Filosof og samfunnsforsker. Foreldre: Journalist, forfatter og kringkastingsmann Torolf Elster (1911–2006) og forfatter og litteraturkritiker Magli Raknes (1912–93; se Magli Elster). Gift 1) 1961 med kunsthistoriker Elisabeth Jensen (20.10.1937–), datter av Thorleif Rantzau Jensen (1891–1976) og Eva Collett Müller (1902–84), ekteskapet oppløst 1993; 2) 1995 med litteraturhistoriker Claudine Frank (17.3.1957–), datter av Joseph Frank (1918–) og Marguerite Straus (1927–).

Jon Elster regnes som en av sin generasjons betydeligste og mest produktive samfunnsforskere.

Elster vokste opp i en familie med litterære tradisjoner både på mors- og farssiden. Faren var først og fremst journalist og administrator, men har også utmerket seg som en habil romanforfatter, mens moren var en av de betydeligste kvinnelige lyrikere i Norge i 1950-årene. Denne litterære åren fløt sammen med en kulturradikal. Torolf Elster var aktiv i Mot Dag i mellomkrigstiden og i 1950-årene politisk kommentator med tilknytning til Arbeiderpartiet. Bestefaren på morssiden var Ola Raknes, den fremste norske elev av psykoanalytikeren Wilhelm Reich, og Magli Elster praktiserte som psykoanalytiker i slutten av 1930- og begynnelsen av 1940-årene. Jon Elster vokste opp i Husebygrenda i Oslo, like etter krigen et samlingssted for radikale intellektuelle.

Jon Elster tok magistergraden i filosofi 1966, med støttefag i fransk og matematikk. Støttefagene karakteriserer spennvidden i hans intellektuelle arbeid, og viser til grunntemaer i hans senere forfatterskap – en særegen blanding av filosofi og samfunnsvitenskap, der både matematiske modeller og litterært inspirerte eksempler spiller en fremtredende rolle. Han tok doktorgrad i Paris 1972, etter studier ved École Normale Supérieure. I 1970-årene hadde han universitetsstilling i Oslo, men orienterte seg mot samfunnsvitenskapene i USA, og ble professor i statsvitenskap ved University of Chicago fra 1984 og ved Columbia University, New York, fra 1995.

Som student ble Jon Elster del av den radikale bølgen som munnet ut i dannelsen av Sosialistisk Folkeparti og Pax forlag i første halvdel av 1960-årene. Han ble en sentral skikkelse i kretsen rundt Pax, som forfatter av en rekke bøker om sosialistisk teori, redaktør av bokserien Pax filosofibibliotek og medredaktør av Marx' Verker i utvalg og PaxLeksikon.

Elsters intellektuelle utvikling ble preget av problematisering, gjennomarbeiding og videreutvikling av temaer som kan spores tilbake til Mot Dag og det kulturradikale miljøet, knyttet både til marxismen og psykoanalysen, men etter hvert grepet an fra helt andre vinkler. Den første delen av hans forfatterskap er fagfilosofisk, med hovedvekt på Hegel og Marx. Det munnet ut i den stort anlagte boken Making sense of Marx (1985, forkortet utgave på norsk, Hva er igjen av Marx?, 1988). I denne prosessen opparbeidet han et nytt syn på hva som kan forstås som dialektikk, et kjernepunkt både hos Hegel og Marx, men i hovedsak en kilde til uklarhet og forvirring. Elster peker på to typer av dialektiske “motsigelser”: motsigelser i bevisstheten og motsigelser i samfunnet. Motsigelser i bevisstheten stammer fra en manglende evne til konsistens i valg av handlinger. Det kan oppstå på grunn av selvbedrag, dvs. at mennesker ikke er villige til å se virkeligheten i øynene, eller viljesvakhet, slik at den handlende ikke gjennomfører det prosjekt hun eller han vet er fornuftig å gjøre. Motsigelser i samfunnet analyseres ikke som en følge av manglende rasjonalitet hos individer, men som en motsetning mellom individuelle handlinger og deres samlede resultat. Handlinger som er rasjonelle for hver enkelt som utfører dem, kan likevel føre til et resultat som er ugunstig for alle. Overbeite i en allmenning er et eksempel som er mye brukt.

