Prest, skolemann og teologisk forfatter. Foreldre: Kjøpmann Ferdinand Storjohann (1797–1887) og Marie Elisabeth Harmens (1802–43). Gift 5.6.1862 i Bergen med Nanna Holmboe (1838–98; se Nanna Storjohann). Far til Marie Michelet (1866–1951); morbror til Marie Joys (1872–1944); svigerfar til Simon Michelet (1863–1942); svigersønn av Hans Holmboe (1798–1868); svoger til Jens Andreas Holmboe (1827–76; se NBL1, bd. 6).

Johan Storjohann huskes i dag først og fremst som grunnleggeren av Sjømannsmisjonen. I sin samtid var han også kjent som engasjert skolemann, inspirert vekkelsesforkynner, konservativ bibelforsker og stridbar debattant.

Storjohann vokste opp i Bergen i et velstående kjøpmannsmiljø. Faren var innvandret fra Altona ved Hamburg, og det var meningen at Johan som eldste sønn skulle overta familiens manufakturforretning. Men hans hu stod til teologien, og etter examen artium som privatist 1853 studerte han ved universitetet i Christiania, hvor han særlig ble påvirket av professorene C. P. Caspari og Gisle Johnson. Han hadde også et lengre studieopphold i Erlangen i Tyskland før han ble cand.theol. 1860. Etter praktisk-teologisk eksamen året etter arbeidet han et par år som bestyrer for en privat gutteskole i Bergen.

Teologisk sett var Storjohann preget av tyske impulser, noe som kom til uttrykk bl.a. i hans tid som sogneprest ved Mariakirken i hjembyen 1865–67, som tradisjonelt var de tyske kjøpmennenes kirke; der var han den siste som holdt regelmessige gudstjenester på tysk. Andre og sterke impulser kom fra en studiereise til Skottland 1863–64, der han på eget initiativ holdt gudstjeneste i Edinburghs havneby Leith, en by som bare i løpet av året 1864 ble besøkt av hele 520 norske skip.

Rundt om i verden hadde man gått i gang med forkynnelse for sjøfolk i mange av de større havnebyene. Etter hjemkomsten fikk Storjohann imidlertid ikke gehør for en slik idé hos Det norske Missionsselskab, der man ønsket å konsentrere seg om hedningemisjonen. Isteden sammenkalte han noen venner til et møte i Bergen 31. august 1864, og de stiftet Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for Skandinaviske Sømænd i fremmende Havne, senere kalt Den norske Sjømannsmisjon. Etterpå reiste Storjohann rundt i landet og stiftet 27 lokale støtteforeninger. Våren 1868 arbeidet han som prest under sesongfisket i Nord-Norge og ble pioner for det vi nå kjenner som “indre sjømannsmisjon”. Samme år ble han vår første sjømannsprest i London, med forkynnelse først på et seilloft inntil sjømannskirken i Rotherhithe ble innviet 1. mai 1872, det året Storjohann reiste hjem til Norge. 1869 fikk han indremisjonsorganisasjonen Evangeliska Fosterlandsstiftelsen i Sverige til å oppta sjømannsmisjon på sitt program.

Etter hjemkomsten drog Storjohann rundt i Norge og talte for indremisjonen, og fra 1874 arbeidet han som sekretær i Christiania Indremission, der han utfoldet en kraftig forkynnervirksomhet. Han fikk reist et stort bedehus, Effata, på Sagene (1876) og inngikk en avtale med flere bedriftseiere om regelmessige andakter i bedriftene. 1879 opprettet han en kristen latinskole, Hauges Minde, i forsamlingshuset av samme navn på Grünerløkka, og noen år senere ble virksomheten utvidet med en presteskole, det såkalte Lutherseminariet, som skulle gi unge menn en kort teologisk utdannelse før de ble sendt ut som prester til norske emigrantkolonier i USA og Australia. Storjohann sluttet i Christiania Indremission 1880, men fortsatte som lærer ved latinskolen og presteseminaret i noen år.

Etter en studiereise i USA 1881–82 ble Storjohann konstituert som prest ved Strafanstalten for Kvinder (Tukthuset) i Kristiania. Her kom han fra 1887 opp i en kraftig strid med legpredikanten Johannes Jørgensen, som arbeidet som lærer og klokker ved anstalten. Striden endte 1890 med at Jørgensen ble avskjediget, mens Storjohann ble permittert. Den langvarige permisjonstiden benyttet han til reiser rundt om i verden, bl.a. et besøk hos santalmisjonærene Skrefsrud og Børresen i India og en innsamlingsturné for Santalmisjonen i USA. Han hadde også besøkt Palestina (1886), og som pensjonist foretok han senere en reise til Sør- og Mellom-Amerika, der han bl.a. drev evangeliseringsarbeid.

Storjohann ble utnevnt til sogneprest i Ås utenfor Kristiania 1894 og virket der til han søkte og fikk avskjed 1899 (avbrutt av studieopphold i Skottland og USA 1896). Han tilbrakte sine siste år i Hauges Minde og døde der 1914.

Som teologisk forfatter var Storjohann kjent for sine skarpe angrep på samtidens historisk-kritiske bibelforskning. Han utgav en lang rekke skrifter, bl.a. flere om Salmenes bok, samt en rekke oversettelser av oppbyggelige skrifter. Som menneske var han steil og streng, men også praktisk og effektiv i alt han foretok seg. For sin innsats for sjømannsmisjonen ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1871.

    Et utvalg

  • Tre Fortællinger, 1876
  • utg. Søndagslæsning, 1876–78
  • Den internationale Søndagsbevægelse i dens Betydning for kirkelige og sociale Forhold, 1886
  • Kong David. Hans Liv og hans Psalmer, 2 bd., 1889–95 (tysk utg. Gütersloh 1900–01)
  • Nyevangelismen, populært fremstillet, 1890
  • Retfærdiggjørelse og Forsoning til Belysning af vor Tids Lærdomsveir, 1892
  • Psalmernes Bog historisk belyst og i oprindelig poetisk Form fremstillet, 2 bd., 1894
  • Er Mosebøgerne egte?, 1898
  • Kampen for Davidssalmernes ægthed, 1907
  • Johannes' Aabenbaring, 1908
  • Profeten Jesaias Trøstebog, Kap. 40–66, 1913
  • NFL, bd. 5, 1901
  • HEH 1912
  • J. Selmer: Hans Nielsen Hauges Minde 1875–1925, 1926
  • S. Schartum: Døde som lever. Minnekranser i anledning av Storjohanns hundreårsdag 1832–15. aug.–1932, Bergen 1932
  • G. C. Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år, 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke, Bergen 1964
  • E. Molland: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • Byste (bronse) av Ambrosia Tønnesen, 1926; Nykirkeallmenning, Bergen