Filosof og kulturkritiker. Foreldre: Banksjef, overrettssakfører Ole Herman Holmsen Medbøe (1879–1962) og Thjodunn Hofseth (1882–1944). Gift 1) 1943 med Hildur Holst-Larsen (13.10.1921–), datter av direktør Jens Holst-Larsen (1891–1977) og Hildur Grøner (1891–1977), ekteskapet oppløst 1948; 2) 1950 med Kirsten Bødtker (2.8.1930–), datter av statsadvokat Henning Bødtker (1891–1975) og Dagmar Ida Gunla Mathilde von Südow (1901–66), ekteskapet oppløst 1961; 3) 23.6.1966 med prest i Kristensamfunnet Karin Hanne Hansen (15.2.1945–), datter av avdelingsleder Svend Hansen (1915–2000) og Anne Marie Jensen (1920–); samboerskap 1962–67 med arbeidsleder Else Marie Johansen (2.7.1935–), datter av tømmermann Finn Johansen (1905–59) og butikkinnehaver Randi Olsen (1909–64).

Jon Medbøe var en fargerik personlighet og allsidig begavelse som var med og preget kulturdebatten i Norge de første to tiårene etter den annen verdenskrig. Han var aktiv som maler, komponist og dikter, men det var som pedagog, filosof og kulturkritiker han leverte sine viktigste bidrag. Han tok avstand fra samtidens snevre kultur- og menneskesyn og satte hele sin person inn i en kamp for “det store brus av ånd, tilværelsens fylde i alle dens dimensjoner”.

Medbøe vokste opp i Oslo og tok examen artium 1942. På grunn av den usikre situasjonen på universitetet søkte han tilflukt i Lom, hvor han frem til krigens slutt først og fremst dyrket sin interesse for maling. Etter krigen tok han opp studiene igjen, bredt anlagt med musikk, filosofi og psykologi som hovedinteresser, men med liten tanke på eksamen. 1950 publiserte han det musikkteoretiske verket Om formen i musikken, og 1951 ble balletten Bendik og Årolilja oppført.

Uten eksamener eller fast ansettelse utfoldet Medbøe i 1950-årene stor aktivitet som lærer ved de forskjelligste institusjoner. I tillegg til logikk ved Universitetet i Oslo underviste han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Norges landbrukshøgskole, Norges tekniske høgskole, Musikkonservatoriet og Studentenes friundervisning. 1958 tok han magistergraden i filosofi på avhandlingen Prolegomena til en sammenlignende kunst- og idéhistorie med kunsthistorie og psykologi som støttefag.

1960–67 var Medbøe universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Disse årene ble meget aktive. Han utgav flere bøker og ledet fjernsynsprogrammet Kontrapunkt 1965, og 1966 vakte han oppsikt langt utenfor Norges grenser ved å hevde at han hadde hørt gjenferdet av en munk i Nidarosdomen.

Medbøe hadde mange talenter, og det har vært sagt at det at han ikke ville ofre seg for ett av dem, gjorde at han aldri fikk utfolde noen av dem fullt ut. Men samtidig var det mangfoldet som var hans talent, og ved sin virksomhet på mange områder fikk han dyrket nettopp dette. I den pedagogiske virksomheten tok han mangfoldet i bruk. Han gav seg selv fullstendig i sin undervisning, ofte med bruk av sceniske effekter, og mange er de studentene som med stjerner i øynene har fortalt om Medbøes fremstillinger av f.eks. Spinoza eller Mozart. Forelesningene foregikk på de forskjelligste steder og hadde de forskjelligste tema – fra Stenalderkunst til Reklame og farvepsykologi.

Medbøe ville med sin undervisning fremme et kultursyn hvor kultur først og fremst viser seg gjennom sin åndelige dimensjon. Men det åndelige måtte forstås åpent og mangfoldig. Når folk ofte ville kalle ham et renessansemenneske, svarte han alltid at det var barokkmenneske han var. Og i artikkelen Barokken og vi sier han hva som preger barokkens kunst: “Heslighet og skjønnhet, høytid og frivol humor, drukne svirebrødre i vertshus, erotiske og bakkantiske orgier, svik, hat, hulhet, kjærlighetens tindrende renhet, livets spirende under, den ydmyke kristne tro, opplevelsen av det glade budskap, Kristi lidelse, død og oppstandelse – det hele med universet som scene og sett både fra subjektets og tidløshetens perspektiv.” Et slikt mangfold var det Jon Medbøe selv ville virkeliggjøre, ikke bare i sin forskning og undervisning, men i sitt levde liv. Dette ble for ham et dannelsesideal.

