Språkforsker. Foreldre: Sogneprest Ole Johan Storm (1806–50) og Hanna Jørgine Mathilde Breda (1815–69). Gift 21.7.1865 i Stavanger med Louise Juliane Christiane Bruun (3.3.1840–14.12.1927), datter av sogneprest Christian Constantius Henrik Bruun (1812–77; se NBL1, bd. 2) og Christiane Plesner (1801–85). Bror av Gustav Storm (1845–1903); fetter av Martin Luther Storm (1836–1916; se NBL1, bd. 15), Vilhelm Storm (1835–1913) og Thora Storm (1845–1935); tremenning av Jacob Breda Bull (1853–1930); svoger til Jens Schou Fabricius Bruun (1843–1919; se NBL1, bd. 2).

Johan Storm var professor i romansk og engelsk filologi ved universitetet i Kristiania i nesten 40 år og ytet viktige bidrag til moderniseringen av undervisningen i levende språk. Hans innlegg i den norske språkdebatten ble lenge betraktet som bakstreverske, men i de senere år har hans synspunkter vunnet ny forståelse.

Storm vokste opp dels i Rendalen, dels i Lardal. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok examen artium 1855 etter fem år på katedralskolen, der Knud Knudsen på den tid var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.

Storm begynte å studere naturvitenskap, men gikk over til filologien og tok embetseksamen 1864. Etter noen år som lærer ved Aars og Voss skole drog han 1869–70 på stipendreise til Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Mens han var i utlandet, gjorde universitetet ham til stipendiat i “levende Sprog”. 1873 ble han utnevnt i et professorat i romansk og engelsk filologi, og i dette embetet satt han inntil han tok avskjed 1912.

“Allerede fra min Barndom af blev min Opmærksomhed vakt for det Fonetiske,” skrev Storm 1877, og på universitetet var han en av de første som gjorde levende tale til emne for studier og undervisning. Om hans fintmerkende språkøre og iakttakelsesevne går det frasagn; han talte f.eks. engelsk praktisk talt som en innfødt – aldeles uten brytning. Hans akademiske lærervirkomhet bidrog til å reformere undervisningen i engelsk og fransk i den høyere skole.

Storm var med og innførte den nye “fonetiske retning” i europeisk språkvitenskap. Hans språkvitenskapelige hovedverk, Engelsk Filologi (1879), som også kom i en utvidet tysk utgave, fikk innflytelse “på hele sprogbehandlingens retning”, som den kjente danske lingvist Otto Jespersen uttrykte det. Storm skrev flere lærebøker, bl.a. Franske Taleøvelser, som også ble utgitt på flere andre språk. Folk i mange land lærte fransk via denne boken.

Johan Storm var en utmerket kjenner også av norsk talemål, både dialektene og av normaltalemålet. Etter at Knud Knudsen 1856 hadde gitt den første systematiske fremstilling av reglene for fordelingen av de norske to tonelag (bønder – bønner), gikk Storm videre med emnet og klargjorde allerede 1860 (i artikkelen Tale og Accent i Forhold til Sang) tonelagenes musikalske natur. En fyldigere behandling av emnet gav han i avhandlingen Om Tonefaldet (Tonelaget) i de skandinaviske Sprog.

I 1880-årene utarbeidet Storm et lydskriftalfabet til bruk ved opptegnelser av dialekter, et alfabet som til en viss grad er i bruk ennå. På denne tid reiste han mye rundt i landet og fikk undersøkt en rekke dialekter. Da han kom til Vest-Telemark, fant han der “den vakreste menneskelige tale” han hadde hørt. Bare en mindre del av hans opptegnelser er imidlertid offentliggjort.

1877 søkte Storm Stortinget om 1600 kroner årlig i to år for å utarbeide et verk om norsk språk. Han ville skrive en norsk språkhistorie fra de eldste tider og “reise et Mindesmærke over det norske Sprog, saaledes som det er og rører sig i 2den Halvdel af det 19de Aarhundrede”. Studiet av norsk språk hadde lenge måtte vike for hans arbeid med fremmede språk – men “jeg vender nu tilbage til min første Kjærlighed”, heter det i søknaden.

Beklageligvis avslo Stortinget søknaden, og Storm måtte skrinlegge sine planer. Men han leverte senere inngående studier av norsk bibelspråk og av eldre og nyere skjønnlitterært språk (især Ibsens). For øvrig var han en av de fremste aktører i språkdebatten. Han anerkjente Ivar Aasen som en genial forsker, men opponerte mot landsmålet, som i Storms øyne er et “kunstig og vilkaarlig sammensat Dialektsprog” og derfor i tidens fylde vil avgå ved en stille død.

