Jurist og politiker. Foreldre: Grosserer, kjemiingeniør Markus Sodemann Hartmann Lyng (1872–1938) og Martha Marie (“Mimmi”) Helberg (1885–1959). Gift 1) 1932 med lege Gisela Gerda Margarete Lutz (18.3.1907–28.12.1941), datter av professor Reinhold Werner Wilhelm Lutz (1871–1937) og Emmy Lina Margarete Janike, ekteskapet oppløst 1940; 2) 1944 med cand.jur. Liv Godager (11.5.1918–1989), datter av maskinmester Alf Erling Godager (1885–1952) og Randi Elisa Huseby (1884–1972). Fetter av Thor Heyerdahl (1914–2002) og Bjørn Lyng (1925–2006).

John Lyng ble etterkrigstidens betydeligste politiske leder på borgerlig side, og han var arkitekt og byggherre for det borgerlige samarbeid som gjorde slutt på Arbeiderpartiets maktmonopol 1963 og 1965. Som utenriksminister 1965–70 innførte Lyng en mer debattåpen stil. Med maktbalansen som plattform arbeidet han for utvidede kontakter og avspenning mellom øst og vest, og for norsk medlemskap i EEC/EF.

I Høyres historie skjelnes det mellom en embetsmannstradisjon og en næringslivstradisjon. Lyng tilhørte den første. Han stod for en reflektert konservatisme av liberal legning, med forankring i demokrati og rettsstat. Han var opptatt av de store saker og lange linjer. Han hadde juristens avveiende, analytiske holdning, og han var intellektuelt nysgjerrig. Tålmodig bygde han opp tillitsforhold til sine samarbeidsparter og var raus med konsesjoner for å fremme langsiktige mål. Han kunne virke jovialt bedagelig, med underfundig trøndersk vidd, men satset enorm arbeidskraft når han virkelig brant for en sak.

Lyng tok examen artium 1923 og begynte deretter å studere jus ved universitetet i Kristiania. Han meldte seg straks inn i Mot Dag, der han fikk oppdrag som skribent og foredragsholder, med Erling Falk og Trond Hegna som veiledere. Arbeidet for den venstreradikale studentgruppen varte i vel to års tid – noe lenger enn den senere høyrelederen ville innrømme. 1928 ble han dommerfullmektig, og 1930 fikk han studiestipend til Tyskland, der inntrykkene av Hitler og et demokrati foran undergangen gav ham livslang avsmak for totalitære bevegelser. Lyng ble en svoren tilhenger av demokrati og moderasjon, men bevarte sin innsiktsfulle forståelse for arbeiderbevegelsen og sin beundring for fribytteren som våger å bryte med det tilvante.

Høsten 1934 ble han valgt inn i Trondheim bystyre for Frisinnede Venstre og ble straks gruppeleder for den store bystyregruppen (16). 1936 ble han medlem av partiets landsstyre. Da var partiet underveis mot avvikling. 1938 meldte John Lyng seg inn i Høyre, der han skulle få sine store politiske oppgaver.

Etter det tyske overfallet på Norge 1940 ble Lyng snart en høyt betrodd mann i illegalt arbeid. Mars 1943 måtte han flykte til Sverige, der han ble knyttet til det norske rettskontoret, med særlig ansvar for etterretning om okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge. Han bygde opp et stort arkiv og utarbeidet strategien for rettsoppgjøret etter krigen. 1944 ble han sendt til London og Justisdepartementet. Han var også sekretær for en komité under C. J. Hambros ledelse, som skulle forberede det første stortingsvalget etter krigen.

Mai 1945 ble Lyng utnevnt til statsadvokat for Trøndelag. I juni ble han valgt til formann i Trondheim Høyre og nominert til Stortinget. Men den nyvalgte representanten måtte ta lange permisjoner for å fullføre sin krevende oppgave som aktor i Rinnan-saken. 30 medlemmer av Rinnanbanden stod anklaget i den første store rettssaken, og Lyng måtte gjennomgå en enorm dokumentmengde for å utforme tiltalebeslutningen – “et mesterverk av fremstillingskunst”, skrev Johan Borgen. Lyngs sluttinnlegg varte i fire dager og gav ham landsry. Han behersket stoffet og utla det presist og poengtert, men viste stor omhu for at prosessen skulle være rettslig uangripelig.

