Geistlig. Foreldre: Baneformann John Smemo (1856–1919) og lærer Marie (“Mali”) Grytbak (1864–1946). Gift 18.4.1929 med Marie (“Bissen”) Bjønness-Jacobsen (18.4.1908–5.1.2004), datter av biskop Mikkel Bjønness-Jacobsen (1863–1941) og Barbra Marie Lorentzen (1875–1966). Svigerfar til Paul Thyness (1930–).

Johannes Smemo – biskop i Kristiansand og senere i Oslo – representerte den nye “kirkelige vinden” som satte inn etter kirkekamp og okkupasjon. Han hadde gode forutsetninger for sitt embete: fagteologisk skolert med erfaring som prestelærer og fra menighetslivet. Verdighet, klarhet og integritet kjennetegnet Smemos geistlige holdning. Han var ingen offentlig debattant, men holdt urokkelig fast ved sin overbevisning om han ble utfordret.

Smemo var født i Rugldalen ved Røros og vokste opp i enkle kår i Åsen i Nord-Trøndelag. Faren var jernbaneformann, moren lærer; mange i slekten hadde vært lærere. Familien hadde et lite gårdsbruk, og her måtte alle ta del i arbeidet. I hjemmet var levende kristentro, bøker og musikk viktige deler av hverdagen. Den begavede Johannes ble elev ved Fredly kristelige ungdomsskole i Børsa i Sør-Trøndelag, der han vinteren 1914–15 fikk et religiøst gjennombrudd. Han tok middelskolen i Volda 1916 og examen artium 1919 ved katedralskolen i Trondheim. Samme år begynte han å studere ved Menighetsfakultetet, der han ble cand.theol. 1924. Året etter tok han praktisk-teologisk eksamen. Han opplevde striden mellom liberal og konservativ teologi, men visste hvor han hørte hjemme og kom til å stå for et konservativt konfesjonelt syn.

Under studieopphold i Tyskland i 1920-årene, der han studerte nytestamentlig teologi, møtte Smemo Karl Barth og ble påvirket av hans dialektiske teologi. Av den lærte han å holde frem Guds ære, Ordets suverenitet og troens objektive innhold. Han avgrenset seg både overfor pietismen og den liberale teologi.

Med sine ypperlige eksamener hadde Smemo utmerkede forutsetninger for en vitenskapelig løpebane. Men ut fra et dypt indre kall valgte han å bli prest, først hjelpeprest i Bragernes i Drammen, senere sogneprest i Sør-Fron. 1934 ble han kalt til hovedlærer/rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Menighetsfakultetet. Valget av Smemo var ikke ukontroversielt. Han hadde ytret seg kritisk om utviklingen innen den organiserte legmannsbevegelsen. Som lærer i praktisk teologi la han vekt på å utdanne gode predikanter. Forkynnelsen måtte ikke erstattes av liturgi og sjelesorg. Han var i pakt med hovedstrømmen i mellomkrigstidens protestantisme når han understrekte Guds åpenbaringsord som teologiens fundament og tema.

Smemo var aktiv i kirkekampen under den annen verdenskrig, også som medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Han ble internert 1944.

1946 ble Smemo kalt til biskop i Kristiansand. Som biskop la han vekt på å være tilsynsmannen, som støtter, hjelper og veileder menigheter og prester. Som biskop i Oslo 1951–68 og Bispemøtets preses hadde han krevende oppgaver: norsk representant i eksekutivkomiteen i Det lutherske Verdensforbund 1947–57 (annen visepresident 1952–57), medlem av sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd 1954–61.

Under helvetesstriden i 1950-årene stod Smemo fast ved kirkens overleverte lære om den evige fortapelse, og han var ytterst kritisk til at lærekonflikten ble løst ved en kongelig resolusjon. Da biskop Arne Fjellbu i 1961 viet prinsesse Astrid og den fraskilte Johan Martin Ferner, uttalte Smemo at han aldri ville ha påtatt seg en slik oppgave: Guds ord tillot ikke gjengifte av fraskilte.

De siste årene kom hans poetiske åre frem i dagen. Han offentliggjorde egne salmer og en rekke salmeoversettelser. Fra 1954 til 1968 ledet han Salmeboknemnda i Den norske kirke, og han var formann for kirkens Liturgikommisjon 1965–72. Flere av hans salmer og oversettelser er tatt inn i Norsk salmebok (1985) og Lov Herren. Katolsk salmebok (2000).

Johannes Smemo ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1953, han var også kommandør av 1. klasse av den svenske Nordstjärneorden.

  • Kjærligheten hos troens apostel, 1926
  • Karl Barths teologi, i NTT 1927, s. 48–73
  • Theozentrisität und Seelsorge, i Luthertum nr. 4/1937, s. 98–117
  • Er prekenens tid forbi?, 1938
  • Livet ovenfra, 1940
  • Guds ja, 1954
  • Kirkesituasjonen. Om bekjennelseskirke og statskirke, 1954
  • Salmer fra søsterkirkene, 1964
  • Gamle salmer og nye, 1965
  • Kravet og kraften. Ordinasjonstaler og andre bidrag til emnet kall og tjeneste, utg. av T. Kopperud, 1978
  • Bibliografi ved T.-L. Brekke, i Kirkens arv – kirkens fremtid (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 334–342
  • Vita, lest ved bispevigsel 9.3.1947, i TTK 1947, s. 77f.
  • E. Molland: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • Kirkens arv – kirkens fremtid. Festskrift til biskop Johannes Smemo på 70-årsdagen, 31. juli 1968, 1968
  • “Johannes Smemo til minne”, i TTK 1973, s. 57–59
  • A. Aarflot: minneord i Aftenp. 8.3.1973
  • D. Iversen: Prekensynet hos Gabriel Skagestad og Johannes Smemo, spesialavh. Det teologiske menighetsfakultet, 1985
  • T. Kopperud: “Johannes Smemo – mannen, livet og gjerningen. Hundreårsminne og aktuell utfordring (1898–1998)”, i Luthersk Kirketidende 1998, s. 496–636
  • Maleri av Ole Solbakken, 1955; Kristiansand domkirke
  • Maleri av Ville Aarseth, 1968; Oslo domkirke