Maler. Foreldre: Avtakket soldat, klokkestøper Abraham Nielsen Flinthoug (f. 1755) og Cecilie Marie Jensdatter Hvidberg (el. Wiberg) (1750–1841). Ugift.

Johannes Flintoe er særlig kjent for sine norske prospekter samt utsmykningen av audienssalens forværelse på Det kongelige slott i Oslo, det såkalte Fugleværelset. Han var også en habil portrettmaler. I kraft av sitt mangeårige virke som tegnelærer ved Den kongelige Tegneskolen i Christiania og gjennom sitt brede kontaktnett var han en nøkkelfigur i tidens norske kunstliv.

Flintoes far var opprinnelig norsk, fra Hurum, moren var dansk. Grunnet gode tegneferdigheter ble den unge Johannes tidlig satt i malerlære hos sin pleiefar, malermester Peder Faxøe i København. 1802 kom han inn i 1. frihåndsklasse ved Kunstakademiet og avanserte 1803, men finnes senere ikke oppført i akademiets bøker. Han spesialiserte seg som teater- og dekorasjonsmaler, men interesserte seg også for landskapsmaleri. Trolig mottok han undervisning i maleri i professor C. A. Lorentzens malerstue. Vi må tro han var kjent med samlingene av eldre malerkunst i København. Etter avsluttet læretid 1805 arbeidet han som “finmaler”, og 1811 fikk han borgerskap som malermester i København-lauget, etter godkjent mesterstykke året før.

Under krigen 1807–08 gikk Flintoe inn i Det Kongelige Livjægerkorps med patriotisk glød. Det harde soldatlivet utløste en plagsom revmatisme som, sammen med nerveproblemer, kom til å prege hans liv. Han flyttet til Christiania 1811 – av sunnhetshensyn – og hevdet senere, ikke uten bitterhet, at helseproblemene hadde ødelagt kunstnerkarrieren.

I Christiania drev Flintoe en allsidig virksomhet. Han malte dekorasjoner og transparenter, bl.a. for Karl Johan (1814), var samme år med på å dekorere stortingssalen (nå på Norsk Folkemuseum, overmalt flere ganger), drev privat tegneundervisning, malte portretter, og ble fast teatermaler ved Christiania Theater, hvor han malte et forteppe med prospekt av Svinesund. På byens såkalt første kunstutstilling 1818 viste han bl.a. bilder med emner hentet fra klassisk og norrøn mytologi.

Den betydeligste delen av Flintoes produksjon er landskapene. De fleste er utført i gouache og faller grovt sett i to grupper. Den eldste er nært knyttet til de viktige norgesreisene kunstneren foretok 1819, 1821, 1822 og 1825, som førte ham til Hallingdal, Sogn, Telemark, Hardanger, Valdres og Trøndelag. På Tegneskolens utstilling 1820 viste han en serie med 22 landskaper, deriblant Bjønnestigvarden, Aurland og Slindebirken. Den neste gruppen, i større format, som han kalte Norske Prospekter, vakte betydelig oppsikt da den ble fremvist som et kosmorama i Christiania og København 1835. Motivene skildrer så vel det storslåtte utsynet som det eksotiske ved norsk natur, der trange dalfører, høye fosser og isbreer gis en kunstnerisk fortolkning. Flintoes grunnlag i et akademisk betinget formspråk inngikk i et fruktbart samspill med impulser fra den populære prospekttradisjonen.

Den kunstneriske og vitenskapelige utforskningen av landet ble forstått som ulike sider ved samme oppgave. Gjennom sine kontakter med tidens vitenskapsmenn og historikere tilegnet Flintoe seg kunnskaper om sin motivkrets som i høy grad bidrog til utformingen av et nytt norgesbilde. Vennskapet med karttegneren og stedsnavngranskeren, løytnant Gerhard Munthe, står i denne sammenheng sentralt. De reiste sammen ved flere anledninger, og Munthes farsgård, Ytre Kroken i Sogn, ble besøkt av et stort antall nordiske og utenlandske kunstnere. De to la bl.a. opp ruten for J. C. Dahls skjellsettende norgesreise 1826.

Med stålstikkene i Jacob Aalls utgave av Snorres kongesagaer (1838–39) presenterte Flintoe fortidens historiske (å)steder gjennom nåtidige landskap. En slik fremgangsmåte er avgjørende preget av en romantisk naturforståelse og utdyper den klart nasjonale intensjonen med bokverket. På denne tiden malte han også Havnen i Skiringssal (ca. 1835); en komposisjon av vikinger, sett mot det historiske landskapet med vikingskip på havnen.

