Biskop og dikter. Foreldre: Handelsmann, senere gårdbruker Svend Busch Brun (1703–84) og Mette Catharina Nordal (1721–90). Gift 2.9.1773 med Ingeborg Lind (2.2.1746–7.8.1827), datter av Christen Erichsen Lind og Elen Svendsdatter Myhre.

Johan Nordal Brun var biskop i Bergen fra 1804. Som forfatter prøvde han seg i ulike sjangere, mest kjent er han for enkelte av sine salmer, for drikkevisen For Norge, Kiempers Fødeland, og som forfatter av Bergens bysang.

Han vokste opp i enkle kår, først i Byneset og fra fire års alder på en gård i Klæbu. Han deltok i arbeidet på gården og ble som tolvåring innskrevet som underoffiser i Nordenfjeldske skiløperkorps. På grunn av sine boklige evner ble han 1760 elev ved katedralskolen i Trondheim, hvor han bl.a. kom under innflytelse av rektor Gerhard Schønings undervisning i historie. Etter examen artium og anneneksamen arbeidet han fra 1764 som huslærer i Trondheim og studerte teologi på egen hånd. 1767 avla han teologisk embetseksamen i København. Deretter virket han noen år som lærer på hjemstedet.

I disse årene prøvde han seg som dikter i ulike sjangere og stilarter. 1768 utgav han anonymt en liten komedie, Jomfrue Pecunia. Hans første større poetiske arbeid er det moralsk-allegoriske lærediktet Religionens Reyse gjennom Forfængeligheds Land, som 1769 ble lest i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1770 skrev han i anledning biskop Gunnerus' hjemkomst fra en reise i Nord-Norge Naturens Navnedag, med mønster i Tullins naturdiktning, og utgav anonymt det følsomme prosadiktet En øm Faders Betragtninger ved sin dødfødde Søns Liig-Sten.

Brun ble av Gunnerus ansatt som sekretær i vitenskapsselskapet, og 1771 ble han med biskopen til København som personlig sekretær i hans arbeid med å reformere det danske universitetssystemet. Brun var sterkt engasjert i Gunnerus' planer om et eget norsk universitet. Årsskiftet 1771–72 skrev han den kraftpatriotiske drikkevisen “For Norge Kiempers Fødeland”. Visen ble misbilliget av de danske makthavere og kom til å fungere som en fedrelandssang for nordmennene i København.

På grunn av manglende kunnskaper i tysk måtte Brun oppgi sekretærstillingen. Til gjengjeld slo han gjennom som dramatiker. Februar 1772 vant han kappestriden om “den første danske Original-Tragedie” med sørgespillet Zarine, som han tilegnet Gunnerus. Suksessen ble feiret av de norske studentene og gav støtet til opprettelsen av Norske Selskab noen måneder senere. Zarine er et kjærlighetsdrama, skrevet i aleksandrinsk versemål etter fransk-klassisistisk mønster med forbilde i Voltaires tragedier. Med sin høye stil ble det en av skyteskivene for Wessels tragedieparodi, Kierlighed uden Strømper, hvor helten Johan von Ehrenpreis er oppkalt etter Brun.

I fortalen til Zarine hadde Brun gitt utrykk for et håp om at nordmennene snart kan "besynge Nordens egne Helte", og han ble fra dansk teaterhold oppfordret til å skrive en ny tragedie med stoff fra fedrelandets historie. Fire måneder etter leverte han tragedien Einer Tambeskielver. Formen og versemålet er som i Zarine, og stoffet er hentet fra Snorre. Stykket ble nektet oppførelse på teateret, noe som ikke primært skyldtes dets nasjonale emne, men det danske journalister oppfattet som en krigersk og særnorsk tendens i stykket. Den politiske tendensen er imidlertid tvetydig og karakteristisk for Bruns livslange dobbelte pasjon: troskapen mot kongen og kjærligheten til fedrelandet. I pamfletten Til Nordmænd om Troeskab mod Kongen og Kierlighed til Fædrenelandet. I Anledning Einer Tambeskiælver (1773) tilbakeviste han journalistenes mistanke. Han hevdet at troskap mot kongen er ekte og typiske uttrykk for nordmenns sinnelag. Forskjellen mellom nordmenn og dansker forklarte han ut fra klimatiske og naturmessige forhold i de to land. I tråd med Montesquieus teorier hevdet han at kulde skaper hardføre folk: “Dessuten er det vel en bekiendt Sag, at vi i Norge aande en friskere og sundere luft, end i Dannemark, i det minste sundere for os: Adrig er vort Sind saa let og muntert som under vor egen Himmelegn. Jeg for min Deel befinde mig bedst, naar det er saa koldt, at en Journalist kunde fryse seg ihiel.” 1791 tok han stoffet fra Einer Tambeskielver opp igjen i syngespillet Endres og Sigrids Brøllop, hvor ekteskapet mellom de to tittelfigurene allegorisk representerer foreningen mellom Danmark og Norge. Bruns øvrige dramaer i 1790-årene er borgerlige komedier i tradisjonen fra Holberg og gir uttrykk for Bruns konservative, paternalistiske og antirevolusjonære synsmåter. Den politiske tendensen kommer klarest til uttrykk i Republikken paa Øen (1793) og går ut på at likhetsidealet er urealistisk. Bare en streng samfunnsorden kan skape frihet og fred.

