Blindesakspioner. Foreldre: Kjøpmann Andreas Ouren (1819–58) og Eveline Christophine Mathea Stenersen (1826–1911). Ugift. Firmenning av Gudmund Stenersen (1863–1934).

Julie Ouren grunnla Blindemisjonen “IL”, som stod bak den første organiserte produksjon av trykksaker i blindeskrift i Norge og de første arbeids- og pleiehjem for blinde kvinner.

Julie Ouren vokste opp i Christiania og fikk sin utdannelse på Nissens pikeskole. Faren døde da hun var tre år gammel, og barndomshjemmet på Jernbanetorget var preget av meget streng oppdragelse. Julie Ouren var selv en utpreget puritansk natur, og omkring 1880 ble hun sterkt påvirket av den pietistiske strømningen som på den tid gikk gjennom hovedstadens borgerskap. Som ugift og økonomisk uavhengig kunne hun vie sitt liv til velgjørende virksomhet overfor ulike grupper av trengende, og valget falt på de blinde.

Gjennom kristianialegen Johannes Heimbeck ble Julie Ouren kjent med arbeidet for å skaffe de blinde oppbyggelig lesestoff, og hun lærte seg blindeskrift. Hungeren etter noe å lese var sterk blant de blinde, men problemene var store. Produksjonen av trykksaker i blindeskrift skjedde ved hjelp av frivillige avskrivere, som måtte skrive av til blindeskrift for hånd, langsomt og møysommelig med skrivetavle og pren. 1891 opprettet Julie Ouren, sammen med bl.a. venninnen Louise Five, stiftelsen Blindemissionen “IL”, med hovedoppgave å trykke og spre religiøs og opplysende litteratur i blindeskrift. Det første året sendte de ut 81 småbrev til personer som de hadde skaffet seg adresser til, det andre året 34 hefter. (Navnet “IL” – egentlig “JL” – tok de fra forbokstavene i sine egne fornavn, slik de pleide å signere de første håndlagede traktatene.)

Men pågangen etter lesestoff bare vokste. Julie Ouren reiste derfor sammen med Five til Sverige for å sette seg inn i moderne blindeskriftsutstyr. Der møtte de Anna Wickström, som selv var blind og hadde skaffet midler til et trykkeri for blindeskrift. Hun hadde også startet en arbeidsskole for voksne blinde kvinner i Uppsala. Dette møtet og besøket på arbeidsskolen gjorde et voldsomt inntrykk. Straks etter hjemkomsten til Norge ble trykkerimaskin og annet nødvendig utstyr og materiell bestilt. Innvielsen av trykkeriet fant sted 9. februar 1894 og ble markert med trykkingen av den lille boken Se på Jesus. Samme år ble det første nummer av Norsk Tidsskrift for Blinde sendt ut. Det kom med seks nummer i året, hvert på ca. 20 sider (ca. 5 sider i vanlig trykk), og var lenge det eneste bladet for blinde i Norge. Etter hvert fikk Blindemissionen trykt en mengde bøker. Hovedverkene er Bibelen og Landstads reviderte salmebok.

Sverigebesøket hadde åpnet flere vyer. Særlig hadde arbeidshjemmet for blinde kvinner gjort et sterkt inntrykk, og nå ville Julie Ouren ha noe tilsvarende i Norge. Konserter ble arrangert og innsamlinger holdt. 11. oktober 1898 ble det holdt generalforsamling i stiftelsen, der det ble vedtatt plan og statutter for hjemmet, som også fikk eget styre, med fogd Jochum Johansen som formann, mens Julie Ouren skulle være bestyrer. 1899 ble eiendommen Eugenies gate 32, en treetasjers villa ved St. Hanshaugen, innkjøpt, og året etter åpnet hjemmet med 12 pensjonærer (utvidet til 30 fra 1908).

Institusjonen var opprinnelig planlagt som et hjem for eldre og hjemløse blinde, men fikk etter hvert klart preg av å være et opplæringssted for voksne, arbeidsdyktige blinde kvinner. Pensjonærer ble også mottatt, men i synkende grad. Opplæringen åpnet inngangen til såkalte “mannlige fag”, som børstebinding, møbelstopping, bast- og kurvfletting, stråfletting og rørsetetrekking. I tillegg skulle elevene øves i annet som kunne være av nytte, som f.eks. søm, strikking og husarbeid. Senere ble også veving opptatt som fag.

Helt fra begynnelsen av fikk arbeidshjemmet en del statsstøtte, men fra 1912 overtok staten hele ansvaret for driften, riktignok med svært beskjedne bevilgninger.

I sin virksomhet støtte Blindemisjonens medarbeidere ofte på eldre og uføre blinde som var henvist til kommunale gamle- og pleiehjem. Så tidlig som 1911 begynte man å drøfte opprettelsen av et hvilehjem for eldre og svakelige blinde kvinner. Det skulle imidlertid ta 22 år før Julie Ouren fikk sin tredje drøm oppfylt. 1933 ble Ullevålsveien 34 – skrått overfor Blindemisjonens eiendom i Eugenies gate – innkjøpt, revet og erstattet med en murvilla. Det nye hvilehjemmet ble innviet 12. oktober 1934, på Blindemissionens stiftelsesdag.

Julie Ouren fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1916, og hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1925. Hun døde 1937, på jobb til det siste. Julie Ouren var en ærlig idealist, som aldri renonserte på sine idealer. Hun hevet f.eks. aldri noen lønn for sitt arbeid; hele bestyrergasjen gikk til de sakene hun arbeidet for. En byste av henne ble avduket i hagen ved hvilehjemmet 1964. Hvilehjemmet ble nedlagt 2000.

  • HEH 1934
  • A. Rambæk (red.): Blindemissionen “IL” gjennem 50 år 1891–1941, 1941
  • Delphin Amundsen, 1947
  • V. Johansen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • G. Aasland: Blindesaken i Norge, 1959
  • Y. Hauge: Blindeskolen i Norge, 1961
  • Blindemissionen “IL” gjennom 100 år 1891 – 12. oktober – 1991, 1991
  • Byste (bronse) av Kolbjørn Juell Sørlie, 1964; i hagen ved Ullevålsveien 34, Oslo