Heller ikke det stilløse miksmaks av språkformer som Knud Knudsen agiterte for, hadde Storm forståelse for. Det var især det forserte tempoet i reformprosessen han mislikte: I sitt virkelighetsfjerne språkstrev gikk Knudsen, etter Storms mening, som “en Bærsærk bent frem og lige paa, uden 'Omsyn' paa Hindringerne som ligger i Veien”.

Storms viktigste bidrag til det språkpolitiske ordskifte er tobindsverket Norsk Retskrivning (1904–06). Han motsatte seg ikke fornorsking, men hans hovedpoeng var følgende: “Dette, at Skolen skal foregribe Udviklingen, har altid vist sig at være et skjæbnesvangert Eksperiment. Det vil vække Modstand, føde Strid og Splid.” Storm ville “en moderat reformeret” rettskrivning, der de former som hadde fått fotfeste i litteraturen og var i alminnelig bruk i normaltalemålet, fikk innpass.

I ettertidens læreboktradisjon har Storm kommet til å stå som taperen, bakstreveren som motsatte seg den “naturnødvendige” fornorsking. Det var den annen part – Moltke Moe og hans etterfølgere – som fikk det språkpolitiske overtak og formet ettertidens oppfatning. Men ved den språkpolitiske kursendring som myndighetene foretok på overgangen til 2000-tallet, kan man si at Storm er rehabilitert. Et offentlig administrert fornorskings- og samnorskstrev har ikke gitt de ønskede resultater.

Johan Storm var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1872 og av flere utenlandske vitenskapsakademier. Han var æresdoktor ved universitetet i Edinburgh, ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1889 og fikk kommandørkorset av samme orden 1904.

    Et utvalg

  • Tale og Accent i Forhold til Sang, i Ill.Nyh. nr. 40 og 42/1860
  • De romanske Sprog og Folk. Skildringer fra en Studiereise med offentligt Stipendium, 1871
  • Remarques sur les voyelles atones du latin, des dialectes italiques et de l'italien, Paris 1873
  • Om Tonefaldet (Tonelaget) i de skandinaviske Sprog, særtrykk av VSK Forh. 1874, 1875
  • Det norske Maalstræv, særtrykk av Letterstedtske Nordisk Tidskrift 1, Stockholm 1878
  • Engelsk Filologi, 1879 (tysk utg. Heilbronn 1881, 2. utg. i 2 bd., Leipzig 1892–96)
  • K. Knudsen: Unorsk og norsk, i Mgbl. nr. 36a, 42a, 43a, 62a og 63a/1881
  • Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder (utg. sm.m. Moltke Moe), hf. 1 (eneste utkomne), 1884
  • Franske Taleøvelser. En systematisk Fremstilling af det franske Talesprog gjennem Samtaler af det daglige Liv, ordnede efter Grammatiken. Mellemtrin, København 1887 (dansk utg. København s.å., svensk utg. Stockholm s.å., nederlandsk utg. Groningen 1888, tysk utg. Bielefeld/Leipzig 1888, finsk utg. Borgå 1889, engelsk utg. London/New York 1892)
  • Det nynorske Landsmaal. En Undersøgelse, København 1888 (først trykt i Mgbl. 1886)
  • Norsk Sprogudvikling, i Mgbl. ekstranr. 1, 2, 4, 6, 9, 15, 17, 20 og 22/1895
  • Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal, København 1896
  • Franske Taleøvelser. Høiere Trin, København 1897 (svensk utg. Stockholm s.å.)
  • Norsk Retskrivning, 2 bd. i 3, 1904–06
  • Ibsen og det norske Sprog. Mindeutgavens Tekst. Retskrivning og Sprogform, 1907
  • Norsk Lydskrift med Omrids af Fonetiken, 1908 (først trykt i Norvegia 1884, s. 19–132; ny utg. Storms norske lydskriftsystem ved O. Nes, Bergen 1964, 4. utg. 1982)
  • Større fransk Syntax, bd. 1–3, 1911–19
  • Se også bibliografi (frem til 1898) i NFL, bd. 5, 1901, s. 488–493
  • NFL, bd. 5, 1906
  • Stud. 1855, 1905
  • D. A. Seip: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • A. Juul: Den levende fonograf. Nordmændenes professor Higgins (biografi om J. Storm), Odense 2002
  • Maleri (brystbilde) av Eilif Peterssen, 1907; UiO
  • Maleri (knestørrelse) av Henrik Lund, 1914; p.e