1772 ble Brun utnevnt til residerende kapellan i Byneset, og 1774 overtok han stillingen som sogneprest ved Korskirken i Bergen. Han ble snart byens sentrale åndspersonlighet. 1793 ble han stiftsprost, og 1797 konstituert i bispeembetet. Fra 1804 til sin død 1816 var han biskop i Bergens stift.

I sitt geistlige embete engasjert Brun seg i praktisk arbeid og foretok mange visitasreiser; han var den første som visiterte i Jostedalen. Sterkest gjorde han seg gjeldende i den kristne forkynnelse. Den har en sterk følelsesmessig forankring, men er uten sentimentalitet. Mot samtidens opplysningskristendom og utvannede deisme slo han til lyd for en aktiv og inderlig tro på Bibelens seirende Kristus. Han foraktet pietismens tilbøyelighet til passivitet og selvbeskuelse. Guds ord var hans "Sverd i Troens Rige" og han var alltid beredt til å kjempe for sine gamle fedres kristendom, også slik den hadde nedfelt seg i liturgien. 1785 kom skriftet Vore gamle Kirkeskikke forsvarede mod Hr. Confessionarius og Doktor Bastholm, hvor han forsvarte den gamle liturgi mot rasjonalistiske reformer i gudstjenesten. Bruns kristentro er nært forbundet med hans forkjærlighet for det nasjonale, og han var en av de få geistlige som viste overbærenhet i Hans Nielsen Hauges sak.

Brun var en av sin tids største talere og regnet prekensamlingen Hellige Taler (1797–98 og 1805) som sitt åndelige testament. Han lærte talene utenat og la stor vekt på den muntlige fremførelse. Med sin bruk av de bibelske tekster videreførte han en eldre tradisjonell bibeltolkning som stod i kontrast til opplysningstidens krav om en vitenskapelig bibelutlegning. Preknenes billedrikdom og kraft viser den egenartede kombinasjon av det autoritære og det folkelige som preget hans personlighet og vitner om en usedvanlig høy retorisk bevissthet.

Det vesentligste av Bruns poetiske produksjon etter 1772 er salmer og dikt. Et høydepunkt er påskesalmen Jesus lever, Graven brast fra Evangeliske Sange (1786). Den poetiske styrke ligger i de logisk sammenhengende bilder, som er utledet av konkrete fenomener med tydelig referanse til den bibelske beretning om oppstandelsen. Også Bruns profane dikt i Mindre Digte (1791) utmerker seg ved enkelhet og anskuelighet, noe Bergenssangen Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde er et eksempel på. I flere dikt bringer han inn nasjonale motiver, norsk vinternatur og gleden ved å bruke ski og skøyter. Bruns siste store poetiske arbeid, Jonathan (1796), er et omfangsrikt epos i aleksandrinsk versemål med bibelsk emne. Det ble tilegnet Israel og det jødiske folk i alle land. Diktet ble ingen suksess, men Brun holdt det selv for et hovedverk.

Brun forsvarte i all sin gjerning kongemaktens legitimitet og forble urokkelig i sin tro på eneveldet som den beste statsform, og han agiterte sterkt mot unionen med Sverige. Så lenge det var håp om at Christian Frederik kunne bli konge i Norge, hyllet han den danske prinsen som “vor egen, vort Norges første Mand”. Han fikk også satt igjennom at de bergenske representanter som møtte til det første overordentlige storting fikk anledning til å reservere seg i spørsmålet om foreningen med Sverige, og han skal endog av en deputasjon av byens borgere ha blitt tilbudt Norges krone. Det var imidlertid i samsvar med hans konservative grunnsyn å vise øvrigheten lydighet og respekt. Da unionen var et faktum, aksepterte han situasjonen, men uten å glede seg over den nye demokratiske forfatningen. 1815 ble han opptatt som æresmedlem av det evangeliske selskap i Stockholm og i sine siste leveår var han sterkest engasjert i arbeidet for opprettelsen av et norsk bibelselskap.

