Maler. Foreldre: Sorenskriver Olaf Halvorsen Sitje (1862–1951) og Hanna Franciska Dybdahl Dorff (1867–1948). Gift 1) 1924 med reklamesjef Gunnar Gundersen (1.1.1898–23.6.1950), sønn av høyesterettsadvokat Gunnar Gundersen (1863–1947; bror av Adolf Gundersen, 1865–1938) og Henriette Ernestine Wrensted (1864–1941), ekteskapet oppløst 1927; 2) 1928 i Kenya med farmer og forfatter Fridtjof Georg Lous Mohr (19.3.1888–17.6.1942), sønn av sogneprest Olaf Eugen Mohr (1856–1933) og Jeanette Lous (1860–1942). Svigerinne til Otto Lous Mohr (1886–1967) og Hugo Lous Mohr (1889–1970).

Joronn Sitje er særlig kjent for sine eksotiske bilder fra Afrika i 1930-årene. Hennes usedvanlige motivkrets og fargesterke koloritt plasserer henne i en særstilling innenfor norsk maleri.

Hun vokste opp på Nordstrand utenfor Kristiania og i Hokksund. 17 år gammel begynte hun på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) under Lars Utne og Oluf Wold-Torne. Takket være stipend fra J. Sejersted Bødtker kunne hun reise til Paris 1916. Hun tilbrakte fire år i Paris. I noen måneder var hun også elev av Othon Friesz, og under hele oppholdet mottok hun sterke impulser fra Henrik Sørensen, noe som skulle bli avgjørende for hennes kunst i tiden fremover. Sørensen forble hennes nære venn livet ut, og i kretsen rundt ham traff hun bl.a. Axel Revold, Dagfin Werenskiold, Per Krohg, Jean Heiberg, Aslaug Vaa og Frøydis Haavardsholm. 1920 reiste hun på en studiereise til Italia.

1923 debuterte Joronn Sitje med en utstilling med store figurkomposisjoner, landskap og portretter hos Blomqvist i Kristiania. Hun markerte seg straks som en usedvanlig malerbegavelse. Det var i hovedsak religiøse og visjonære motiver som opptok henne på denne tiden. I flere av bildene kunne man også spore en viss interesse for nyklassisismen. Da Jappe Nilssen anmeldte utstillingen for Dagbladet, skrev han: “Joronn Sitjes debututstilling er en av de eiendommeligste og mest lovende, vi har hatt her hjemme i de siste aar.”

Under innflytelse av Henrik Sørensen ble hennes fantasifulle uttrykksform etter hvert mer og mer preget av en romantisk ekspresjonisme med følelsesladet koloritt og spontane, pastose strøk. På slutten av 1920- og i begynnelsen av 1930-årene stod hun som en hovedeksponent innen norsk ekspresjonisme.

Etter et kortvarig ekteskap med reklamesjef Gunnar Gundersen giftet Joronn Sitje seg igjen 1928, og sammen med sin nye mann Fridtjof Lous Mohr bodde hun i Kenya fra 1928 til 1939. “Kanga farm”, swahili for Perlehønefarmen, lå nordvest for Nairobi, og her dyrket de mais og kaffe. De drev også med kveg. I Kenya ble hun kjent med Karen Blixen, som bl.a. ønsket at Sitje skulle illustrere en av bøkene hennes.

I en rekke malerier og tegninger fra denne perioden tolket Joronn Sitje afrikansk natur og folkeliv. Særlig finner vi i portrettene av lokalbefolkningenen en fargeholdning og penselføring som kan minne om Emil Noldes studiehoder. Med dette nye og eksotiske i sin kunst markerte hun seg som en original kunstner, og bildene ble raskt solgt på de mange separatutstillingene hun hadde i 1930-årene. Etter hvert ble hun også representert på Nasjonalgalleriet med Afrikansk kvinnehode (1930), Merupike (1930), Nandipiker (1932) og Wakikuyu-barn (1934).

Med tegninger fra Kenya har hun rikelig illustrert sin manns to bøker, På afrikanske vidder. Jakt og fiske under ekvator (1932) og Farmen ved elven (1933). Hun fortsatte å feste afrikanske motiver på lerret også etter at hun kom tilbake til Norge.

Joronn Sitjes opphold i Kenya tok en plutselig slutt da krigen brøt ut, og hennes mann ble syk og døde. Ved hjelp av egne midler etter en vellykket utstilling i Kunstnernes Hus 1939 bygde Joronn Sitje opp sitt nye hjem på Høn i Asker og bodde her til 1972. I denne perioden malte hun hovedsakelig portretter (ofte av datteren Franciska, kalt “Bitte”), interiører og landskapsbilder. Hun reiste mye og hentet motiver fra bl.a. Gibraltar, Madeira, Skagen, Setesdalen og Gudbrandsdalen.

75 år gammel flyttet Joronn Sitje til Eugenies gate i Oslo, hvor hun tilbrakte de siste årene. Bildene ble igjen mer romantisk ekspressive og formen løsere. Typisk for maleriene fra 1970-årene er eksotiske fantasimotiver fra bl.a. Japan, Israel og Vietnam.

Joronn Sitje arbeidet ofte ut fra intuisjon og følelsesmessig engasjement. Hennes produksjon var stor og variabel, og hun var en meget flittig utstiller både kollektivt og på flere separatutstillinger.

    Et utvalg

  • Madonna, 1919, LKM
  • Reddes ikke, 1925, LKM
  • Afrikansk kvinnehode, 1930, NG
  • Merupike, 1930, NG
  • Nandipiker, 1932, NG
  • Wakikuyu-barn, 1934, NG
  • Fra Vietnam, 1974, NG
  • L. Østby: Norges kunsthistorie, 1938
  • H. Gran og R. Revold: Kvinneportretter i norsk malerkunst, 1945
  • H. Stenstadvold: Norge som malerne så det, 1947
  • T. Refsum: Gudbrandsdalen og malerne, 1948
  • L. Østby: Ung norsk malerkunst, 1949
  • R. Revold: Norges billedkunst, 1953
  • H. Alsvik: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • M. Schulerud: Norsk kunstnerliv, 1960
  • A. Eggum: Rolf E. Stenersens gave til Oslo by, 1974
  • HEH 1979
  • I. Wikborg: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • K. Berg (red.): Norges Malerkunst, bd. 2, 1993
  • Selvportrett 17 år, 1914; gjengitt i Eggum 1974 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 125
  • Selvportrett, 1926; p.e.; gjengitt i Gran og Revold 1945 (se ovenfor), plansje 99
  • Selvportrett, 1927; Göteborgs Konstmuseum
  • Maleri Fire kunstnere, gruppeportrett av Charlotte Wankel, 1936; NG
  • Selvportrett, 1951; p.e.; gjengitt i Revold 1953 (se ovenfor), bd. 2, mot s. 236