Skipsreder. Foreldre: Skipsfører og skipsreder Jørgen Halvorsen Ugland (1835–1915) og Oline Dorthea Olsen Nedenes (1852–1938). Gift 15.5.1915 i Punta Arenas, Chile med Sara (“Sarita”) Lund (7.12.1892–8.6.1981), datter av frikirkeforstander Andreas Larsen Lund (1849–1925) og Mina Georgine Gulbrandsen Aas (1855–99). Far til Andreas Ugland (1925–).

Johan Milmar Ugland hadde mangeårig sjømannserfaring da han 1930 startet A/S Uglands Rederi, som senere utviklet seg til å bli et av landets store og mest allsidige skipsfartskonserner.

Ugland vokste opp i Fjære, hvor hans slekt hadde dype røtter som bønder, skipsbyggere, skipsførere og eiere av skip. Hans far seilte som skipsfører i mange år, før han 1886 startet egen rederivirksomhet. Johan Ugland vokste opp i relativt gode kår. Han gikk på middelskolen i Grimstad, men sluttet før eksamen og gikk til sjøs 1898. Kort tid etter avviklet hans far rederivirksomheten.

1901 tok Ugland en god eksamen ved styrmannsskolen i Grimstad. Deretter ble han styrmann på Gyda av Grimstad. Men tidene var vanskelige i norsk skipsfart og lønningene dårlige. Ugland så at det var bedre muligheter på utenlandske skip, og fra 1903 seilte han på britiske skip som matros og senere som båtsmann. Han fikk også erfaring fra flere amerikanske skonnerter og fra Nova Scotia-skip. Før han reiste hjem for å ta skipperskolen i Kristiansand, hadde han tjenestegjort som quarter master på et stort amerikansk passasjerskip i atlanterhavsfart.

Etter skipperskolen var han en kort stund førstestyrmann på et norsk skip, men han så snart at veien til fremgang gikk gjennom å skaffe seg utenlandske sertifikater. 1908–09 gikk han på skole i South Shields i Storbritannia og oppnådde britisk skippersertifikat. 1909 ble han førstestyrmann på et helt nytt chilensk passasjerskip, Chiloe. I Chile tok han først spansk styrmannseksamen og 1911 spansk skipsførereksamen. Senere tok han også amerikansk skippersertifikat.

Etter et fall ned i lasterommet reiste Ugland til Norge for å bli operert. Der traff han Sara Lund, som han forlovet seg med før han reiste tilbake til Chile. Han ble kaptein på Chiloe 1912, 31 år gammel, og førte skipet i fem år. 1915 giftet han seg med Sara Lund.

1918, mens den første verdenskrig fremdeles pågikk, var Ugland skuteløs og ville dra en tur til Norge via New York med kone og datter. Det ble en meget dramatisk tur, for skipet ble stoppet og senket av en tysk ubåt. Men besetning og passasjerer kom seg til land i livbåtene.

Etter krigen reiste Ugland 1919 til Buenos Aires, hvor han ble inspektør i North & South America Line. Et år senere fulgte familien etter, men da Sarita Ugland ventet sitt tredje barn 1921, reiste hun og barna til Norge, der Ugland hadde overtatt slektsgården. Ugland fortsatte å arbeide i Sør-Amerika.

1926 startet Ugland med et par partnere linje mellom New York og Venezuela. Selskapet chartret fire skip og fraktet stort sett kaffe fra Venezuela. Ugland ledet kontoret i New York. Traden gikk imidlertid ikke så godt som håpet, og Ugland trakk seg ut av selskapet. En tid var han supervisor i et selskap i Baltimore, men som han skrev i et brev: “Life is too short to live in Baltimore for any length of time.” Han var blitt nesten 50 år og hadde et meget sterkt ønske om å komme til Grimstad til fru Sarita og de fire barna.

Men i Grimstad var det ikke mulig å få noen jobb. Eneste mulighet var å begynne for seg selv. I sine år som sjømann og inspektør hadde Ugland ved stor innsats og sparsomhet lagt seg opp en del penger med sikte på å starte egen virksomhet. 1927 hadde han således en formue på 69 000 kroner, som den gang tilsvarte mer enn seks årslønner for en professor.

