskole, men drog allerede året etter til morens familie i København. Der kom han inn på kunstakademiet som lærling i frihåndsklassen, og først nå våget han å satse på en fremtid som kunstner.

1841 sendte Middelthun et maleri, Barn som plukker jordbær, til Kunstforeningen i Christiania. Bildet ble refusert og er det eneste maleri man kjenner fra hans hånd. 1842 kom han inn i akademiets gipsklasse under H. V. Bissen, som underviste sine elever i Thorvaldsens ånd og med respekt for antikken. Samtidig begynte skandinavismen å prege Nordens kulturliv, og Middelthun ble sterkt grepet av nordisk historie og mytologi. Han var selv en typisk representant for tidens romantisk-elegiske ungdomsideal: slank og spedlemmet, med et smalt ansikt med en ren profil og en gyllenrød hårmanke. I den svenske billedhugger Johan Peter Molin fant han en god venn og åndsfrende, som i de kommende år ble en trofast støtte for den mer vankelmodige nordmannen.

Årene i København var en lykkelig tid, men Middelthuns selvkritiske innstilling hindret ham i å få plastiske arbeider fra hånden. Sommeren 1846 fikk han sin første bestilling, en statuett av Tordenskiold, fra Kunstforeningen i Christiana. Den ble loddet ut, men aldri levert. Det eneste kjente skulpturarbeid fra disse årene er en liten statuett, Amor mater duer. Den lille arven tok dessuten snart slutt, og de siste årene i København arbeidet han som tegnelærer og gullsmed.

Våren 1851 ble Middelthun med Molin til Roma, som marmorhugger, et opphold som skulle vare i 9 år. Man vet lite om hans liv i Roma de første årene, men møtet med overfloden av kunstskatter, både fra antikken – spesielt den greske og romerske portrettkunst – og fra renessansen, må ha virket overveldende og svekket hans selvtillit. Han begynte å tvile på egne evner og var i perioder syk og deprimert. Ved siden av den trofaste Molin forsøkte flere å hjelpe ham, bl.a. J. S. Welhaven og Jørgen Moe.

1853 fikk Middelthun bestilling på en dåpsengel til døpefonten i den nye Trefoldighetskirken i Christiania, men først 1860 var døpefontengelen støpt i gips og – samtidig med kunstneren – på vei hjem til Norge. Engelen er det eneste skulpturarbeid fra hans Roma-år. Det var allikevel disse årene som gjorde ham til en selvstendig kunstner. Dåpsengelen vakte begeistring med sin enkle og stillferdige inderlighet, og Middelthun fikk oppdraget med å lage bystene av Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven til Studentersamfundet. Begge bystene viste en moden og bevisst kunstner med kresen formfølelse, realistiske men samtidig klassiske i formen. Særlig lyktes han med Welhavens myndige og stolte hode, gjengitt med en følsomhet som karakteriserer dikterens kompliserte personlighet.

Tiåret 1860–70 ble Middelthuns gjennombruddsår. Han klarte å opprettholde en viss produksjon som kunne forsvare hans omdømme som Norges mest talentfulle billedhugger, bl.a. med en byste av Johan Herman Wessel. Den ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet 1865 for å hjelpe kunstneren under hans siste opphold i Roma, hvor han skulle gjøre ferdig marmoreksemplaret av døpefontengelen. 1868 laget han til Kunstforeningen en gipsbyste av Tordenskiold, som ble vunnet av admiral Thomas Konow og skjenket Sjømilitære Samfund i Horten.

Middelthun tilbrakte lengre perioder i København, men 1869 ble han tilsatt som lærer i frihåndsklassen ved Den kgl. Tegneskole og bosatte seg i Christiania for godt. Han burde nå vært på høyden av sin skaperkraft, men var allerede en tidlig eldet og sykelig mann. Han fikk ikke de store oppgavene, men fortsatte som “Bustemager”.

1870 ble initiativet tatt til reising av et monument over den kjente jurist, sosialøkonom og politiker Anton Martin Schweigaard. Middelthuns kolossalbyste av Schweigaard til Studentersamfundets sørgefest februar 1870 ble forarbeidet for hans store statue av Schweigaard. I mellomtiden klarte han, etter flere uhell, å få ferdig monumentet over Halfdan Kjerulf, en bronsebyste på et høyt granittpostament som ble avduket 1874 på den lille plassen med komponistens navn – det første skulpturminnesmerke på en offentlig plass i vår hovedstad.

Schweigaard-statuens tilblivelse ble en beretning om forandrede utkast, løftebrudd, uhell – og Middelthuns tvil og depresjoner. Pressen kom bl.a. med skarp kritikk over 7 år uten resultat. Plasseringen av monumentet var også gjenstand for heftig avisdebatt, men 28. september 1883 ble statuen endelig, under store festligheter med fakkeltog og taler, avduket midt på Universitetsplasssen.

Middelthun påtok seg ellers en rekke oppgaver i byens kunstliv, bl.a. som styremedlem i Nasjonalgalleriet 1869–86 og Kunstindustrimuseet 1876–86. Men først og fremst gjorde han en uvurderlig innsats for Tegneskolen, både i administrasjonen og som lærer. En imponerende rekke norske malere og billedhuggere fikk sin første utdannelse av ham.

Julius Middelthun, som gjennom hele livet nektet å gå på akkord med sine kunstneriske idealer, gav i sine siste opptegnelser uttrykk for at han hadde mye ugjort. Han døde 1886 og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Det ble aldri noe av oppropet fra Kunstnerforeningen om et minnesmerke, og hans grav er forlengst slettet.

    Et utvalg

  • Amor mater duer (terrakotta), 1847, NG
  • Johan Sebastian Welhaven, byste (gips), 1861, UBO
  • Henrik Wergeland, byste (gips), 1861, UBO
  • Henrik Wergeland, byste (marmor, hugd av B. Bergslien under Middelthuns tilsyn), 1862–63, Det norske Studentersamfund, Oslo
  • Engel som bærer muslingskall, statue (marmor), 1865–66, Trefoldighetskirken, Oslo
  • Jacob Aall, byste (marmor), 1871, NG
  • Anton Martin Schweigaard, byste (marmor), 1874, UiO
  • Halfdan Kjerulf, byste (bronse), 1874, Halfdan Kjerulfs plass, Oslo
  • Anton Martin Schweigaard, byste (marmor), 1875, Stortinget, Oslo
  • Anton Martin Schweigaard, bronse (helfigur), 1883, Universitetsplassen, Oslo
  • Frederik Stang, byste (marmor), fullført av C. L. Jacobsen 1886–87?, Statsministerens kontor, Oslo
  • Jørgen Moe, byste (marmor), fullført av C. L. Jacobsen 1887, på Moes grav, Vestre Aker kirkegård, Oslo
  • S. Willoch: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • H. Gran: Billedhuggeren Julius Middelthun og hans samtid, 1946
  • F. Bull: “Julius Middelthun”, i Ku&K 1947, s. 137–156
  • G. Alfsen, I. Pharo og O. Thue: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • NG, dokumentasjonsarkivet

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett (blyanttegning, hode), 1850-årene; NG
  • Blyanttegning (skulderbilde) av Amalia Lindegren, 1854; Oslo Bymuseum
  • Tegning (skulderbilde) av D. C. S. Schønheyder, 1883

    Fotografiske portretter

  • Portrett (brystbilde) av ukjent fotograf, antakelig 1850-årene; gjengitt i Ku&K 1947, s. 137