Agronom, embetsmann og forskningsadministrator. Foreldre: Handelsmann Anton Ringen (1876–1918) og Karen Stebergløkken (1884–1967). Gift 1938 med bibliotekar Anna Simengård (5.2.1911–31.12.1996), datter av gårdbruker Sigurd Simengård (1875–1959) og hustru Nina (1879–1964). Far til Stein Ringen (1945–).

John Ringen var en betydelig kraft innen norsk landbruk gjennom store deler av etterkrigstiden. Etter 10 år som direktør i Selskapet for Norges Vel og 10 år som direktør i Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd (NLVF) var han landbruksdirektør 1968–79 og ledet jordbruksforhandlingene i en periode preget av kraftig omstilling i landbruket.

Ringen vokste opp i Sør-Fron. Han gjennomgikk Oppland landbruksskole 1932 og studentforkurs på Hamar katedralskole 1934; deretter studerte han på jordbrukslinjen ved Norges landbrukshøyskole (NLH) på Ås og tok eksamen der 1937. Han var høgskolestipendiat ved NLH 1937–39 og konsulent i Norges Kjøtt- og Fleskesentral 1939–40. Fra 1940 og gjennom hele krigen arbeidet han som kontorsjef i Forsyningsdepartementet. Okkupasjonsmakten ønsket å skaffe seg kontroll med norsk matproduksjon, og dette førte naturligvis til mange konflikter med de norske myndighetene, bl.a. med Ringen.

Etter krigen fungerte Ringen en kort periode som provianterings- og rasjoneringsdirektør i Forsyningsdepartementet, før han 1946–58 var direktør i Selskapet for Norges Vel. Fra denne stillingen hadde han permisjon 1954–57 for å være landbruksattaché ved den norske ambassaden i Washington, D.C. 1958 overtok han som direktør i NLVF og satt der til 1967, da han søkte seg over til Landbruksdepartementet. Der var han sjef for Landbruksavdelingen (med tittel av landbruksdirektør) fra 1968 inntil han gikk av med pensjon 1979.

I sitt arbeid kom Ringen til å stå sentralt i mange av omstillingsprosessene i norsk landbruk. Som direktør i Norges Vel under gjenreisingen etter krigen var han bl.a. opptatt av å legge forholdene til rette for modernisering av driftsformene i landbruket. Hans tid i NLVF ble i stor grad preget av oppbyggingen av nye forskningsfelt og forskningsinstitusjoner. Som landbruksdirektør var han formann i Statens forhandlingsutvalg og hadde ansvaret for å lede de årlige forhandlingene med landbrukets organisasjoner i medhold av Hovedavtalen for jordbruket fra 1950. Et av de tiltak som ble fremforhandlet, med Ringen og Bondelagets daværende generalsekretær Paul M. Dalberg som pådrivere, var jordbruksavløserordningen (1976), som skal sikre bønder som driver med husdyrhold samme muligheter til fritid som andre yrkesutøvere.

En av de viktigste sakene i jordbruksforhandlingene var gjennom mange år arbeidet med å tallfeste et inntektspolitisk mål for jordbrukspolitikken, noe Jordbrukets avsetningskomité hadde foreslått allerede 1958. Da Stortinget 1964 behandlet en stortingsmelding om landbrukspolitikken, ble målet konkretisert til at “nettoinntekten per årsverk på et tidsmessig og rasjonelt drevet bruk, stort nok til å gi full sysselsetting for en øvet, voksen person hele året, bør ligge på et nivå som minst svarer til den årslønn voksne menn i gjennomsnitt oppnår i rasjonelt drevet industri”, men det var først 1975 Stortinget fastslo at dette skulle være målet for inntektsutviklingen i landbruket.

Ringen var også opptatt av ernærings- og matforsyningsspørsmål. Han ble medlem av Statens ernæringsråd ved opprettelsen 1946 og var formann der 1962–75. I hans tid la rådet ned et betydelig arbeid i utformingen av en norsk ernærings- og forsyningspolitikk, noe som bl.a. resulterte i en stortingsmelding 1975. Meldingen var et pionerarbeid, idet Norge dermed ble det første land i verden som kombinerte sikkerhets- og regionalpolitiske mål for nasjonal selvforsyning av mat med folkehelserelaterte mål for sunt kosthold. Ringen gikk imidlertid kraftig imot forslaget om innføring av lettmelk, da dette ble lansert 1974 av et utvalg nedsatt av ernæringsrådet, der han selv var leder; som landbruksdirektør måtte han ta hensyn til de avsetningsproblemer som kunne følge av store mengder uutnyttet melkefett.

Med de store endringer som fant sted i landbruket i etterkrigstiden, var det naturlig at også studiene ved Norges landbrukshøyskole måtte tilpasses nye tider. Ringen fikk i oppdrag å virke som en “enmannskomité” som skulle legge frem forslag til ny studieorganisering. Innstillingen ble levert 1966. Forslagene ble i det vesentlige fulgt, og ny studieplan trådte i kraft fra 1972.

John Ringen var medlem av Norges delegasjon til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) i en årrekke og generalsekretær i Nordiske Jordbruksforskeres Forening 1962–69. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976.

  • Red. Landbruksuka 1950, 1951
  • Utredning om studieopplegg og studieorganisasjon ved Norges landbrukshøgskole, 1966
  • Forskningsorganisasjon og forskningsinnsats i landbruket, i Årbok for landbrukets økonomiske organisasjoner, 1980
  • Utredning om behovet for utdanningstilbud utover den videregående skoles nivå på fagområder innen landbruksnæringen, 1983
  • Et forskningsråds oppgaver og funksjoner, NLVF-utredning nr. 141, 1986
  • S. Tveite: Jord og gjerning. Trekk av norsk landbruk i 150 år. Det kongelige Selskap for Norges Vel 1809–1959, 1959
  • M. Stubsjøen (red.): Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd 25 år, 1974
  • Landbruksakademikere 1922–1974, 1981
  • HEH 1979
  • O. Jamt: Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd 40 år, 1989
  • B. Westlie: “Hvite løgner”, i Dagens Næringsliv 19.7.1997
  • R. Almås: Frå bondesamfunn til bioindustri 1920–2000, bd. 4 i Norges landbrukshistorie, 2002