Norsk-samisk komponist. Foreldre: Småbruker Hans Andreas Persen (1897–1972) og husmor Berit Ragnhild Johnsen (1901–97). Gift 1) 1969 med musikkpedagog Åslaug Elise Berre (16.12.1945–), datter av ingeniør Einar Berre (1909–80) og Gudlaug Utheim (1907–98), ekteskapet oppløst 1974; 2) 1984 med scenograf Aili Strømsted (15.12.1952–), datter av forfatter Finn Strømsted (1925–2003) og tekstilkunstner Bodil Cappelen (1930–), ekteskapet oppløst 1996.

Som komponist er John Persen kanskje mest kjent for operaen Under kors og krone (1985), et aldri oppført bestillingsverk for Den Norske Opera basert på det blodige Kautokeino-opprøret 1852, og for orkesterverket Over kors og krone, med utgangspunkt i det samme materialet og urfremført av Oslo Filharmoniske Orkester 1999. 1977 vant han en av prisene i Komponistkonkurransen i forbindelse med åpningen av Oslo Konserthus med orkesterverket čSv. Tittelen er en samisk forkortelse og betyr “Våg å vise at du er same”. Som kulturpersonlighet har Persen gjort seg gjeldende både som debattant og som drivkraft og lederskikkelse i oppbyggingen av viktige institusjoner innen norsk samtidsmusikk.

Persen ble født i et sjøsamisk småbrukermiljø på Ráigeadja i Porsanger og utdannet seg først som agronom ved Finnmark Landbrukshøgskole 1959. I sine første år som yrkesaktiv, til 1963 da han begynte på lærerskole i Tromsø, skaffet han seg allsidig erfaring innen primærnæringene, som fisker, fjøskontrollassistent, traktorfører, agronom og skogsarbeider.

Som lærerstudent fikk han interesse for kunstmusikken, etter eget utsagn gjennom lytting på NRK Radio til en overføring fra den store samtidsmusikkfestivalen Warsaw Autumn, der det bl.a. ble spilt et verk av den polske modernisten Penderecki og den amerikanske minimalisten Terry Riley. Før den tid hadde Persens forhold til musikk bestått i å spille gitar i et danseband i Finnmark.

1968 begynte han på Musikkonservatoriet i Oslo, og 1974 fullførte han diplomeksamen i komposisjon ved Norges musikkhøgskole (NMH), en institusjon han for øvrig selv var en sentral pådriver for å få etablert 1973. Ved NMH var han elev av Finn Mortensen, kanskje vår mest renskårne modernist, noe som gav impulsen til å delta på sommerkursene ved den tyske modernismens høyborg, Musik Institut i Darmstadt 1975. Tidlig i karrieren var han bl.a. påvirket av György Ligeti, mens han i senere tid har tatt inn elementer av en moderert minimalisme. Han har arbeidet for å styrke amatørmusikklivet, bl.a. som dirigent for Bærum Sosialistiske Kor (1977–83).

Persen viste alltid et sterkt politisk engasjement i sin kunst og slo til høyre og venstre i sin kritikk av kunst- og kulturuttrykk han mente ikke holdt mål. Da en journalist i et intervju minnet Persen på at han i 1970-årene hadde kalt Vømmøl Spelemannslag for noe av det mest reaksjonære Norge har, svarte han: “Kunstens politiske kraft ligger i det å skape en ny bevissthet, åpne nye dører til erkjennelse, og ikke å synge sanger eller male bilder som bare bekrefter det venstresida forventer. Kunsten kan ikke forandre verden. Den kan bare forandre de menneskene som kan bidra til at verden endres,” sa Persen i noe som kan minne om en programformulering for denne mannen som brukte så mye av sin kreative kraft til å “forandre verden” med utenomkompositoriske midler.

Men gravalvor var ikke Persens språk. Tvert om var han en utpreget humorist, med verktitler som Øreverk (1972), Arvesøl (1998) eller John Persen's Guide to the Orchestra (1990), som bygger på ABBAs Money money money, som en ironisk kommentar til Benjamin Brittens Young Person's Guide to the Orchestra.

Persen satte tydelige spor etter seg som en bygger av infrastruktur i musikklivet. Markant var hans rolle som initiativtaker til og den første kunstneriske leder av Ultimafestivalen (1990–94), en festival som ofte betegnes som et vannskille i norsk samtidsmusikkhistorie. Deretter tok han fatt på en langvarig jobb som manager for Oslo Sinfonietta og satt to år som styreleder for Norsk Musikkinformasjon. På et tidspunkt meldte Persen seg ut av Norsk Komponistforening i protest med etterfølgende erklæring i offentligheten om at han fra nå av skulle slutte å komponere og heller bli kranfører. Men den fargerike og nevenyttige kunstneren fikk snart satt begge bena på bakken igjen og ble kort tid etter hedret med æresmedlemskap der han nyss hadde meldt seg ut.

Han mottok Edvard-prisen for to verk, og 1999 fikk han Lindeman-prisen for Over kors og krone, som han også ble nominert til Nordisk Råds Musikkpris for i 2002.

  • Øreverk, 1972
  • čSv, 1977
  • Under kors og krone, opera, 1985
  • John Persen's Guide to the Orchestra, 1990
  • Loops, 1997
  • Arvesøl, 1998
  • Over kors og krone, orkesterverk, 1999
  • H. Fjermeros: “Over kors og krone”, portrettintervju i Klassekampen 9.11.1991
  • d.s.: “Fra mega-opera til Norges lengste orkesterverk”, i Resonans nr. 3/1999
  • C.-G. Åhlen: artikkel i Svenska Dagbladet oktober 1999
  • Hild Borchgrevink i anledning John Persens 60-årsjubileum, i www.ballade.no 9.11.2001
  • J. Persen: debattinnlegg i www.ballade.no, 2000–02