Disse poengene illustrerer også hva som har vært et overordnet motiv i Elsters arbeid, nemlig avvik fra rasjonalitet. Psykoanalysen er også en teori om avvik fra rasjonalitet, nemlig at avvikene er skapt av ubevisste krefter. Elster blir stående ved dette hovedtemaet, men ser det fra den motsatte kant, ved å studere problemer i teorien om rasjonelle valg. Denne teorien, som spiller en sentral rolle i sosialøkonomi og andre samfunnsvitenskaper, bygger på at aktører har et klart bilde av virkeligheten, har klare mål og velger de beste tilgjengelige midler til å nå dem. Disse enkle forutsetningene har kunnet brukes til å bygge meget slagkraftige modeller. Men på flere avgjørende punkter er de urealistiske. Elster oppsøker konsekvent de ulike former for avvik fra rasjonalitet i denne forstand. Poenget er ikke å benekte verdien av teori om rasjonelle valg, men å vise at den har begrenset gyldighet og må suppleres med andre teorier.

Problemer knyttet til aktørers preferanser er et slikt tilfelle. Rasjonaliteten kan svikte fordi personer ikke har klare mål. Men den kan også svikte fordi aktører lurer seg selv ved å tilpasse sine mål etter hva de vet at de kan oppnå, slik reven sa om rognebærene at “Høyt henger de og sure er de”. Omvendt kan de bli overdrevent opptatt av det som ikke kan oppnås, som når noen har en hang til å tro at gresset alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Et spesielt problem oppstår fordi tidsfaktoren kommer inn i planlegging. Personer har forskjellig evne og vilje til å utsette tilfredsstillelse nå for å oppnå et gode i fremtiden (f.eks. ta en krevende utdannelse nå for å få en interessant jobb om mange år). Men det kan være vanskelig å treffe en fornuftig avgjørelse fordi det kan være vanskelig å fastslå verdien av en fremtidig tilstand og sammenligne den med andre, som ligger nærmere i tid. Eller vi kan skifte mening over tid, slik at det som oppfattes som fornuftig nå, ikke virker akseptabelt om en stund. Av den grunn har mennesker behov for institusjoner som kan binde dem, på samme måte som Odyssevs bandt seg til masten da han skulle seile forbi sirenene, for ikke å bli fristet av deres sang. Beslektede problemer er senere tatt opp i studier av avhengighet av rusmidler, og av samspillet mellom følelser og fornuft.

Elster peker på betydningen av normer, også i sammenhenger der det har vært antatt at strategiske overveielser er de eneste som spiller en rolle, som f.eks. i lønnsforhandlinger. Poenget er da at normer og strategiske overveielser spiller sammen på ulike måter. En viktig gruppe av normer angår hva som er rettferdig fordeling av goder. I et internasjonalt forskningsprosjekt studerte Elster og hans medarbeidere hvilke normer som gjelder for fordeling av utvalgte goder, som adgang til høyere utdannelse eller transplantasjoner, og hvordan disse varierer mellom land i tråd med ulikheter i rettslig system og nasjonal kultur. I et internasjonalt perspektiv har Elster også studert utarbeidingen av grunnlover, med særlig vekt på landene i Øst-Europa etter kommunismens fall. En utløper av dette arbeidet er en studie av rettsoppgjør, som knytter an til problemer om rettferdighet. På hvilke premisser kan de som gikk i spissen for eller samarbeidet med et diktatorisk regime, dømmes for det etterpå? Disse spørsmålene måtte også tas opp f.eks. i Sør-Afrika etter avskaffelsen av apartheid og i Norge i årene etter 1945.

Jon Elster er en internasjonalt betydelig og uvanlig produktiv samfunnsforsker. Over en periode på 30 år har han gitt ut 20 bøker. En samlende karakteristikk av ham som forsker må fremheve hans usedvanlige evne til å kombinere innsikt i kompliserte teoretiske problemer med forståelse av empiriske og historiske problemstillinger av omfattende samfunnsmessig betydning.

    Et utvalg

  • Essays om Hegel og Marx, 1969
  • Om utbytting, 1977
  • Ulysses and the Sirens, 1979
  • Sour Grapes, 1983
  • Making Sense of Marx, 1985
  • The Cement of Society, 1989
  • Local Justice, 1992
  • Alchemies of the Mind, 1999
  • Ulysses Unbound, 2000
  • Personlig meddelelse
  • CV for Jon Elster
  • http://home.sol.no/~hmelberg/elbooksb.htm