I litteraturhistoriens fremstillinger av norsk nasjonal identitet har Brun spilt en viktig rolle og ofte blitt sammenlignet med kraftfulle personligheter som Bjørnson og Grundtvig. Nyere forskning har lagt større vekt på det motsetningsfylte i Bruns poetiske og polemiske skrifter, og fremhevet at hans nasjonale selvhevdelsestrang ikke er det som senere er blitt forbundet med nasjonalisme, men patriotisme: en skjerpet bevissthet om røtter og regional bakgrunn og stolthet over norsk egenart og historie.

Johan Nordal Brun ble 1810 ridder og 1812 kommandør av Dannebrogordenen, 1813 Dannebrogsmand, 1815 geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden og dagen etter sin død kommandør av samme orden.

  • Jomfru Pecunia, utgitt anonymt, København 1768
  • Naturens Navnedag, 1770
  • Zarine. Et Sørgespil i fem Optog ved Johan Nordahl Brun, København 1772
  • Einer Tambeskielver, Oslo 1945
  • Til Nordmænd om Troeskab mod Kongen og Kierlighed til Fædrenelandet. I Anledning Einer Tambeskiælver, Trondheim 1773
  • Vore gamle Kirkeskikke forsvarede mod Hr. Confessionarius og Doktor Bastholm, 1773
  • Endres og Sigrids Brøllop. Et Syngestykke i tre Handlinger, København 1791
  • Republikken paa Øen. Et Skuespil i Fem Handlinger, Bergen 1793
  • Evangeliske Sange over Høimessetexter, Bergen 1786
  • Hellige Taler 1–2, 1797–98
  • Samling af Johan Nordahl Bruns Mindre Digte, København 1791
  • Religionens Reyse til Forfængeligheds Land, manuskript nr. 268, DKNVS, Trondheim
  • dagbøker, brev og dikt i maskinskrevet avskrift, ms.fol. 2490, i Håndskriftsaml., NBO
  • Biografi (med bibliografi) i NFL, bd. 1, 1885
  • A. H. Winsnes: Johan Nordahl Brun,1919
  • F. Bull: “Johan Nordahl Brun. Oppositionsinnlæggene ved cand.mag. A. H. Winsnes' disputas for den filosofiske doktorgrad 31. januar 1920”, i Norsk Teologisk Tidsskrift,1920
  • A. H. Winsnes: biografi i NBL1,bd. 2, 1925
  • W. Dahl: “Johan Nordahl Bruns påskesalme – og det poetiske fenomen”, i Perspektiver,Bergen 1968
  • E. Steen: Det nasjonalhistoriske drama 1756–1974,1976
  • G. Salomonsen, T. Jørgensen, J. Schumacher og I. Montgomery (red.): Gjør døren høy. Kirken i Norge i 1000 år,1995
  • R. N. Jakobsen: Den firfoldige fader. Allegori og sjølvframstilling i spenning mellom klassisisme og romantikk med særleg vekt på tekstar av Johan Nordahl Brun (1745–1816),upublisert dr.avh., UiO, 1996
  • d.s.: “Johan Nordahl Bruns polemikk”, i E. B. Johnsen og T. B. Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995,bd. 1, 1998
  • L. R. Langslet: Christian Frederik. Konge av Norge (1814),del 1, 1998
  • L. Bliksrud: Den smilende makten. Norske Selskab i København og Johan Herman Wessel,1999
  • E. Nessheim: J. N. Bruns Einer Tambeskielver. Edisjonsfilologisk utgave, h.oppg. UiO, 1999
  • Maleri (halvfigur) av A. Bergius, 1774; Norske Selskab, Oslo
  • Tegning (brystbilde) av Paul Ipsen, 1791; Norske Selskab, Oslo
  • Kobberstikk (brystbilde) av G. L. Lahde, 1805; gjengitt i Portrætter med Biographier, utg. af G. L. Lahde, København 1806
  • Byste; Domkirkens menighet, Bergen