Faktaboks

Johannes Irgens
Født
31. juli 1869, Ås, Akershus
Død
29. desember 1939, Oslo
Virke
Diplomat og politiker
Familie
Foreldre: Dosent Marcus Fredrik Irgens (1839–76) og Julie Martine Nicoline Dyrgreen (1840–1906). Gift 9.11.1892 med Lilla Minda Marie Gulbranson (3.9.1872–16.3.1938), datter av godseier Carl August Gulbranson (1831–1910; se NBL1, bd. 5) og Minda Ramm Juell (1844–1913). Svoger til Carl Hagbarth Gulbranson (1870–1940).

Johannes Irgens var en av Norges fremste diplomater i tiårene etter 1905 og utenriksminister 1910–13.

Irgens tilhørte en gammel embetsmannsslekt og tilbrakte sine første barneår i Ås i Follo, der faren var dosent ved Den høiere Landbrugsskole. Faren døde da Irgens var 7 år gammel, og moren flyttet med barna til Christiania. Irgens ble uteksaminert fra Kristiania katedralskole 1887. Han studerte deretter jus ved universitetet og ble cand.jur. 1892. I studietiden var han styremedlem i Studentersamfundet (formann 1897) og redaktør av Studentersamfundets avis. 1898 studerte han noen måneder ved universitetet i Oxford.

Johannes Irgens valgte en diplomatisk løpebane og var i årene 1892–95 attaché med konsulatstipend i Bordeaux og senere i Antwerpen. Striden om utenrikstjenesten mellom Norge og Sverige gjorde at konsulatstipendene ble inndratt 1895. Irgens vendte tilbake til Kristiania, hvor han arbeidet som advokatfullmektig til han 1898 ble overrettssakfører. Han ble høyesterettsadvokat 1900, og 1902 hadde han dessuten stillingen som sekretær for den unionelle konsulatkomité. Komiteen skulle utrede spørsmålet om særskilt norsk og svensk konsulatvesen, men med bibehold av felles utenrikstjeneste.

Da bruddet med Sverige kom, stilte Irgens seg til disposisjon for regjeringen. 1905 oppholdt han seg i USA fra juli til oktober og nedla et stort arbeid for å forklare hvorfor det fra norsk side var nødvendig å tre ut av unionen. Høsten 1905 ble han sendt til London som ambassadør Fridtjof Nansens chargé d'affaires. Han ble legasjonssekretær 1906, og da Nansen trakk seg tilbake, ble Irgens 1908 gesandt. Han ble kalt hjem 1910 for å tre inn i Wollert Konows regjering som utenriksminister. Regjeringen måtte tre tilbake 1912, og Jens Bratlie dannet ny regjering, hvor Irgens fortsatte som utenriksminister. 1911 var han kong Haakon 7s spesielle ambassadør ved kong Georg 5s kroning i London.

Etter å ha tapt stortingsvalget 1913 trådte regjeringen Bratlie tilbake, og Irgens ble året etter utnevnt til stiftamtmann i Hamar. Han ville imidlertid gjerne tilbake i aktiv tjeneste som diplomat, og ble 1916 minister i København med sideakkreditering til Haag og Brussel. Irgens nådde sitt endelige bestemmelsessted da han 1922 ble sendemann i Roma med sideakkreditering til Bern. Han var også sideakkreditert til Athen 1927–35 og til Bucureşti 1930–31.

Irgens var ekstraordinær ambassadør ved kong Ferdinand 1 av Romanias kroning 1922. Ellers representerte han Norge ved en rekke internasjonale kongresser, og han var flere ganger landets representant ved Det internasjonale landbruksinstitutts generalforsamling.

Som advokat var Irgens 1902–05 formann i Riksforsikringsappellkommisjonen, og han var i samme periode sekretær i Den norske bryggeriforening.

Irgens skrev en del avisartikler og var en mye brukt foredragsholder. Hans eneste bok, erindringsboken En norsk diplomats liv, utkom posthumt 1952.

Som fremtredende diplomat ble Irgens 1906 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og tre år senere til kommandør av 1. klasse. Han var innehaver av en lang rekke utenlandske ordener, bl.a. storkors av Dannebrogordenen, den belgiske Leopoldsorden og den britiske Victoriaorden og 1. klasse av den japanske Oppgående sols orden.

Irgens var en belest mann med stor interesse for historie. I sine yngre år var han en ivrig seiler og slappet senere av med lange fotturer, som han så som en motvekt til selskapslivet som diplomat. Irgens hadde god støtte i sin hustru, som var datter av den rike godseier Gulbranson. Det var alltid praktisk for en norsk diplomat å ha private midler til disposisjon, da gasjen sjelden var overdådig. De hadde tre sønner, hvorav den mellomste, Henrik Joachim Irgens (1899–1938), var provikar for Oslo apostoliske vikariat og pavelig huskapellan. Den yngste, Carl Marcus Francis Irgens (1902–63), gikk i farens fotspor og ble ambassadør.

Verker

  • En norsk diplomats liv, 1952 (utg. posthumt av F. Irgens)

Kilder og litteratur

  • Stud. 1887, 1917, 1942
  • HEH 1938
  • Delphin Amundsen, 1947
  • F. Irgens: En norsk diplomats liv. Minister Johannes Irgens 1869–1939, 1952

Portretter m.m.

Fotografiske portretter

  • Fotografi i Stud. 1887
  • Fotografi i Delphin Amundsen