Komponist og dirigent. Foreldre: Kjøpmann Ludvig Selmer (1813–98) og Marie Magdalene (“Lena”) f. Selmer (1817–1903). Gift 27.3.1888 i Leipzig med Marie Blich (1.10.1841–6.5.1924), datter av høyesterettsassessor Christian Julius Blich (1812–91) og Emilie Poulsson (1816–95). Bror av Jens Selmer (1845–1928; se NBL1, bd. 13); farbror til Ernst Westerlund Selmer (1890–1971); filleonkel (fars fetter) til Fredrik Selmer (1876–1968).

Johan Selmer var den første norske komponist av programmusikk. Med sin radikale profil og sitt eksotiske tonespråk spilte han en stor rolle i musikklivet i de tre siste tiårene av 1800-tallet og var den første etter Grieg og Svendsen som fikk Statens komponistgasje (1879).

Fra tiårsalderen studerte Selmer klaver og harmonilære med J. G. Conradi. Etter examen artium 1862 og ett års jusstudier ble han rammet av den brystsykdommen som skulle prege hele hans livsløp. Etter råd fra lege la han ut på lange sjøreiser for å bedre sin helbred. Gjennom seks år på skuter i fraktfart besøkte han London, Cuba, Spania og Tyrkia. Helsen ble ikke bedre, og 25 år gammel gjenopptok han musikkstudiene, nå ved konservatoriet i Paris, der han 1869–71 studerte under A. Chauvet og A. Thomas.

Det var i Paris 1869 han første gang hørte musikken til Hector Berlioz. “Da tændtes der gjennem disse Stykker et Lys i mit Indre. Jeg rørtes som aldrig før og næppe senere.” Opplevelsen fikk avgjørende betydning for Selmers komposisjonsarbeid og hans valg av programmusikken som uttrykksform. Selmer deltok under den revolusjonære Pariskommunen 1871, ble dømt til døden ved standrett, men greide under dramatiske omstendigheter å flykte tilbake til Norge. Orkesterverket Scène funèbre, med minner fra den fransk-tyske krigen, vakte stor oppsikt i Christiania samme høst.

1871–73 og 1877–78 hadde Selmer nye, kortvarige studieopphold, denne gang ved musikkonservatoriet i Leipzig under Richter, Jadassohn og O. Paul. Av større verker for eller med orkester skrev han Nordens Aand og La Captive (begge 1872), Alastor (1874) og Tyrkerne gaar mod Athen (1876).

Selmer fortsatte å søke mot utlandet, først til Tyskland, senere ofte til Italia. I Christiania holdt han i 1870-årene en rekke egne komposisjonsaftener. Sin viktigste praktiske innsats for hovedstadens musikkliv gjorde han i årene 1883–86 som dirigent for Musikforeningens Orkester. Han sørget for tallrike fremførelser av nyere norsk musikk og av datidens radikale navn som Liszt, Berlioz og Wagner.

1888 giftet han seg med pianistinnen Marie Blich. 1898 trakk han seg tilbake fra alt offentlig liv på grunn av sin dårlige helse. Fra den senere perioden stammer hovedverkene Karneval i Flandern og Prometheus for orkester.

Selmer var en original og kosmopolitisk profil i norsk musikkliv, i kontrast til tidens rådende nasjonalromantiske strømninger. Han skrev åtte orkesterverker, fire verker for kor og orkester, 110 romanser, 56 korsanger og noen hefter med barnesanger og klaverstykker. Sangene oppviser en lydhør tekstfortolkning, preget av hans språklige begavelse og sensitivitet. Orkesterverkene preges av fargerik instrumentbruk og sterke kontraster. Den formmessige ujevnheten er nok verkenes svakeste ledd. Selmers musikk ble mye spilt i Norge frem mot den første verdenskrig. Ikke minst sangeren Thorvald Lammers bidrog til stor utbredelse av romansene.

Etter endringene i norsk musikksmak omkring 1920 – henimot neoklassiske og nasjonale stilretninger – ble Selmers verk betydelig mindre spilt, men han fikk varig innflytelse på musikklivet ved sin innføring av programmusikken, sin litterære musikalske tenkemåte og sin utvidede orkesterpalett.

    Et utvalg

  • Scène funèbre, 1871
  • Nordens Aand, 1872
  • La Captive, 1872
  • Alastor, 1874
  • Tyrkerne gaar mod Athen, 1876
  • Karneval i Flandern, 1889–90
  • Prometheus, 1897–98
  • Stud. 1862, 1912
  • S. Lind: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • d.s.: Johan Selmer, en annerledes komponist i norsk musikkliv, Larvik 2000
  • Byste (på hans grav) av Jo Visdal, 1912; Vår Frelsers gravlund, Oslo