Med slike idealer er det ikke rart at han var sterkt kritisk til sin samtid. “Hvorfor er tiden så ussel?” er overskriften på et intervju fra 1951. Han ble aldri lei av å gjenta hvor mye han foraktet det moderne menneskes innsnevrede virkelighetsbilde. “Vi har i høy grad misforstått menneskelivets grunnlag – hva som er våre vesentligste behov,” sa han i det samme intervjuet.

Medbøe interesserte seg for åndelige fenomen i alle kulturer. Bak denne interessen lå en dyp religiøsitet farget av mystikk og uten konfesjonelle bindinger. Han foraktet kirken, som han mente representerte autoritet og sneversyn. Kanskje var det et ønske om å utfordre dette kirkelige sneversyn som gjorde at han i noen uker satte hele Norge på hodet ved å påstå at han hadde hørt munkesang i Nidarosdomen.

Omfanget av hans forfatterskap er ikke stort. Innen filosofien er det først og fremst snakk om Kunst og idé fra 1965, en bearbeidelse og utvidelse av magisteravhandlingen. Her underkaster han seg et krav om vitenskapelighet som ikke passer ham og som gjør intensjonene med verket litt uklare. Han drøfter “metodeproblemer” i kunst- og idéhistorie i en søken etter grunnmønstre felles for all gyldig kunst og sammenhenger på tvers av kulturgrensene. I en slik jakt virker Mozart og kinesisk kalligrafi fruktbart belysende på hverandre. Medbøe var her påvirket av C. G. Jung og hans teorier om arketypene. Verket har mange spennende innfallsvinkler og interessante ansatser, men helheten virker lite gjennomarbeidet.

Hans teoretiske verk blir altså stående litt uforløst. Grunnen kan ha vært at det var det levde liv som var hans verk. Han arbeidet hardt og levde intenst, men forstod også denne kraftutfoldelsen i en barokk ramme: “Barokken hadde arbeidsglede, nu kaller mange sitt arbeide kun for 'jobb', dvs. noe man ikke liker, men kun gjør av økonomiske grunner.” Om noen har “brent sitt lys i begge ender”, må det ha vært Jon Medbøe. Alkohol var det drivstoff han brukte for å klare å utfolde seg slik han gjorde. Det er ingen tvil om at hans intense liv førte til hans tidlige død.

Til sist forstummer forskeren i sin jakt på tingenes ånd, sier Medbøe i avslutningen av Kunst og idé. Den kontemplative dimensjon er likevel hans siste ord. Mennesket “lukker seg ut av sin egen subjektive begrensning og åpner seg for nye og nye verdener av former, for til sist, uavhengig og fri av dem alle, å skue tvers igjennom …”.

  • Om formen i musikken. Et bidrag til å bevisstgjøre våre opplevelser og vurderinger av musikk – på psykologisk, historisk og formanalytisk basis, 1950
  • Prolegomena til en sammenlignende kunst- og idéhistorie, mag.avh. UiO, 1958
  • Debatten om metoder i kunstvidenskapen, i Mgbl.4.6., 5.6. og 6.6.1958
  • Barokken og vi, i Aftenp.28.1.1959
  • Kunsten som erkjennelse, sst. 28.10. og 29.10.1959
  • Punkter fra kunst- og stilhistorien, 1963
  • Kunst og idé. Historiens grunnlagsproblemer særlig når det gjelder kunst- og idéhistorisk tverrforskning, 1965
  • Se det menneske, 1966
  • Ånderne. Et spill mellom noen mennesker og Bruckners 5. symfoni, 1966
  • Bendik og Årolilja, ballett, 1951
  • E. Egeland: “Hvorfor er tiden så ussel?”, intervju med Jon Medbøe i Mgbl.27.1.1951
  • E. Askeland: “Herr Motbøe”, intervju med Jon Medbøe i VG5.6.1965
  • R. Gudevold: Strømninger. Mellom tradisjon og apokalypse,1978, s. 166–180
  • flere samtaler med Elisabeth Medbøe 2003
  • samtale med Viggo Rossvær 2003
  • samtale med Tore Brantenberg 2003
  • samtale med Else Bang 2003