Lyng kom inn i Stortingets justiskomité og vakte oppsikt med sin kritikk av at rettsoppgjøret ble altfor bredt anlagt; over 90 000 tiltalte kunne skape et sosialt problem. “Straff de store synderne og la de mange små slippe!” var hans budskap. 1948 stemte han for å oppheve dødsstraffen. Men foreløpig var det lite gehør for en slik fremsynt holdning. 1950 var han saksordfører for de omstridte beredskapslovene, som gav regler om drastiske rettslige særordninger før og under krig. Lyng omskrev lovutkastet, fjernet de mest anstøtelige delene og la dermed grunnlaget for et nasjonalt kompromiss i en svært følelsesladet sak.

Men sin største oppgave fikk han som Høyres hovedtalsmann i striden om den omfattende reguleringslovgivningen som kom på løpende bånd, særlig 1947. Lyngs argumentasjon la tyngden i det konstitusjonelle, ikke det næringsøkonomiske: Fullmaktslovene fører til en ukontrollerbar maktoverføring fra det åpne, frie forum i Stortinget til et statlig byråkrati som avgjør vidtrekkende saker bak lukkede dører. Retten skal være et vern mot makt, ikke et redskap for statsmakten. Etablerte rettsgarantier skal især beskytte den svake part, og må ikke skyves til side. Lovene må sikre forutsigbarhet, som er et grunnvilkår for et sunt samfunns- og næringsliv.

Lyngs argumenter gjorde virkning. Også internasjonal liberalisering og reaksjoner fra juridiske eksperter (især Johs. Andenæs) medvirket til at den ambisiøse reguleringspolitikken ble skrinlagt. Den endelige retretten kom 1952, da Lyng igjen stod først i striden om nye reguleringslover.

Til tross for gjennomslag i slike saker følte opposisjonen det som en ørkenvandring å måtte arbeide i et storting med rent Arbeiderpartiflertall. Valgordningen gav dengang urimelig store styringstillegg til det største parti. 1952, mens Lyng fungerte som Høyres gruppeformann, tok han initiativ for å få ordningen endret, gjennom opphevelse av “bondeparagrafen” i Grunnloven. Det lyktes, med knapt flertall, og ble Lyngs gjennombrudd som politisk leder. Men selv tapte han sitt stortingsmandat ved neste valg (1953).

Lyng var nå blitt lagmann i Agder og innstilt på å forlate rikspolitikken, selv om han fortsatte som formann i Høyres programkomité. Men for den liberale fløy i partiet stod han som den uunnværlige leder, i en tid med få gode lederemner. 1957 ble han valgt inn igjen på Stortinget, denne gang fra Akershus, og etter kort tid ble han Høyres parlamentariske fører.

Lyngs overordnede strategiske mål var å bygge opp et borgerlig samarbeid som kunne gjøre slutt på Arbeiderpartiets hegemoni. I smått og stort utviklet han kontakter og tillitsforhold og gav samarbeidspartene rause konsesjoner. Særlig holdt han åpne linjer til Venstre.

Et forstyrrende innslag ble den første runden om norsk tilslutning til EEC (EF), som splittet de borgerlige. Lyng var så sterkt engasjert for forslaget at tanken om borgerlig samling måtte legges på is. Men de Gaulles veto i januar 1963 satte sluttstrek for EEC-utvidelse i denne omgang.

Lyng tok straks opp igjen samarbeidslinjen. En serie saker, især om statlig industri, skapte et stadig mer tilspisset klima mellom regjering og opposisjon, og utløste flere mistillitsforslag. Sommeren 1963 kom krisen, med avsløringene etter gruveulykken i Kings Bay. Lyngs lederstilling på borgerlig side var nå ubestridt. Hans angrep holdt seg strengt til det konstitusjonelle: svikt i oppfølgingen av Stortingets vedtak, brudd på opplysningsplikten, ringeakt for opposisjonen. 23. august ble regjeringen Gerhardsen felt av et mistillitsforslag som også fikk SFs støtte. 28. august ble regjeringen Lyng utnevnt, med statsråder fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre – den første borgerlige regjering på 28 år.

Statsminister Lyng skjønte at regjeringen ville bli felt ved første korsvei, for sammen med SF hadde Arbeiderpartiet flertall. Derfor la han vekt på å markere regjeringen med en bred programerklæring, som kunne gi dødsstøtet til utbredte myter om at borgerlig styre betydde et sosialt tilbakeskritt, og som samtidig kunne bli en plattform for fortsatt samarbeid. Gerhardsen svarte med en moterklæring som la politikken flere hakk mot venstre. 20. september ble regjeringen Lyng felt, og Gerhardsen overtok regjeringsmakten igjen.

