Kjøpmann og industrigründer. Foreldre: Gårdbruker og omgangsskolelærer Jakob Gabrielsen Øglænd (1800–85) og Ingeborg Malene Svendsdatter Skjelbrei (1804–73). Gift 29.4.1869 i Sandnes med Maren Malene Hogstad (6.10.1845–5.12.1922), datter av gårdbruker og skomaker Lars Olsen Hogstad (f. 1806) og Severine Aase (f. 1813). Morfars far til Gunnar Block Watne (1929–).

Jonas Øglænd var i sin tid Sandnes' største handels- og industridrivende. Han grunnla firmaet Jonas Øglænd, Sandnes, Norges største sykkelfabrikk og en betydelig konfeksjonsfabrikk.

Øglænd vokste opp som den yngste av 10 søsken på den lille gården Auglend i Høyland og måtte i svært ung alder tjene som gjetergutt. Rett etter at han var konfirmert, reiste han til Sandnes, hvor hans brødre Thore og Sven hadde slått seg ned som handelsmenn, og arbeidet hos dem et par års tid. Som 17-åring ble han antatt som lærling hos Henrik Svendsen, som drev et større handelshus i Stavanger. Forretningstiden var fra kl. 7 om morgenen til kl. 10 om kvelden. Noen ganger måtte han opp ved firetiden om morgenen for å møte bønder på vei til Stavanger for å overtale dem til å gjøre handel hos Svendsen. Store kunder fikk ikke læreguttene betjene, men de fikk stå i bakgrunnen og følge med for å lære.

Allerede som 19-åring følte Jonas Øglænd at han hadde lært nok til å starte for seg selv. Han leide to små rom på kaien i Sandnes og startet sin virksomhet der, delvis sammen med en eldre bror og på grunnlag av hans handelsbrev. 1868 drev han virksomheten med en eldre søsters handelsbrev. Det var utstedt 5. april, men han mottok det ikke før den 18. april 1868. Dette regnet han senere som firmaets stiftelsesdag. Først den 23. september året etter fikk han handelsbrev i eget navn. For dette måtte han betale 8 daler og 2 ort.

Noen egenkapital av betydning hadde han ikke i starten, men han må ha virket tillitvekkende, for han fikk kjøpt det meste av varebeholdningen på kreditt. I de første årene holdt han til i sentrum i Sandnes. I begynnelsen av 1870-årene kjøpte han en forholdsvis stor tomt utenfor Sandnes, Krossen, hvor tre hovedveier møtes. Det var ikke mangel på advarsler, men Øglænd var sikker i sin sak – dette ville komme til å bli det rette stedet, og etter få år utviklet det seg til å bli et viktig handelssentrum. Hans første butikk på Krossen var ganske beskjeden, men vareutvalget var stort: kolonialvarer, jernvarer, mel, sko, klær, kjøkkentøy og til og med vin, noe som ikke var helt vanlig på Jæren.

De første årene var vanskelige, men Øglænd innførte noe ganske radikalt – faste priser. Han likte ikke pruting, som førte til stor forskjellsbehandling av kundene. Noen var flinke til å prute, og det var som oftest de som var mest betalingsdyktige. Til tross for at Øglænd hadde liten egenkapital i de første årene og var helt avhengig av varekreditt, var han selv nødt til å gi kreditt til kundene, som stort sett var bønder på Jæren. De betalte sin gjeld i form av korn, smør, ull, egg o.l. Øglænd måtte derfor skaffe seg avtakere av disse produktene, og langt på vei ble han grossist i landbruksvarer og detaljist i alt annet.

Da den økonomiske krisen satte inn i 1880-årene, fikk han mange søvnløse netter. Kreditorene presset på for å få penger på kort varsel, men Øglænd kunne bare i begrenset utstrekning få penger av sine kunder, rett og slett fordi de ikke hadde noe å betale med. Han løste problemet ved å trekke veksler på sine kunder. Hans kreditorer endosserte vekslene og fikk pengene i bankene. Øglænd kom seg gjennom krisen, men det var et slit, med stadige fornyelser av vekslene mot betaling av mindre avdrag. Å protestere vekslene var ikke en brukbar fremgangsmåte. Da ville han miste kundene for bestandig.

