Forretningsmannen Jonas Lied gjorde gjennom sitt selskap Det sibirske kompani en stor innsats i årene før og under den første verdenskrig for å skape en nordlig handelsvei mellom Vest-Europa og Sentral-Asia, via Karahavet og de store elvene Jenisej og Ob. I 1920-årene arbeidet han i Moskva for vestlig aluminiumindustri, og han avsluttet sin karriere i samme bransje i London rett etter den annen verdenskrig.
Lied tilhørte en gammel offisersslekt og ble født på slektsgården Sølsnes sørøst for Molde, men vokste opp i Kristiania, dit familien flyttet da han var fire år gammel. 19 år gammel drog han til Cardiff for å arbeide i et maskin- og skipshandlerfirma. Deretter gjorde han en rask karriere i ulike maskinfirmaer i Aachen, Berlin, London og Paris, der han også dyrket bohemliv og kapproing sammen med bl.a. den svenske kunstneren William Zadig.
1910 møtte Lied den britiske forretningsmannen Alfred E. Derry, som vekket hans interesse for den nordlige sjøveien til Sibir og fikk ham med på en reise til Russland. Med støtte fra Derry grunnla Lied i Kristiania 1912 aksjeselskapet The Siberian Steamship, Manufacturing & Trading Company Ltd. (Det sibirske kompani), med norsk, britisk og russisk kapital. Lied ble selskapets administrerende direktør og opprettet hovedkontor i byen Krasnojarsk i Sibir. Planen var å hente ut råvarer fra det indre av Sibir og Mongolia, i bytte mot varer fra Vest-Europa. Det sibirske kompanis første ekspedisjon ble mislykket på grunn av isforholdene, men 1913 inviterte Lied Fridtjof Nansen med på sin annen ekspedisjon med dampskipet Correct fra Tromsø til Jenisejs munning. Nansen forteller i boken Gjennem Sibirien (1914) entusiastisk om båtferden med Lied og om landets enorme ressurser. Polarheltens støtte gav Jonas Lied og Det sibirske kompani en “flying start” i både Russland og Vesten.
Januar 1914 ble Lied utnevnt til norsk honorær konsul i Krasnojarsk. Ved krigsutbruddet samme år lyktes det ham å redde ut en russisk flotilje fra Hamburgs havn og lede den til Sibir. Underveis unnsatte han Otto Sverdrup, som stod fast på et rev med skuta Eclipse under en redningsekspedisjon for russerne. Disse bedrifter bidrog til at Lied høsten 1914 ble utnevnt til arvelig russisk æresborger.
Våren 1915 spilte Lied en viktig rolle for Norges senere overtakelse av Svalbard. Han fikk i oppdrag av båtkonstruktøren Johan Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle overta deres kullbrudd og interesser på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet. Verken USAs eller Norges regjering ønsket å annektere øyriket. En felles aksjon fra norske banker fikk utenriksminister Ihlen til å skifte holdning, og Lied ble oppfordret til å bryte forhandlingene med russerne. Han valgte å gjøre dette og hevdet siden at han med personlig tap og til Ankers vrede “reddet Spitsbergen for Norge”.
Oktoberrevolusjonen 1917 skapte store problemer for Det sibirske kompani, og etter en konflikt med styret trakk Lied seg som direktør. Våren 1918 planla han å redde tsarfamilien fra fangenskapet i Tobolsk med en av kompaniets båter, men gav opp forsøket da han ikke fikk støtte hos myndighetene i London, og forlot selv Russland.
1920–21 drog Lied tilbake til Sovjet-Russland for å undersøke mulighetene for handel med det nye regimet. Inntrykkene publiserte han i Sidelights on the Economic Situation in Russia (1922). Han etablerte seg i Moskva med et personlig firma i NEP-perioden, men etter Lenins død 1924 ble forholdene vanskelige. I flere år drev Lied mest med ulvejakt, inntil han 1926 ble agent i Sovjetunionen for det USA-baserte internasjonale aluminiumselskapet Alcoa (Alcan fra 1928). 1930 ble han arrestert og forsøkt presset til å bli agent for det hemmelige politiet GPU. I hemmelighet skaffet han seg tilbake sitt norske statsborgerskap og forlot Sovjetunionen for godt mai 1931. Han kjøpte tilbake slektsgården Sølsnes, men bosatte seg i London som direktør og Senior Vice President for Aluminium Union Ltd. (AUL). Under den annen verdenskrig skrev han selvbiografien Return to Happiness (Over de høye fjelle), som ble utgitt på engelsk 1943 og på norsk og flere andre språk etter krigen.
Som pensjonist fra 1946 gjorde Lied gården på Sølsneset til sitt jordiske paradis. Han levde her i aristokratisk engelsk stil og omgav seg med russiske ikoner, malerier og andre kunstgjenstander. Han samlet gamle hus og norsk folkekunst og kjempet for restaurering av middelalderkirken på Veøy. 1958 utgav han En sjøvei blir til, et krast oppgjør med dem som hadde kritisert ham 1918. Som personlighet fremstod “konsul Lied” i denne perioden som både autoritær og reaksjonær, men også med den sjarm og entusiasme som hadde skaffet ham mange venner i Russland.
Jonas Lieds arkiv på Sølsnes ble 2004 skjenket til Romsdalsmuseet i Molde, og deler av hans kunstsamling ble 2005 utstilt i Det statlige Pusjkin-museet for kunst i Moskva, som Norges hovedarrangement i Russland til hundreårsmarkeringen for unionsoppløsningen 1905.