Faktaboks

Jonas Rein
Født
30. januar 1760, Sunndal, Møre og Romsdal
Død
21. november 1821, Bergen, begr. på Nykirkegården
Virke
Prest, dikter og eidsvollsmann
Familie
Foreldre: Residerende kapellan, senere sogneprest Ole Rein (1729–92) og Margretha Hansdatter Ross (død 1760). Gift 1) 10.12.1791 i Eiker med Anna Cathrine Arbo (1756 (døpt 25.12.)–1794 (begr. 2.1.1795)), datter av sogneprest Christian Arbo (1726–73) og Anne Livia Wølner (1725–69); 2) 25.2.1796 i Berg i Østfold med Anna Friderica (el. Fredrikke) Bergersen (21.5.1779–23.2.1856), datter av “Sr.” Berger Bergersen og Inger Marie Wiig.
Jonas Rein

Litografi etter en tegning av Lyder Sagen

Jonas Rein
Av /※.

Dikterpresten Jonas Rein var en interessant litterær overgangsskikkelse mellom rasjonalismen og romantikken. Han var også en av de mest markerte selvstendighetsmenn i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Rein ble født på kapellangården Sandbrekken i Øksendal, som den gang var annekssogn til Sunndalen; moren døde to uker etter nedkomsten. Oppveksten hadde han på Jevnaker, der faren var blitt sogneprest 1763. Faren underviste selv sine barn og dimitterte sin sønn til examen artium ved universitetet i København 1777. Etter anneneksamen begynte han på teologistudiet, men ble langt sterkere opptatt av moderne europeisk litteratur og filosofi. Han ble medlem av Det norske Selskab og en beundrende venn av Johan Herman Wessel og Johan Vibe. Etter teologisk embetseksamen 1780 reiste han hjem til Norge, og frem til 1787 livnærte han seg mest som huslærer i herskapshus på Østlandet. Han ville gjerne bli dikter. Skuespillet Hagen og Axel, en tragedie i fransk klassisistisk stil, var et typisk epigonarbeid, som ble trykt i København 1786, men ikke funnet verdig til oppførelse på scenen.

Allerede fra ungdommen av var Jonas Rein plaget av nervøsitet og hypokondri. Han hadde et vanskelig sinn, og mange av hans samtidige fryktet ham for hans kvasse tunge. 1787 reiste han på ny til København, denne gang for å søke embete. Han nådde ikke opp i første omgang og ble fylt av voldsom bitterhet mot de mektige byråkrater som avviste ham. 1789 avla han den nye store filologiske embetseksamen. 1791 ble han utnevnt til sogneprest i Kautokeino i Finnmark, men han valgte isteden det residerende kapellani i Skjeberg i Østfold, som han ble kalt til 1792. For å oppnå avansement drog han til København igjen 1799, og året etter ble han utnevnt til sogneprest i Eidanger og Brevik. Her var han til 1808, da han ble sogneprest i Nykirken i Bergen.

Fra 1786 hadde Rein utgitt dikt i flere danske tidsskrifter, og 1802 utkom hans Samlede Digte i to bind i København. Han var en smidig og sikker versifikator. Grunnstemningen i hans poesier er trist og melankolsk. Jens Zetlitz kalte ham “den sande Sorgs ulignelige Sanger”. Reins beste sjanger er elegien, og diktene Ved Johan Herman Wessels Grav og En Faders Sang ved sin moderløse Datters Vugge virker gripende den dag i dag. Der er sterk sosial opprørsklang i noen av Reins første dikt, og til å begynne med sympatiserte han med den store franske revolusjon, men han ble skremt av terroren som fulgte. Etter hvert gir han uttrykk for et religiøst og moralsk begrunnet frihetsideal, på individualistisk basis.

Reins åndelige bakgrunn var 1700-tallets rasjonalisme og deisme. Men intellektuelt våken og åpen som han var, registrerte han de nye romantiske strømdrag innenfor tysk og dansk filosofi, teologi og diktning i tiden rundt 1800. Han mottok impulser fra Kant, Steffens, Schleiermacher og Schiller. 1799 innledet han sitt livsvarige vennskap med det litterære ekteparet Kamma og Knud Lyne Rahbek i Bakkehuset ved København, og disse to kan senere ha rettet hans oppmerksomhet mot de to store nye lyrikerne Schack von Staffeldt og Adam Oehlenschläger. 1810 publiserte Rein sine Nyeste Digte i København. Noen av tekstene vitner om et åndelig klimaskifte. Rein vraker fornuften til fordel for følelsen og lengselen, fordi de siste kan åpne veien for høyere og inderligere erkjennelse av både naturen og guddommen.

I Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 møtte Rein som Bergens fjerde representant. Han var lidenskapelig patriot og en glimrende taler. På grunn av sine bitende sarkasmer var han fryktet og hatet av mange i “svenskepartiet”. Under ordskiftet om den fremtidige konges religion insinuerte Rein at Karl Johan ut fra ren maktsyke og ærgjerrighet hadde konvertert fra katolisisme til lutheranisme! 13. mai diskuterte forsamlingen den såkalte Eidsvollsgarantien for de nye riksbanksedlene. I en glødende tale beskyldte Rein – med dårlig skjult adresse – motstandere som grev Wedel og Severin Løvenskiold for landsforræderi og så helst at de rømte landet! Reins tale førte til at garantien ble vedtatt med uventet stort flertall. Men disse to talene kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig ved Johan Nordal Bruns død 1816.

Sammen med Christian Magnus Falsen og Herman Foss startet Jonas Rein det patriotiske tidsskriftet Den norske Tilskuer i Bergen 1817, og han leverte enkelte bidrag til det. Reins siste år var triste. Welhaven forteller at han henfalt til “den sorteste Melancholi”, han var bestandig sykelig og viste seg ofte “bitter og menneskefiendsk”. Han døde 1821 og etterlot seg kone og seks mindreårige døtre.

Verker

  • Bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 533–535

    Et utvalg

  • Hagen og Axel. Et originalt Sørge-Spil i fem Optog, København 1786
  • Ved Johan Herman Wessels Grav. En Elegie, i Poetiske Samlinger. 3. Stykke, utg. av Det norske Selskab, København 1793, s. 41–50
  • En Faders Sang ved sin moderløse Datters Vugge, i Charis 1799, s. 123f.
  • Jonas Reins samlede Digte, 2 bd., København 1802
  • Nyeste Digte, København 1810

Kilder og litteratur

  • H. Wergeland: Norges Konstitutions Historie, hf. 2 og 3, 1842–43
  • D. Thrap: Bidrag til den norske Kirkes Historie i det 19. Aarhundrede, bd. 1, 1884, s. 222–248
  • Lampe, bd. 1, 1895, s. 122–124
  • NFL, bd. 4, 1896
  • A. H. Winsnes: Det norske Selskab, 1924
  • K. Nygaard: Jonas Rein. En monografi, 1947
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • E. Fure: Eidsvoll 1814, 1989

Portretter m.m.

  • Tegning (skulderbilde) av Paul Ipsen, 1791; Det norske Selskab, Oslo; gjengitt i Nygaard 1947 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 57
  • Tegning (skulderbilde) av Niels I. Bredal, 1814; gjengitt i C. Schnitler m.fl.: Eidsvoll 1814, 1914, s. 247