Fugleværelset (1841–43) på Slottet i Oslo er et hovedverk i norsk malerkunst. Etter slottsarkitekt Linstows idé er dekorasjonen utformet som en åpen pergola omspunnet av humleranker, der norske fugler sitter spredt omkring og med en ørn svevende under taket. Utsynet over den sammenhengende serien av norske prospekter bindes sammen i en glidende horisontlinje som gjør fremstillingen til et symbol for nasjonen.

Figurstaffasjen i Flintoes landskaper består ofte av små folkelivsscener, som det frodige folkedansmotivet i Seterliv under Skagastølstindene. I tillegg til landskapene laget han en serie på 22 akvareller med drakter fra Telemark, Hallingdal, Sogn og Hardanger, og malte dessuten 8 store transparenter med kvinner i folkedrakt. Planene om å utgi serien Sæterlivet i Norge ble aldri realisert. I Scener af Reiselivet i Norge gir Flintoe et frodig bilde av reiselivets mange viderverdigheter på datidens slette veier og med enkle befordringsmidler. De 9 første, i en serie på 40 tegninger, ble utgitt som litografier 1838–40, med tekst av Mauritz Hansen. I genremaleren Flintoe møter vi en krassere realisme som, ikke uten ironi, fortolker hverdagslivets skyggesider. Fremstillingen av drukkenskapens forbannelse i Gammelt skjenkested ved Maridalsveien kan her nevnes. Hans tallrike portretter er alle i en kjølig klassisistisk stil.

Lærergjerningen var en vesentlig side ved Flintoes virksomhet. Den kongelige Tegneskole ble opprettet 1818, og fra 1820 frem til han forlot landet 1851, var han fast tilknyttet institusjonen. Da H. A. Grosch og Jacob Munch senere falt fra, fikk Flintoe hovedansvaret for tegneundervisningen ved skolen. Hans ambisjoner ble ikke alltid møtt med forståelse, og stridighetene rundt skolen gikk sterkt inn på ham. Han var elsket av sine elever, kunstnere som håndverkere, og var utvilsomt en glimrende pedagog. Blant hans elever kan nevnes Julius Middelthun, J. J. Bennetter, J. F. Eckersberg og Hans Gude. Da Adolph Tidemand kom hjem fra Düsseldorf som historiemaler, var det i Flintoes billedverden han først møtte det norske folkelivet.

Johannes Flintoes lave tanker om egen betydning står i skarp kontrast til den formdannende innflytelse han øvde i norsk kunstliv i perioden. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1825 og deltok aktivt i flere av de sentrale kulturinstitusjonene, bl.a. som direksjonsmedlem i Nasjonalgalleriet 1837–51 og Fortidsminneforeningen 1844. Etter å ha avsluttet sin virksomhet i Norge flyttet han 1851 tilbake til København, hvor han livnærte seg av en liten privat pensjon. Fra 1866 orket han ikke lenger å ta ansvaret for sin dårlige helse alene, og bad seg inn hos en venn og tidligere elev, hvis kone gav ham omsorgsfull pleie frem til hans død 1870.

    Malerier m.m. (et utvalg)

  • Bjønnestigvarden, Aurland, 1819, NG
  • Harborshøy, Urnes, 1819, BKM
  • Slindebirken, ca. 1820, NG
  • Myrhorn i Jostedalen, 1822–35, BKM
  • Norske Prospekter, 1830-årene
  • Havnen i Skiringssal, ca. 1835, NG
  • Seterliv under Skagastølstindene, u.å., BKM
  • Fugleværelset, 1841–43, Det kgl. slott, Oslo

    Illustrasjonsarbeider

  • J. Aall (red.): Snorres Kongesagaer, 1838–39
  • Scener af Reiselivet i Norge (med tekst av M. C. Hansen), 1840
  • H. Wergeland: Hasselnødder, 1845
  • A. Krogvig: Fra den gamle Tegneskole, 1918
  • C. W. Schnitler: Slægten fra 1814, 1920
  • S. Willoch: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • H. Alsvik: Johannes Flintoe, 1940
  • Ø. Parmann: Tegneskolen gjennom 150 år, 1969
  • L. Østby: Med kunstnarauge, 1969
  • Aa. Noss: Johannes Flintoes dragtakvareller, 1970
  • I. Wikborg: biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • N. Messel: “Norge fremstilt i litografiske bilder”, i Ku&K 1990, s. 186–214
  • Johannes Flintoe, utstillingskatalog, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett, før 1817; p.e
  • Blyanttegning av Vilhelm Marstrand, antakelig 1835; p.e
  • Maleri av Adolph Tidemand, 1844; SHKS, Oslo