Misjonsprest og forfatter. Foreldre: Gårdbruker Lars Einrem (1839–1930) og Jørgine Pedersdatter Kvalfors (1842–1926). Gift 1) 9.1.1894 med Petra Alvilde Sofie Nygaard (9.1.1875–23.7.1927), datter av misjonsprest Jørgen Tollefsen Nygaard (1840–93) og Hanna Pedersen (1844–1924); 2) 15.12.1928 med Trine Christiane Müller (28.10.1889–4.3.1957), datter av proprietær Johan Müller (1845–1913) og Petrine Marie Arentz (1858–1912).

Johannes Einrem var misjonsprest på Madagaskar fra 1893 til 1933. Han skrev en rekke bøker, hovedsakelig med motiv fra Madagaskar, og var en av de mest leste kristelige forfattere i Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Einrem gikk på Misjonsskolen i Stavanger 1887–92 og ble ordinert til misjonsprest av biskop J. C. Heuch 1892. Året etter reiste han ut til Madagaskar, hvor han var i Det Norske Misjonsselskaps tjeneste til 1933, da han kom hjem for godt. På Madagaskar tjenestegjorde han hovedsakelig i Vest-Bara (Midongy Vest), i Tanala og på Ambato-Finandrahana. I årene 1917–19 stod han for byggingen av spedalskebyen Mangarano. Arbeidet på Madagaskar ble avbrutt av tre lengre norgesopphold i årene 1901–04, 1913–16 og 1923–28; i 1916 reiste han ut alene og etterlot hustru og barn i Norge.

Johannes Einrem preget et halvt århundres misjonslesning her i landet. Bøkene hans var å finne overalt i norske misjonshjem, og han har utvilsomt påvirket syn og holdninger på misjon og kolonialisme gjennom hele denne tiden. Madagaskar fikk som misjonsland en unik posisjon i Norge, ikke minst takket være Einrem. Oscar Handeland mente fortellingene hans kanskje hadde “spreidt meir kjennskap til Madagaskar og livet der enn alle misjonsforedrag tilsammen”.

Einrem skilte seg ut fra første stund. Da han kom til Misjonsskolen som nybakt student, pådrog han seg straffetale fordi han “gikk med fernisert stokk, klippet skjegget spisst, gikk for fort og var alle til anstøt”. Han foretrakk en billig, lys dress, i motsetning til de andre, som alle gikk i svart. Han likte å spille kort og danse, og oppførte seg i det hele tatt annerledes enn det man forbandt med vanlig misjonæropptreden. Et lyst syn på menneskelivet og en stor åpenhet for andre kulturer ble rettesnorer for hele hans liv og forfatterskap.

Han utgav i alt 28 bøker, de fleste romaner og skissesamlinger, foruten at han skrev et utall artikler og bidrag til blader, tidsskrifter og aviser. Bl.a. var han i mange år fast bidragsyter til Nordland Folkeblad og til 1ste Mai i Stavanger, hvor han leverte sviende skarpe innlegg i tidens politiske debatt. Bortsett fra Gryteng-Guri (1927), med motiv fra rallarmiljøet i Nord-Norge, og et par småskrifter, har alle bøkene motiv fra Madagaskar. Han debuterte som forfatter 1912 med Gjennem grønne briller, som vakte stor oppsikt og kom ut i flere opplag. Det var en skissebok skrevet i journalistisk petit-stil, krydret med latter og humor, noe helt nytt i misjonslitteraturen.

Som forfatter er Einrem først og fremst den eminente forteller – med en lett og ledig stil, med lun humor og elegant ironi, stundom også med rivende sarkasmer. Han hadde evnen til å skildre vage stemninger i menneskesinn og natur, men også sans for de større linjer i samfunnsstrukturen, og viste en markant sosial og politisk bevissthet. Av politisk overbevisning var han sosialist gjennom hele sitt liv.

Einrem satte seg som mål å avsløre europeerens “dumme forakt for alle farvede”. Humoren ble et nytt element i misjonslitteraturen og latteren hans våpen. Ofte idealiserte han madagasserne, samtidig som han nådeløst avslørte både kolonialismen og den såkalte “sivilisasjonen”. Bøkene hans er et oppkomme av skarpe iakttakelser både av madagassisk kultur og av fransk kolonialisme.

Einrem kom til Madagaskar to år før franskmennene okkuperte landet. Det er det madagassiske samfunn i kollisjon med den europeiske kolonimakten han skildrer i de fleste av bøkene sine, bl.a. i romanen Ravola, som kom ut 1918. Bokens hovedperson er en begavet og initiativrik kvinne, som overtar ansvaret i den lokale menighet, nesten som om hun skulle være prest. Einrems to første bøker hadde kommet ut på Det Norske Misjonsselskaps forlag, men temaet for denne boken kunne virke “til anstøt” i misjonsfolket, mente man i hovedbestyrelsen i Stavanger, som derfor ikke ville utgi den. Einrem gikk isteden til Lunde Forlag, som utgav Ravola, og han forble der siden.

Johannes Einrem led samme skjebne som de fleste andre forfattere av “kristelige” bøker: De blir ikke engang nevnt i standardverker om norsk litteratur. Litterært ble han likevel vurdert høyt av mange. Ifølge Eivind Berggrav løftet han misjonslesningen “op i et litterært plan”, og Anders Hovden skrev om en av bøkene hans: “Dette er beint fram ypperleg. Det er då ei livsskildring av fyrste rang.” Einrems forfatterskap tyder på at forestillingen om norske misjonærers negative holdninger til misjonslandenes kulturer ikke alltid holder stikk. Hans samlede verker utkom i 8 bind 1936–37.

  • Bibliografi i J. Borgenvik: Bajonetter og demoner på Madagaskar (se nedenfor, avsnittet Kilder og litteratur), s. 467–484

    Bøker (et utvalg)

  • Gjennem grønne briller. Historier og skildringer fra Madagaskar, Stavanger 1912
  • I sol og vind, Stavanger 1914
  • Ravola. Fortælling fra Madagaskar, Bergen 1918
  • Kamp, Bergen 1920
  • Vaffelland, Bergen 1926
  • Under dødsskygge, Bergen 1926
  • Gryteng-Guri, Bergen 1927
  • På vei og vandring, 1941

    Etterlatte papirer

  • En del av Einrems korrespondanse, artikkelmanuskripter, klipp og notatbøker finnes i Det Norske Misjonsselskaps arkiv ved Misjonshøgskolen i Stavanger
  • Einrems privatarkiv; Misjonshøgskolen i Stavanger
  • E. Danbolt: Det Norske Misjonsselskaps misjonærer 1842–1948, Stavanger 1948
  • G. A. Meling og M. Kjøllesdal (red.): Guds høstfolk. Det Norske Misjonsselskaps misjonærer 1842–1977, Stavanger 1977
  • J. Borgenvik: Bajonetter og demoner på Madagaskar. Fransk okkupasjon og gassisk samfunn i Johannes Einrems forfatterskap, 1979