Selv la Lyng vekt på at denne “episode” ville få større ringvirkninger enn en langvarig regjering: Den viste at det fantes et troverdig regjeringsalternativ, at borgerlig samarbeid kunne føres videre og gi landet en “normal” situasjon med veksling mellom regjeringer. Parlamentarismen var “gjeninnført”.

Lyng så rett. I de flestes øyne hadde han nå fått statsmannsdimensjoner og nøt stor tillit i alle borgerlige partier. Flere nye industriskandaler førte til at Arbeiderpartiet kom stadig mer på defensiven. Ved valget 1965 ble det solid borgerlig flertall. Resultatet ble at Per Borten (Sp) dannet regjering.

Ved forrige skifte så de andre statsministeroppgaven som en uriaspost og følte lettelse over at Lyng tok den. Nå var appetitten på posten blitt atskillig større. Lyng kunne nok allikevel ha fått den om han hadde villet. Men han satset isteden på en oppgave som lå på avstand fra vanlig partipolitikk og ble utenriksminister etter Halvard Lange.

Lyng hadde aldri vist omfattende interesser for utenrikspolitikk, men nå kastet han seg inn i arbeidet med stor energi. Man merket en ny stil: reflekterende, intellektuelt nysgjerrig, åpen for debatt – i tett samspill med Stortinget. Han videreførte Langes linje, med trygg basis i NATO-samarbeidet, men med en annen holdning og nye vektlegginger. Lyng stilte seg åpen for videre øst–vest-kontakt, for å fremme avspenning. Han ble den første vestlige utenriksminister som gikk inn for en alleuropeisk sikkerhetskonferanse (juni 1966), men fikk nesten ingen støtte den gang. En nær forbundsfelle fikk han i Willy Brandt med hans østpolitikk. Men Lyng stod urokkelig fast på norske og vestlige interesser i dramatiske møter med sovjetiske ledere. Han anla sak i Strasbourg mot det greske oberststyret (1967) og viste stort engasjement i prosessen som førte til juntaens fall (1973). Men han satte seg bestemt imot at NATO skulle svekkes gjennom eksklusjon av Hellas.

Da EF-saken påny ble aktuell 1966, satset Lyng hele sin autoritet på å samle regjeringen om å foreslå norsk medlemskap. Han oppnådde en enstemmig regjering bak dette standpunkt, og bredt flertall også i Stortinget. Men igjen ble prosessen stanset av de Gaulles veto 1967.

Det vakte internasjonal oppsikt at John Lyng gikk inn for full bombestans i Vietnamkrigen (i en tale i FN 4. oktober 1966). Han argumenterte for å utforske alle muligheter for en forhandlingsløsning. Det kom følere fra Nord-Vietnam, og en hemmelig norsk kanal mellom USA og Vietnam ble etablert under Lyngs tilsyn. Norge vant stor tillit hos begge de krigførende parter. Lyngs kritiske syn på Vietnamkrigen utløste uro blant de “mørkeblå” på høyresiden, men samlet desto bredere støtte langt ut mot venstresiden. I en vanskelig overgangstid lyktes det ham å føre en samlende utenrikspolitikk.

Mai 1970 gikk Lyng på eget ønske ut av regjeringen. Han ville skrive sine memoarer, men håpet også at hans avgang skulle presse frem en indre avklaring i regjeringen, som nå var preget av slitasje og splid i EF-spørsmålet. Det skjedde ikke. I John Lyngs siste år var han ivrig opptatt av å skrive, men 1977 ble han rammet av kreft, så det fjerde og siste bind rakk han ikke å fullføre.

  • Den tørre jus (sm.m. A. Engh), 1928
  • Norsk idrett – fra hobby til samfundssak, 1937
  • Forræderiets epoke, 1948 (2. utg. 1979)
  • Veksten i statens makt, 1958
  • og memoarbøkene Brytningsår, 1972
  • Vaktskifte, 1973
  • Mellom øst og vest, 1976
  • Fra borgfred til politisk blåmandag, 1978 (sluttført av T. Greve, Jon Lyng og T. Løken)
  • Stud. 1923, 1950
  • HEH 1973
  • K. Hanssen, P. Thyness og L. R. Langslet (red.): I pakt med fremtiden. Festskrift til John Lyng på 70-årsdagen, 1975
  • F. Sejersted: Opposisjon og posisjon 1945–1981, bd. 3 av Høyres historie, 1984
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • L. R. Langslet: John Lyng – Samarbeidets arkitekt, 1989
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • Tegninger av Gösta Hammarlund, Finn Graff, Ellen Auensen, Hans Normann Dahl m.fl