Båtkonstruktør. Foreldre: Gårdbruker og båtbygger Lars Larsson Samland (1823–1903) og Ragna Torbjørnsdatter (1832–1907). Gift med Johanna Sjursdatter (1853–2.12.1923), datter av gårdbruker Sjur Jacobsen Alvsåker (1811–98) og Sara Johansdatter (1818–1908).

Johannes Selsvik var en foregangsmann når det gjelder utviklingen av moderne fiskefartøyer i Norge. Som vandrelærer lærte han opp en rekke båtbyggere langs hele kysten i kravellteknikk, som var fremmed for de fleste fiskebåtbyggere på den tid. Han fikk således stor betydning for utviklingen av norske fiskefartøyer i en avgjørende brytningstid.

Selsvik vokste opp i et båtbygger- og fraktfartmiljø i Jondal i Hardanger. 1874 begynte han i skipsbyggerlære hos Jens Gran i Bergen. 23 år gammel avsluttet han sin læretid og bygde et handelsfartøy etter egen konstruksjon, sluppen Vidar, som fremdeles eksisterer i Tyskland.

1880–97 arbeidet Selsvik som skipsbyggmester ved Bodø Skipsverft. I slutten av 1880-årene konstruerte han en ny type fiskebåt, kalt Bodø-båten. Denne tomastede halvdekkeren oppnådde utmerkelser ved flere utstillinger. Selv om Selsvik bidrog til å innføre nye båttyper i Nord-Norge, får en gjennom hans skrifter inntrykk av den respekt han har for fiskerne og de lokale båttypene. Hans fokus var rettet mot fiskebåten som en trygg og praktisk arbeidsplass. Han gjennomførte flere studiereiser, bl.a. til USA. Fra disse reisene skrev han flere beretninger som ble publisert. Han ble særlig inspirert av enkelte amerikanske havfiskefartøyer, som han mente kunne tilpasses norske forhold. Dessuten mente han at motoren ville egne seg for vår fiskeflåte.

Etter 16 år ved Bodø Skipsverft flyttet Selsvik til Trondheim, hvor han etablerte seg med eget båtbyggeri. Her bygde han fiskebåter, lystseilbåter og skyssbåter. Omkring 1900 bygde Selsvik flere motoriserte fiskefartøyer i kravellteknikk (med bordgangene lagt kant i kant istedenfor overlappende, som i klinkbygging).

På denne tiden var den norske fiskeflåten fortsatt dominert av små, åpne båter drevet med seil og årer. Med strukturendringer i fiskeriene, og spesielt med fokus på økt sikkerhet, ble det aktuelt med havgående båter, og med større fartøyer kom krav om økte materialdimensjoner. Samtidig ble det stadig mer aktuelt med motordrift, noe som også ville kreve sterkere bygde båter i kravellteknikk.

Som følge av innføring av nye båtformer og ny byggeteknikk oppstod et kunnskapsvakuum. Båtbyggerne som bygde klinkbygde båter, kunne ikke uten videre bygge kravellbygde farkoster etter tegning eller modell. Fiskeriinspektør Jens O. Dahl anbefalte at det skulle ansettes en vandrelærer i kravellbygging, og Selsvik fikk stillingen. Med sin bakgrunn skulle en tro at han hadde gode forutsetninger for å lede en omfattende konvertering av båtbyggingen fra klink- til kravellteknikk.

Det første kurset i kravellbygging ble holdt i Saltdal 1902. Trass i en del uenighet kom Selsvik tilbake til Saltdal 1904 og holdt to kurs til. Ellers var Selsvik bl.a. i Hammerfest, Nordreisa, Rana, Vefsn, Bindal, Strandebarm, Jondal og Kragerø. Kursene varte som regel i tre måneder, og i alt holdt han 15 kurs. I tillegg fikk en del byggelag praktisk veiledning, og han gav noen teoretiske kurs. Målsetningen var ikke bare at elevene skulle lære å bygge etter modell eller tegning, men også å gjøre dem i stand til å utvikle selvstendige konstruksjoner. På flere av plassene gav den nye kunnskapen grunnlag for omfattende industri og viktige hjørnesteinsbedrifter. Selsviks virksomhet hadde således både sosiale og økonomiske konsekvenser, både for fiskere og landbaserte næringer.

Selsvik fratrådte stillingen som vandrelærer 1909 og gjenopptok sitt båtbyggeri i Trondheim. Her drev han frem til 1914, da han ikke fikk forlenget leieavtalen med kommunen. Deretter arbeidet Selsvik ett år i Trondhjem Havfiskelag og siden i Skipskontrollen.

Selsvik publiserte en rekke artikler, bl.a. i Norsk Fiskeritidende. At han var en systematiker kommer bl.a. til uttrykk i hans Bygningsregler for Havfiskebaade (1905).

Selv om Selsvik er kommet i skyggen av den samtidige konstruktør og båtbygger Colin Archer, fikk hans pionervirksomhet like mye å si for utviklingen av den moderne fiskeflåten som Archers fikk for redningsskøytene.

For sin byggevirksomhet ble Selsvik belønnet med en rekke medaljer og diplomer. 1927 fikk han Kongens fortjenstmedalje i sølv.

  • Indberetning fra Stipendiet til Chicagoutstillingen, Bodø 1894
  • Den amerikanske dory, dens bygning og haandtering, i Norsk Fiskeritidende 1896, s. 449
  • Indberetning om en stipendiereise til Sverige og Danmark samt Bergensudstillingen, i Trondhjems Fiskeriselskabs beretning for 1898, Trondheim 1898
  • Motorfartøyet Sunderø, i Norsk Fiskeritidende 1901, s. 90
  • Beskrivelse over materialdimentioner og bygningsmaade af 21 br.tons havfiskebaad, Bergen 1903
  • Bygningsregler for Havfiskebaade, 1905 (med tillegg, 1906)
  • Kantrefrie baade, i Norsk Fiskeritidende 1911, s. 363–366
  • Den udfaldende og den lodrætte forstævn og baug, i Norsk Fiskeritidende 1913

    Utrykt materiale

  • Baadkonstruktion, utrykt manuskript, 1902, Trøndelag Folkemuseum, Trondheim
  • brev fra Johannes Selsvik til nevøen Sjur Selsvik, p.e.
  • tegninger, dagbok protokoller m.m. i arkivet til Trøndelag Folkemuseum, Trondheim
  • Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier, 1903
  • “En småfartøibyggingens foregangsmann”, i BTid. 14.5.1932
  • O. Kolltveit: Jondal i gamal og ny tid, Jondal 1953
  • A. Thowsen: “En studie i nord-norsk trebåtbygging”, i Sjøfartshistorisk årbok 1966, Bergen 1967, s. 7–87
  • E. Thorsvik: Ut mot hav. Fiskerihistorie for Nordland, Bodø 1977
  • F. Denneche og J. Bjørklund: “Nils Skandfer og overgangen til dekkede båter i Norge”, i Norsk Sjøfartsmuseums årsberetning 1980, 1981, s. 139–172
  • E. Thorsvik: I storm og stilla. Fiskerihistorie for Nordland, Bodø 1982
  • T. Larsen: “Sluppen 'Vidars' historie – typisk for mange”, i Kystennr. 3/1982
  • B. Aune: Båtbygger Johannes Selsvik privatarkiv 10, Trøndelag Folkemuseum, Trondheim 1991
  • T. A. Berg: “Johannes Selsvik 1854–1935. Norges viktigste båtbygger?” i Båtmagasinet nr. 5/1994, s. 90–93