Stor betydning for Øglænds forretning fikk Jan Adolph Budde, som var bestyrer av Stavanger Amts landbruksskole på Austråt like utenfor Sandnes. Han hadde studert moderne landbruk flere steder i utlandet. De fleste som ble utdannet ved landbruksskolen, la om produksjonen når de slapp til på sine respektive gårder. For å kunne gjøre det måtte de kjøpe kraftfôr, renset såkorn o.l. Øglænd så store muligheter i dette og la om forretningsdriften for å skaffe de nødvendige varene. Et av de store produktene ble kunstgjødsel, og Øglænd var den første på Jæren som importerte superfosfat.

1897–98 ble innledningen til en helt ny virksomhet – sykkelen. Øglænds to sønner Jakob (1871–1950) og Lars (1880–1953) fikk skandinavisk agentur på den amerikanske sykkelen “The World”, som trolig var en av de beste sykler på den tiden. Virksomheten ble drevet i Jonas Øglænds navn, og det er rimelig at kapitalen også kom fra ham. Han så straks at dette kunne bli til noe, men det må sies at det var sønnene som i praksis drev det frem. Jakob var selgeren, mens Lars stod for monteringen av syklene, som kom umontert fra USA. Syklene var ganske dyre, ca. 300 kroner.

Jakob og Lars ble opptatt som kompanjonger i familiefirmaet. Far og sønner innså snart at skulle de kunne konkurrere i fremtiden, måtte de starte egenproduksjon. Sykkelfabrikken startet med fremstilling av de enkleste delene, resten ble innkjøpt. 1903 hadde Ernst Sachs funnet opp og patentert Torpedo-navet, og Øglænd sikret seg kort tid etter eneforhandlerretten av dette navet. Bruken av det førte til kraftig økning i etterspørselen etter sykler. 1909 fikk sykkelfabrikken sin egen bygning, men det tok ikke lang tid før den ble for liten. Allerede 1911 ble en ny og meget større bygning reist, og to år senere måtte enda en ny og større bygning tilføyes.

Jonas Øglænd var nå blitt Norges største sykkelfabrikant. Produktnavnet “The World” ble innkjøpt og brukt i mange år. 1932 ble navnet D.B.S. – forkortelse for “Den beste sykkel” – introdusert, og snart prydet det ovale skiltet med “D.B.S. Jonas Øglænd Sandnes” en stor del av den norske sykkelparken. Fra 1949 gikk også en del av produksjonen til eksport.

Ved siden av sykkelproduksjonen drev Jonas Øglænd sin forretning som tidligere med både engros- og detaljsalg. Da sønnesønnen Sigurd Jonas Øglænd kom hjem fra utlandet 1922, ble særlig salget av manufakturvarer utvidet, og 1926 besluttet Øglænd å starte egen konfeksjonsfabrikk. Han var da 79 år, og det er vel tvilsomt at han engasjerte seg mye i denne nye virksomheten. 1930 trakk han seg tilbake fra all virksomhet, og han døde året etter.

Ekspansjonen fortsatte etter Jonas Øglænds død, med bl.a. produksjon av en lett motorsykkel, Tempo. Senere kom også mopeden Tempo Lett. Ved firmaets 75-årsjubileum 1943 disponerte det 35 000 m2 butikk- og produksjonslokaler og hadde i alt 682 medarbeidere. 1966 ble familiefirmaet omgjort til aksjeselskap. 1989 ble sykkelproduksjonen solgt til den svenske produsenten Monark og er i dag en del av det europeiske Cycleurope-konsernet. Konfeksjonsbutikkene ble samme år overtatt av Varner-gruppen (se Frank Varner). Både sykkelfabrikken og konfeksjonsfabrikken i Sandnes er nedlagt. 1982 åpnet Jonas Øglænd Bedriftsmuseum som egen stiftelse med rekonstruksjon av Øglænds første krambu og en stor gjenstandssamling (bl.a. sykler og motorsykler). Øglændmuseet er for tiden (2005) pakket bort, og samlingene er overtatt av Sandnes Museum som en del av Jærmuseet.

  • INN, bd. 3, 1940
  • Jonas Øglænd 75 år 18. april 1868–1943, Stavanger 1943
  • J. Schanche Jonasen: Jonas Øglænd gjennom 100 år, Sandnes 1968
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • P. Øglænd: Firmaet Jonas Øglænd gjennom 123 år, Sandnes 1994
  • Maleri av Rasmus Strømme, 1918; Sandnes