Skuespiller og dukkespiller. Foreldre: Kunstsmed Julius Strøm (f. 1857) og hustru Marie Kristine (f. 1862). Gift 1927 med lærer Selma Hanna Johnsgård (21.4.1901–8.7.1989), datter av Johannes Johnsgård (1861–1939) og Lisabeth Enge (1865–1937). Far til Birgit Strøm (1931–2007).

Julian Strøm er mest kjent som en utrettelig forkjemper for et norsk dukketeater, men han var også en meget aktiv pioner i arbeidet med å bringe vår nasjonale kultur ut til flest mulig.

Strøm vokste opp i Kristiania og utdannet seg som teaterskuespiller. Han var elev ved Nationaltheatret og debuterte på det private teateret Mayol 1920. En periode i 1920-årene var han ansatt ved Stavanger Teater, hvor han bl.a. satte opp Veslefrikk med fela med barn i alle rollene. Han flyttet tilbake til Oslo og sluttet seg til kunstnerkolonien på Ekeberg, som Ingeborg Refling Hagen stod i spissen for. I 1930-årene begynte han med opplesnings- og kulturkvelder, og han fortsatte med dette etter et opphold på Møllergata 19 og Grini under krigen. Han drog overalt hvor han fant et publikum, gjerne til “den ytterste nøkne ø”, og leste Wergeland, Kinck, norske folkeeventyr og H. C. Andersen.

Strøm var et oppsøkende enmannsteater, er det blitt sagt, riktignok med en viss støtte fra Kirke- og undervisningsdepartementet, senere også i turnésamarbeid med Riksteatret. Særlig brant han for å få kulturen inn i skolene. Hans mange eventyrtimer i klasserommene ble sent glemt av elevene. Hans sjeldne evne til å gå inn i stoffet og formidle dette på fengslende vis, gjorde at publikum elsket ham.

Men det var først da Folketeatret og dets sjef Hans Jacob Nilsen opprettet et eget dukketeater, at Julian Strøm fikk mer praktisk uttelling for sine ideer. Nå hadde han en fast scene å arbeide ut fra, selv om det ikke alltid var lett å slippe til med dukkene innimellom teaterets ordinære produksjoner. Strøm hadde studert dukketeater i Tsjekkoslovakia, og han var for fullt med og utviklet denne teaterformen, som var nærmest ukjent her hjemme; han regisserte og spilte med i forestillingene, ofte i flere roller.

Strøms mål var å gjøre dukketeater til en anerkjent teaterform, både kunstnerisk og økonomisk. Han drev Folketeatrets Dukketeater fra 1953 til 1959. Da ble Folketeatret og Det Nye Teater slått sammen til Oslo Nye Teater, og Dukketeatret flyttet med dit. Hans datter Birgit overtok og ledet Oslo Nye Dukketeater 1959–65. Dukketeatret fikk senere egne lokaler i Oslo Bymuseum i Frognerparken, hvor en rekke populære forestillinger samlet store og små. 2003 flyttet det til trikkestallen på Torshov.

Julian Strøm var aktiv i fjernsynet allerede fra prøvesendingene 1959, og han deltok i en rekke dukketeaterforestillinger og eventyrserier for NRK Fjernsynets Barne- og Ungdomsavdeling gjennom det som ble kalt Julian Strøms Dukketeater.

Som filmskuespiller debuterte Strøm 20 år gammel i Rasmus Breisteins Felix (1921), men deretter gikk det mer enn 50 år før han gjorde en ny filmrolle. Rollen som Johannes Bakken i Per Bloms Anton (1973) innbrakte ham utmerkelsen Den gylne reke ved filmfestivalen i Drøbak samme år. Han spilte også i Anja Breiens Hustruer og Ola Solums Reisen til Julestjernen. Strøm mottok Kongens fortjenstmedalje i gull 1978.

Da Julian Strøm døde 1992, skrev Kristin Lyhmann i et minneord: “Julian Strøms hemmelige våpen i alle sine ulike sceneframtoninger må ha vært hans hemningsløse fortellerevne.” En anekdote fra en av hans eventyrtimer nordpå bekrefter dette: En liten jente kom frem til Strøm etterpå, sammen med en venninne, og spurte: “Prinsessen hadde slep, ikke sant da?” “Jo, du kan skjønne hun hadde slep,” svarte Julian Strøm. “Ja, for det jeg,” sa jenta.

  • Presseklipp fra trondheims- og bergensaviser, februar 1946
  • signaturen “Faun”: intervju med Julian Strøm, i Dagbl. 13.1.1951
  • B. Strøm: Dukketeater i Norden. En oversikt over utviklingen og aktiviteten i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, 1974
  • TFL, 1991
  • B. Strøm: “Oslo Nye Dukketeatret 50 år”, i Ånd i Hanske nr. 1/2003
  • opplysninger fra Strøms datter Birgit Strøm, 2003
  • Tegning av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 13.1.1951