Tysk nazistisk politiker og Reichskommissar i Norge. Foreldrenes navn er ikke funnet i tilgjengelige kilder; faren var gårdbruker (død 1920/21). Gift 28.6.1934 i Essen med sekretær Ilse Stahl (død 1972).

Josef Terboven var Reichskommissar og Adolf Hitlers betrodde representant i det tyskokkuperte Norge 1940–45 og styrte landet med diktatoriske fullmakter. Forholdet mellom Terboven og de norske NS-myndighetene med Vidkun Quisling i spissen var ofte anstrengt. Terboven benyttet ved flere anledninger sin uinnskrenkede myndighet til ekstreme tiltak mot norske motstandsfolk. Ved kapitulasjonen 1945 begikk han selvmord.

Terboven vokste opp i Ruhr-distriktet. Etternavnet hadde familien fra slektsgården Dar Boven ('der oppe', “Øvergård”). Som 17-åring under den første verdenskrig meldte han seg frivillig som soldat; han ble dekorert med Jernkorset av begge klasser, og etter den tyske kapitulasjonen 1918 ble han demobilisert som løytnant. Etter krigen begynte han å studere retts- og statsvitenskap i München og Freiburg, men etter at faren døde vinteren 1920/21, avbrøt han studiene og tok ingen eksamen, antakelig av økonomiske grunner. Deretter begynte han i banklære i Essen, var ferdig utdannet 1925 og fikk ansettelse i depotavdelingen, men ble sagt opp etter bare fire måneder fordi banken måtte innskrenke.

Terboven hadde meldt seg inn i Adolf Hitlers Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) 1923. November samme år deltok han i Hitlers mislykkede “ølhallkupp” i München, som endte med at Hitler ble fengslet og NSDAP ble forbudt for en tid. 1925 var Hitler igjen på frifot og kunne begynne reorganiseringen av partiet. Den nettopp arbeidsløse Terboven meldte seg inn igjen og fikk beholde sitt gamle partinummer, og fra nå av ble partiarbeidet både livsinnhold og levevei. Han steg raskt i gradene, og 1. august 1928 ble han utnevnt til Gauleiter (fylkesfører) i Essen, 30 år gammel. Som Gauleiter stod han kommandomessig direkte under Hitler, og bare der Führer og partiets riksledere stod over ham i rang. 1930 ble han medlem av Riksdagen, og fra februar 1935 var han foruten Gauleiter i Essen også Oberpräsident i hele Rhinprovinsen. Dermed representerte han i personalunion både parti og stat.

Da tyske styrker angrep Norge 9. april 1940 og nordmennene valgte å gjøre motstand, ble Hitler rasende. 21. april kom Terboven til Oslo for å undersøke forholdene, og 24. april undertegnet Hitler en “førerforordning” som utnevnte Terboven til “Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete”. Han skulle som øverste tyske sivile myndighet i landet stå direkte under Hitler og fikk diktatoriske fullmakter.

Terboven ble sendt for å opprette et “legalt” norsk styre og trodde selv at oppholdet i Norge bare skulle vare en kort tid. Men riksrådsforhandlingene sommeren 1940 om et norsk styre slo feil, og 25. september 1940 utnevnte Terboven kommissariske statsråder som under ledelse av hans eget Reichskommissariat skulle styre Norge. De fleste av statsrådene var medlemmer av Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling, men Quisling selv fikk ikke noen ledende stilling før han ble utnevnt til ministerpresident (statsminister) 1. februar 1942 ved den såkalte “statsakten” på Akershus. I realiteten var likevel nå som før Terboven ubestridt diktator i landet.

Den intelligente og beleste Terboven satte seg grundig inn i norske forhold, særlig når det gjaldt kommunikasjoner og næringsliv – alt som kunne bidra til den tyske krigføringen. Men hans store planer om utnyttelse av norske ressurser ble det lite eller ingenting av, fordi krigen etter hvert gikk Tyskland imot. I stedet måtte han konsentrere seg om å slå ned norsk motstand, for Hitler var nervøs for at den allierte invasjonen skulle komme i Norge og forlangte absolutt ro i området. Derfor innførte Terboven unntakstilstand med dødsdommer i Oslo høsten 1941 og Trondheim høsten 1942, og april 1942 gav han ordre om å jevne bygda Telavåg med jorden og deportere den mannlige befolkningen som represalie for at to tyske politimenn var blitt drept i kamp der. Han gav også ordre om å skyte en rekke nordmenn uten dom.

Som person var Terboven mer teknokrat enn ideolog, selv om han med stolthet kalte seg selv en “gammel nazi”. Han var også en mann som hatet å tape – i både stort og smått. Han brukte sine betydelige evner for å fremme partiets og det stortyske rikets sak, og nazibevegelsen og der Führer utgjorde det viktigste i hans verden.

Da Hitler-Tysklands sammenbrudd nærmet seg, ivret Terboven for å bruke Norge som en siste skanse. Med Hitlers død falt hans verden i grus, og han gjorde ingenting for å redde seg selv. At Dönitz avsatte ham som Reichskommissar 7. mai 1945 tok han med fatning, og med iskald ro forberedte han sin egen død i bunkeren ved kronprinsens bolig Skaugum i Asker, der der Reichskommissar hadde hatt sin residens siden juni 1940. 8. mai 1945 klokken 23.30, en halv time før kapitulasjonen trådte i kraft i Norge, tok Terboven sitt liv ved hjelp av en beholder med britisk sprengstoff.

  • Nyordning og samarbeid i Norge, i Fritt Folk 27.1. og 28.1.1941
  • Norges økonomi under omformning, i Fritt Folk 4.3.1941 (overs. fra Neue Leipziger Tageszeitung 3.3.1941)
  • Terbovens taler i Norge 1940–45 er gjengitt i Deutsche Zeitung in Norwegen og Fritt Folk
  • radiotalene i NRK finnes i NRKs arkiv
  • Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete (Terbovens kunngjøringsblad), 1940–45
  • K. Höffkes: Hitlers politische Generäle. Die Gauleiter des Dritten Reiches, Tübingen 1986
  • B. Nøkleby: Josef Terboven. Hitlers mann i Norge, 1992
  • d.s.: biografi i NKrL, 1995
  • Terbovens taler (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • arkivmateriale i Norges Hjemmefrontmuseum, RA og tyske arkiver
  • opplysninger fra Gerda Hettich (Terbovens sekretær 1940–45), 1989