Oseanograf. Foreldre: Arbeidsformann Johan Fjeldstad (1861–1947) og Emma Christine Ekman (1855–1936). Gift 1924 med Ellen Totland (22.12.1897–16.3.1973), datter av gesell Johannes Totland (1870–1938) og Marie Olsen (1871–1923).

Jonas Fjeldstad var oseanograf og matematiker i Bergen og Oslo og utførte en rekke teoretiske arbeider over tidevannsbølger, indre bølger og varmeledning i havet.

Fjeldstad vokste opp i Røyken, og etter examen artium 1915 begynte han på realfagstudiet ved universitetet i Kristiania. Men ubemidlet som han var, måtte han ta lærerjobber i studietiden og arbeidet bl.a. to år i Kristiansund.

1922 ble han ansatt som amanuensis ved Det geofysiske institutt ved Bergens Museum, hvor han bearbeidet tidevannsdata som professor H. U. Sverdrup hadde samlet inn under Roald Amundsens Maud-ekspedisjon i Polhavet. Allerede 1923 kunne Fjeldstad legge frem oppsiktsvekkende resultater og avvise spekulasjonene om et landområde i nærheten av Nordpolen. Tidevannsanalysen basert på Nansens dybdekart gav relativt god overensstemmelse med målingene, men en viss forsinkelse av tidevannsbølgens ankomst mente Fjeldstad tydet på at det fantes et grunnområde, noe som ble bekreftet mange år senere da sovjetiske oseanografer kartla en undersjøisk fjellrygg (Lomonosovryggen) som deler Polhavet i to bassenger.

Etter embetseksamen 1925 fikk Fjeldstad stipend for å studere matematikk og hydrodynamikk i Göttingen og Paris. Samtidig fortsatte han å bearbeide tidevannsdata fra Maud-ekspedisjonen og tok 1930 doktorgraden på en avhandling om tidevannsbølger. Deretter studerte han tidevannsteori i Liverpool og Lund.

Fjeldstads livsverk er dokumentert med Interne Wellen (1933), som i dag er et av de store grunnleggende arbeider i oseanografi. Her la han frem en generell teori for bølgebevegelser i havets indre. Tidligere var man gjennom Nansens observasjoner og den svenske havforskeren W. Ekmans teori blitt kjent med “dødvannsfenomenet”, dvs. at bølger kunne oppstå og eksistere ved tetthets-grenseflaten mellom brakkvann og vanlig sjøvann. Fjeldstad utviklet en generell teori som viste at kontinuerlige endringer av tetthetsfeltet kunne gi et hierarki av bølger i havets indre.

Fjeldstads vitenskapelige virksomhet var preget av stor allsidighet. Han lanserte bl.a. en ny strømmåler, som ble satt i produksjon, men som på grunn av krigen dessverre aldri fikk noen anvendelse. Sammen med den danske meteorolog J. Egedal utførte han 1934 et eksperiment som skulle bestemme bevegelser i jordskorpen som skyldes månens og solens innflytelse (“tidejord”). Eksperimentet ble utført i en nedlagt jernbanetunnel, der et over 100 m langt rør halvt fylt med vann ble vatret opp horisontalt. I 15 døgn ble det avlest nivåendringer med en nøyaktighet på 1/1000 mm. Resultatene fra Fjeldstads analyse viste at “tidejord” er et sammensatt fenomen, men at belastningene fra tidevannet er den dominerende faktor.

I arbeidet med de geofysiske problemstillingene var matematikken bare et redskap for Fjeldstad, målet var det primære og det ble anskueliggjort ved konkrete resultater. På den annen side var matematikken i seg selv en av hans kjære hobbyer og kilde til stadig fornyelse. Hans vitenskapelige produksjon omfatter derfor også en rekke matematiske godbiter. 1939 ble han utnevnt til dosent i oseanografi ved Universitetet i Oslo, og han var professor i samme fag 1947–64.

Fjeldstad utgav lærebøker i oseanografi og matematikk. Hans siste store bidrag til oseanografien var Internal waves of tidal origin, en syntese og utvidelse av tidligere studier av indre bølger. Han oppnådde stor internasjonal anerkjennelse og siteres ofte. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1938. Han var også formann bl.a. i Astronomisk Selskap, Norsk Geofysisk Forening, Norsk Matematisk Forening og Nasjonal Komité for Geodesi og Geofysikk. For sin vitenskapelige innsats fikk han Den Bergenske prisbelønning 1935, Fridtjof Nansens belønning 1945 og Framkomiteens Nansen-belønning 1962. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1965.

    Et utvalg

  • Contribution to the dynamics of free progressive tidal waves, dr.avh., 1929
  • Interne Wellen, 1933
  • Wärmeleitung im Meere, 1933
  • Results of tidal observations, 1936
  • Observations of tidal motions of the earth´s crust (sm.m. J. Egedal), 1937
  • Tidal waves of finite amplitude, 1941
  • Ocean current as an initial problem, 1958
  • Oseanografi, 1961 og senere utg.
  • Internal waves of tidal origin, 1964
  • Forelesninger over partielle differensialligninger med en innføring i funksjonsteori, 1967
  • Stud. 1915, 1942 og 1965
  • DNVA Årbok 1986
  • HEH, flere utg