Maler. Foreldre: Handelslagsbestyrer Ragnvald Ellendsen Vinjum (1900–62) og teleoperatør Kari Ohnstad (1906–96). Ugift.

Johannes Vinjum hører hjemme i en liten gruppe norske kunstnere som er blitt beskrevet som “nye figurative” eller “ny-romantikere”, fordi de distanserte seg fra de toneangivende abstrakte eller politisk orienterte tendensene i 1960- og 1970-årene. Men de er ellers moderne nok i sin udogmatiske og personlige bruk av virkemidlene.

Vinjum vokste opp i Aurland i Sogn, men kom til Oslo for å få utdannelse. 1949–52 gikk han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, hvor han hadde Chrix Dahl, Carl von Hanno og Olav Mosebekk som lærere. Deretter studerte han ved Statens kunstakademi under Jean Heiberg og Per Krohg 1952–56. Han debuterte med suksess på Høstutstillingen 1954, og 1961–62 var han ved Accademia di Belle Arti i Firenze med stipend.

1963 stilte Vinjum ut i Holst Halvorsens Kunsthandel i Oslo sammen med Niclas Gulbrandsen, Frans Widerberg, Svein Strand, John David Nielsen og Eilif Amundsen. Gruppen ble møtt med skepsis eller begeistring alt ettersom publikum tilhørte den modernistiske eller mer konservative fløy. Utgangspunktet var en fri, men også tradisjonsrelatert figurasjon, som ble fremstilt gjennom konsentrasjon om selve det maleriske språket, “det malerkunsten egentlig dreier seg om”, som Vinjum uttrykte det.

Gjennom hele sin karriere arbeidet Vinjum med få motiver og uten radikale endringer i formspråket. Han var opptatt av maleriet som en prosess, hvor han stadig omarbeidet billedflaten og utviklet sitt pastose og lysfylte formspråk, der stoffligheten og lyset i billeduttrykket var det som var viktig. Han hadde vanskeligheter med å slippe et bilde fra seg og siterte ofte Paul Valery: “Man fullfører ikke et kunstverk, man forlater det.”

Vinjums meget omstendelige arbeidsprosess førte til relativt få utstillinger. Etter debuten på Høstutstillingen 1954 ble det stille om ham. Men da han 1977 og 1978 holdt sine første separatutstillinger i Oslo, ble han behørig lagt merke til. Så trakk han seg igjen tilbake til han 1984 ble valgt til Festspillutstiller i Bergen.

Vinjum bodde på Ekely i Oslo, men var sterkt bundet til Aurland, og den mektige fjell- og fjordnaturen der ble et stadig tilbakevendende motiv. Men han lot seg også fange av motiver fra sine mange utenlandsreiser og særlig av katedralen i Chartres, som han har skildret i en serie malerier fremstilt i ulike belysninger. “Det er katedralens monumentalitet, dens himmelstrebende reisning og menneskets litenhet i sammenhengen som fascinerer meg,” uttalte Vinjum og sammenlignet det mektige byggverket med vestlandsnaturen. Han murte sine kirkefasader opp i tykke lag på samme måte som han malte de monumentale fjellsidene, og han lot små menneskeskikkelser ved foten markere det overveldende i de natur- og menneskeskapte storverkene.

Selv om Vinjum i noen grad bygger på impresjonistenes malemåte og lysvirkninger, har fargeklangene og penselføringen et markant personlig preg. Billedserien Apokalypsen fra slutten av 1960-årene vender seg mot det abstrakte, men fremstår som et konkret visjonært drama, betont gjennom tunge, pastose lag av maling og en kraftig koloritt.

For Vinjum var maleriet ikke et middel for protest og opprør, men skulle appellere til sansene og skjønnheten. Hans evne til innlevelse i menneskelige forhold kommer til uttrykk gjennom en rekke malerier av barn – lekende, badende eller rundt et fødselsdagsbord. Han var også en meget begavet tegner med evne til å fange det flyktige øyeblikksinntrykket.

Etter hans død ble Galleri Vinjum opprettet i herredshuset på Aurlandsvangen, basert på en gave på om lag 140 malerier og tegninger gitt av kunstnerens familie.

    Malerier (et utvalg)

  • Katedral, 1967, De Heibergske samlinger, Kaupanger
  • Figurer i skyggen, 1977, Nasjonalmuseet for kunst
  • Fødselsdagen, 1979, sst.
  • Katedral, 1984, sst.
  • Badende, 1984, sst.
  • Gate i Chartres, 1979–80, Norsk Kulturråd, Oslo
  • Slepp, u.å., RKM
  • Hesteslepp, u.å., sst

    Tegninger

  • 73 tegninger og noe grafikk i Nasjonalmuseet for kunst
  • R. Rude: Norske grafikere, 1973
  • Sogn og Fjordane, i serien Bygd og by i Norge, 1980
  • Norges Kunsthistorie, bd. 7, 1983
  • H. Flor, B. Rostad, P. Hougen: Johannes Vinjum, 1982
  • Vinjum. Festspillutstilling 1984, katalog, Bergen 1984
  • G. Morgenstern: nekrolog i Aftenp. 2.12.1991
  • diverse artikler og anmeldelser i dagspressen
  • Nationalmuseet for kunsts kunstnerarkiv
  • Selvportrett (tegning); gjengitt i Flor m.fl., 1982 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 5
  • Selvportrett (maleri), 1949; gjengitt sst., s. 16