Faktaboks

Johan Søhr
Johan Olaus Søhr Oppr. Sørensen
Født
6. september 1867, Oterøy i Sannidal (nå Kragerø), Telemark
Død
1. januar 1949, Bærum, Akershus, begr. på Vestre Aker gravlund, Oslo
Virke
Politiembetsmann
Familie
Foreldre: Skipsreder og gårdbruker Johan Christian Sørensen (1838–98) og Ellen Kathrine Sørensen (1841–1929). Gift 28.6.1909 i Kristiania med Margit Mosgaard (17.6.1887–21.5.1946), datter av bryggerimester Magnus Mosgaard (1862–1921) og Inga Sogn (1858–88). Navneendring til Søhr 1914.

Johan Søhr var oppdagelsessjef (kriminalsjef) ved politiet i Kristiania i en drøy tiårsperiode rundt den første verdenskrig og fikk befatning med flere større spionsaker. Han avsluttet sin karriere som politimester i Aker.

Johan Sørensen vokste opp på Oterøy utenfor Kragerø og tok examen artium som privatist i Kristiania 1885. Han gjennomførte Krigsskolens nederste avdeling og ble vernepliktig offiser 1887. Deretter studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1890. Han var fullmektig hos amtmannen i Søndre Bergenhus 1891–93 og hos sorenskriveren i Nordre Østerdalen 1893–94; der var han også en kortere periode konstituert sorenskriver. 1894 fikk han bevilling som overrettssakfører.

1896 ble han konstituert som politifullmektig ved Kristiania politi. En kort tid i 1906 var han konstituert som sjef for Oppdagelsespolitiet (Kriminalpolitiet) i hovedstaden, før han samme år tiltrådte som politiinspektør, den nest høyeste stillingen ved Kristiania-politiet. Fra 1913 var han på ny kriminalsjef inntil han 1925 ble utnevnt til politimester i Aker. I det embetet satt han til han falt for aldersgrensen 1937.

Kriminalavdelingen ved Kristiania-politiet het opprinnelig Oppdagelsesavdelingen, og etterforskerne hadde tittel av oppdagelsesbetjenter. De aller fleste saker hørte inn under oppdagelsessjefens arbeidsområde – også fremmedkontroll og etterretning samt arbeidet med spionasjesaker. Søhr var svært opptatt av etterretning og spionasje, og han brukte mye av sin arbeidsdag på dette feltet. Som pensjonist utgav han boken Spioner og bomber, hvor han forteller inngående om en del av de mest celebre sakene. Selv om datidens spionasje ikke var så sofistikert som i våre dager, var den en avgjort trussel mot rikets sikkerhet. Norge var nøytralt under den første verdenskrig, og hovedstaden tiltrakk seg en del mistenkelige utlendinger.

Oppdagelsessjef Søhr trivdes i sin stilling, og det var han selv som for en stor del stod for etterforskningen av saken mot baron Walter von Rautenfels, som i det tredje krigsåret stadig reiste mellom Kristiania, Stockholm og Berlin med mange og tunge kofferter; på grunn av baronens diplomatpass ble koffertene ikke kontrollert. Etter lang tids etterretning og etterforskning ble von Rautenfels besluttet pågrepet 16. juni 1917. Det var Søhrs kollega, politioverbetjent Redvald Larssen, som foretok pågripelsen på Grand Hospits i Stortingsgata, og 188 kg sprengstoff ble beslaglagt på Østbanestasjonen. Som diplomat ble von Rautenfels ikke dømt i Norge, men utvist til Tyskland. Andre medlemmer av spionligaen ble samtidig pågrepet på sine oppholdssteder. Sprengstoffet skulle smugles videre og brukes til å sprenge skip som gikk fra britiske havner. Deler av beslaget finnes fortsatt i Politiutstillingen i Sentrum politistasjon i Oslo. Fra Stortingets presidentskap og fra Kristiania formannskap fikk Søhr varm anerkjennelse for sitt arbeid med ulike typer spionasjesaker, og han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1917.

Søhr var også opptatt av innvandringen til Norge og dens mulige sammenheng med ulike typer kriminalitet, og han kom med flere uttalelser som i våre dager må karakteriseres som klart antisemittiske. Han brukte for eksempel uttrykket “lasaronjøder”, som han i en artikkel i Aftenposten 1915 karakteriserte som “utvilsome individer af den internationale jødetype”. I mellomkrigstiden var imidlertid jødehets ikke uvanlig verken i populærlitteraturen eller i dagspressen og den offentlige debatt for øvrig.

Som bondegutt oppvokst ved havet satte Søhr stor pris på frilufts- og turliv, og han beskrives av sine etterkommere som en stram mann, litt autoritær og nesten asketisk i sin livsførsel. Han var styremedlem i Foreningen til dyrenes beskyttelse fra 1920 og formann 1929–33. Han var også æresmedlem av den norske foreningen og ble tildelt hederstegnet fra de tilsvarende foreninger i Sverige og Danmark. Han var ridder av den svenske Nordstjärneorden, den franske Æreslegionen og den britiske Victoriaorden foruten flere andre utenlandske ordener.

Verker

  • Alkohol og trafikksikkerhet. Veiledning for motorvognførere med flere (sm.m. K. J. Kristensen og K. Hansen), 1933
  • Spioner og bomber. Fra opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen, 1938

Kilder og litteratur

  • Stud. 1885, 1910, 1925, 1935, 1945
  • HEH, flere utg. 1912–48
  • artikkel i Aftenp. 17.12.1915
  • J. Søhr: Spioner og bomber, 1938
  • nekrolog i Aftenp. 2.1.1949
  • L. L'Abée-Lund: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • P. O. Johansen: Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943, 1984
  • O. Mendelsohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bd. 1, 1987
  • J.-K. Jørgensen: Politiliv, 2004
  • opplysninger fra Cathrine Hansson Søhr, 2004