Jurist. Foreldre: Lærer, klokker og bonde Aslak Eivindsson Skeie (1823–87) og Jorunn Jonsdotter Vå (1829–1916). Gift 12.4.1902 med Margit Elise Olsen (21.7.1875–17.9.1959), datter av fløtningsdirektør Christen Olsen (1845–1932) og Hanna Emilie Nyrerød (1851–1942).

Jon Skeie var professor i rettsvitenskap ved universitetet i Kristiania/Oslo i nesten 35 år. Hans rettsvitenskapelig produksjon var omfattende og dekker en rekke felter, men de viktigste arbeidene finnes innenfor de fagene han hadde ansvaret for på universitetet, strafferett og prosess.

Skeie vokste opp i Vinje. Som 16-åring måtte han for en tid overta driften av farsgården i Austbø-grenda da faren døde. 1890 drog Skeie til Asker seminar og tok den høyere lærerprøven der 1892. Etter to år som lærer ved seminaret gikk han på realgymnasiet på Aars og Voss' skole i Kristiania og tok examen artium 1896. Han begynte å studere jus, men av økonomiske grunner måtte han ved siden av studiene arbeide som lærer ved Fredrikshalds latinskole 1896–99. Han ble cand.jur. 1900.

Etter eksamen arbeidet Skeie en kort tid i utenriksavdelingen i Indredepartementet før han ble fullmektig hos advokatene Krog og Schjødt. Her sluttet han 1902, da han fikk universitetsstipend og bl.a. studerte strafferett og folkerett i Berlin hos den kjente professor Franz von List. 1903 ble Skeie adjunktstipendiat i rettsvitenskap og lærer i folkerett og statsrett på den miltære høyskolen. Denne stillingen hadde han til 1913.

Skeie ble dr.juris 1905 på avhandlingen Om ærekrenkelser efter norsk ret. 1906 ble han konstituert som professor ved universitetet i Kristiania etter Francis Hagerup, som var utnevnt til norsk sendemann i København. Skeie ble fast utnevnt professor 1907 med ansvar for strafferett, sivil- og straffeprosess, konkurs og skifte. Odelsretten ble føyd til fagkretsen 1918. Skeie hadde professoratet til 1941, da han falt for aldersgrensen.

Skeie hadde stor arbeidskapasitet. I tillegg til sitt universitetsarbeid deltok han i den politiske og rettslige samfunnsdebatten og skrev betenkninger om ulike rettslige spørsmål. Han var ekstraordinær dommer i Høyesterett 1909–39 og deltok i en del saker. Han satt også i en rekke lovkomiteer. 1908 ble han oppnevnt som medlem av en komité som skulle gjøre fremlegg til reformer i sivilprosessen, og 1914 var han formann for en komité som la frem forslag til en lov om forsvarshemmeligheter. Han var medlem av den skandinaviske familierettskommisjon 1914–16 og formann for Antitrustkommisjonen 1916. 1922 ble han formann for en komité som hadde som oppgave å legge frem forslag til revisjon av straffeloven av 1902.

Skeie deltok som rettskyndig i den nemnd som skulle bistå de norske advokatene under saken om Eirik Raudes land og Øst-Grønland, som Norge førte mot Danmark i den internasjonale domstolen i Haag.

Skeie har vært karakterisert som “ein arbeidsmann og ein stridsmann”. Han var en kunnskapsrik og meget allsidig jurist som skrev om så vel innfløkte teoretiske problemer som jordnære og praktiske. Han hadde en egen evne både til å løse kompliserte spørsmål og til å se nye sider i en sak. Han stod fast på de grunnleggende rettsprinsipper og var ikke villig til å gå på akkord med dem.

Skeies standpunkter fikk i noen tilfeller tilslutning i domstolene, andre ganger ikke. Høyesterett hadde lagt til grunn at Grunnloven gav vern mot at nyere lover fratok handelsborgere brennevinsrettigheter. Skeie påviste at denne læren var feil, og Høyesterett skulle senere slutte seg til Skeies lære. I en sak om bruk av avgifter til utjevning av melkeprisene sluttet også Høyesterett seg til Skeies standpunkt.

Etter den annen verdenskrig kritiserte Skeie rettsoppgjøret, som han mente var lagt for bredt opp og som på viktige punkter tilsidesatte grunnleggende rettsprinsipper. Han gav ut et lite skrift om dette, Landssvik. Hans innvendinger vant imidlertid liten tilslutning. Like før han døde, hadde han gjort ferdig en bok om militærforsvarets historie. Boken kom ut 1953.

Skeie var “venstremann og målmann”, men han brukte mest bokmål i forelesninger og rettsvitenskaplige arbeider. Stilen hans var ikke alltid like tilgjengelig og leservennlig. Han var sterkt kritisk til eldre konservativ juridisk teori og lot sine standpunkter til ulike rettslige spørsmål komme til uttrykk i artikler i fagtidsskrifter og innlegg i dagspressen. I to samlinger Afhandlinger, som kom ut 1913 og 1916, skrev han om emner innenfor erstatningsretten, strafferetten, statsforfatningsretten, personretten, odelsretten, selskapsretten, prosessretten m.m.

  • Om ærekrenkelser efter norsk ret, dr.avh. UiO, 1905
  • Af den norske ekspropriations- og stats-ret. Principielle undersøgelser i anledning af den kongelige resolution af 10. september 1906 om Mjøsens regulering, 1907
  • Afhandlinger om forskjellige retsspørgsmaal, 2 bd., 1913–16
  • Eiendomsret og statsmonopol. Om statens ret til uden erstatning at indskrænke eiendomsraadigheden, særlig i det øiemed at gjøre en virksomhed til statsmonopol, 1923
  • Papirpenger og opgjør av papirpenge-gjæld, 1927
  • Den norske civilproces, 3 bd., 1929–35 (2. utg. 1939–40)
  • Grønlandssaken. Tvisten mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland. En kort historisk og juridisk redegjørelse, 1931
  • Politikere og diplomater i Grønlands-saken, 1933
  • Den norske strafferett, 2 bd., 1937–38 (2. utg. 1946)
  • Den norske straffeprosess, 2 bd., 1939
  • Landssvik, 1945
  • Odelsretten og åsetesretten, 1950
  • Norges forsvars historie, 1953
  • Stud. 1896, 1921, 1946
  • HEH 1950
  • K. Robberstad: biografi i NBL1, bd. 13, 1958