På denne tiden hadde enkelte sørlendinger engasjert seg i tankfart. Rederiet til Royal Dutch Shell, som het Anglo Saxon, var i ferd med å modernisere sin tankflåte med dieseldrevne skip. Samtidig ble rederiets eldre dampskip solgt – med en tiårig fraktavtale. Slike eldre tankskip kunne kjøpes av kapitalfattige redere, og skipene kunne drives lønnsomt fra Norge på grunn av de lavere driftsomkostningene der – særlig de lave lønningene. Ugland fikk kjøpt et av Anglo Saxons gamle skip med levering august 1930. Han startet selskapet A/S Uglands Rederi med en aksjekapital på 200 000 kroner. Ugland var selv største aksjonær med 47 prosent, og han ble valgt til disponent.

Starten ble vanskelig, ikke minst etter at skipet Sarita grunnstøtte 1931 med derav følgende store reparasjonsutgifter og en lang periode uten oppdrag. Man kom imidlertid gjennom betalingskrisen, og da konjunkturene i tankfarten bedret seg, kjøpte Ugland nok et brukt tankskip 1936. Året etter kontraherte rederiet en motortanker ved Kockum-verftet i Malmö med levering 1940.

Etter nesten 10 års drift var rederiets stilling konsolidert, men så kom den annen verdenskrig. Sarita ble senket 1940, og nybygget i Malmö ble liggende der under hele krigen. Det tredje skipet seilte for Nortraship frem til frigjøringen. Men uten inntekter ble Uglands økonomiske situasjon vanskelig. Han måtte pantsette sine aksjer bl.a. for å betale skatt, og han måtte ta opp banklån for å betale trekk til besetningenes pårørende. Men gårdsbruket på Ugland gård gav mat og en beskjeden kontantinntekt.

Helt siden starten 1930 hadde Ugland drevet rederiet alene med kontor hjemme på gården, bare med litt hjelp til regnskapsarbeidet fra kommunekasserer Karl Ugland. Etter krigen ekspanderte rederiet. 1948 ble J. M. Ugland & Co A/S stiftet som disponentfirma for A/S Uglands Rederi. Fire nye skip ble kontrahert i slutten av 1940-årene, og i løpet av 1950-årene vokste rederiets flåte med ett skip årlig. Til å begynne med var det tankskip som ble kjøpt, men etter hvert konsentrerte man seg om anskaffelse av malmskip. 1955 hadde rederiet seks skip og 235 ansatte. Uglands sønner begynte begge å arbeide i rederiet, Johan Jørgen 1947 og Andreas 1951. Fra 1955 satt de i styret sammen med sin far og med moren som vararepresentant.

Ugland hadde en lang rekke styreverv i skipsfartsnæringen og var styreformann i sitt eget rederi frem til sin død. Han var varaordfører i Fjære og fikk reist Fjære gravkapell, som han gav til sognet. Han var innehaver av den britiske Røde Kors-medaljen, som han fikk for tapper redningsdåd under den første verdenskrig.

Johan Milmar Ugland døde 1960, 78 år gammel. Ved hans bortgang hadde rederiet 11 skip på til sammen ca. 150 000 dvt. Ugland var en usedvanlig målrettet og energisk mann. Takket være hardt arbeid og økonomisk sans nådde han sine mål. Årene som kaptein på store passasjerskip hadde satt sitt preg på ham. Han hadde autoritet kombinert med korrekthet og dannelse.

  • Hoffstad, 1935
  • B. Dannevig: Ugland. Skipsbyggere, skipsførere, skipsredere gjennom 200 år, Grimstad 1972
  • O. Ribe: Tre slekter i Fjære, Fjære 1989
  • A. Vevstad: Bergvang Shipping AS, Grimstad 1990
  • L. Ugland Bergshaven: Sarita og Johan M. Uglands seilas gjennom livet, Grimstad 1992
  • G. Nerheim og K. Øye Gjerde: Uglandrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter, Grimstad 1996
  • Biografisk klipparkiv, NBO
  • Maleri av J. T. Harding, 1952; p.e