Arkitekt. Foreldre: Sogneprest Wollert Dankertsen Meyer (1820–97) og Christiane Bolette Wesenberg (1831–1908). Gift 2.5.1889 med Olga Marie Bergesen (5.4.1867–1948), datter av prost Ole Bergesen (1832–99) og Marthe Marie Sophie Jensen (1830–1908). Svoger til Sigval Bergesen (1863–1956).

Til tross for at Johan Meyer var utdannet som arkitekt, kom han i liten grad til å praktisere som det. Hans livsoppgave ble lærergjerningen. Dernest viet han seg til studiet av eldre norsk bygningskunst og til restaureringen av Trondheim domkirke i en av restaureringsarbeidets mest stormfulle perioder.

Meyer var født i Finnås, men vokste opp i Saltdalen og Tysnes. Etter eksamen som bygningstekniker ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1880 studerte han i to år ved Polytechnische Hochschule i Hannover. Han arbeidet deretter som assistent hos arkitekt Christopher Heel i Hannover 1883–85. Fra 1885 var han lærer i frihåndstegning ved Den kgl. Tegneskole i Kristiania, fra 1889 tegnelærer ved Den kvindelige Industriskole og ved Kristiania tekniske Skole, der han var overlærer 1901–10.

Da Norges tekniske høyskole ble opprettet i Trondheim 1910, ble Meyer professor i form- og ornamentlære og arkitekturhistorie med særlig vekt på gammel norsk trebygningskunst. Mye av Meyers kunnskapsbakgrunn stammet fra den erfaring han fikk ved å påta seg en rekke arbeidsoppgaver innen kulturminnevernet i 1880- og 1890-årene. Arbeidet omfattet oppmåling og undersøkelser av flere av våre mest kjente gamle, stående trebygninger, samt registrering av bebyggelsesrester i forbindelse med utgravninger på Sørenga i det gamle Oslo. I tillegg målte han opp klosterruinene på Lyse, Hovedøya og Selja, samt Stavanger domkirke og Mariakirken i Bergen. I en periode ledet han restaureringen av Utstein kloster. Han restaurerte også Finneloftet på Voss og Moster kirke i Sunnhordland.

1900 drog Meyer sammen med professor Lorentz Dietrichson på en studiereise til Orknøyene. Resultatet ble boken Monumenta Orcadica, hvor Meyer leverte oppmålingstegninger av en rekke kirker og skrev kapittelet om Magnuskatedralens bygningshistorie. I tillegg foretok han flere studiereiser til Tyskland, Østerrike, Italia, Storbritannia og Frankrike. Senere i livet var det særlig to fagfelt som opptok ham. Det var middelalderens bygningskunst i stein og tre i Norge, og bondekulturens bygnings- og innredningskunst gjennom tidene.

Meyers oppfatning av middelalderens bygningskunst ble nedfelt i artiklene Profanbygningen i middelalderen og Kirker og klostre i middelalderen i første bind av Norsk kunsthistorie 1925. Studiet av bondekulturen resulterte i Norsk treskjærerkunst i tre bind, utgitt 1899–1905, og det monumentale verket Fortids kunst i Norges bygder, som kom ut i 19 bind 1908–42. Ideen bak innsamlingsarbeidet var ikke bare å registrere restene av vår folkelige kunst og arkitektur før det var for sent, men også å vekke forståelse for hvilken inspirasjon det lå i dette materialet for samtidens arkitekter og brukskunstnere. Meyers arbeid har da også bidratt til en slik forståelse, selv om enkelte arkitekter og forskere senere har karakterisert hans arbeid som mer “preget av romantisk oppdagerglede enn av vitenskapelig forskning” (Odd Brochmann) og anklaget ham for å presentere objektene “som søndagsskolebarn i helgepuss” (Anders Bugge).

Fra 1903 av engasjerte Meyer seg i restaureringen av Trondheim domkirke. 1905 ble han medlem av den faste tilsynskomité for restaureringsarbeidet som da ble opprettet, og 1907 medlem av komiteen som skulle avgjøre resultatet av en idékonkurranse om utformingen av vestfronten. Konkurransen ble vunnet av arkitekt Olaf Nordhagen, som frem til sin død 1925 leverte flere utkast til domkirkens nye vestfront. Gjennom alle de stridigheter som oppstod omkring disse utkastene, stod Meyer lojalt på Nordhagens side. Han stilte seg også i spissen for en landsomfattende innsamling som gjorde det mulig å gjenåpne langhuset til Olavsjubileet 1930.

1933 tok Meyer avskjed både som professor ved NTH og som medlem av tilsynskomiteen. Som professor hadde han gjort en grunnleggende innsats for å åpne studentenes øyne for verdiene i vår hjemlige arkitektur og byggeskikk. Hans virke som praktiserende arkitekt var derimot relativt beskjedent. Han tegnet Nordli kirke på Østre Toten, Hensåsen kirke i Valdres og Gjøra kirke i Sunndal. Særlig den siste er preget av hans kunnskap om eldre kirkelige bygningsformer og interiører. Han tegnet også et sommerhus for svogeren Sigval Bergesen og en villa for keramikeren Andreas Schneider på Slemdal i Oslo.

Johan Meyer ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1910 og til kommandør 1930.

  • Bibliografi i NKL,bd. 2, 1983

    Trykte verker

  • Norsk træskjærerkunst, 3 bd., 1899–1905
  • Architecture, i Norway. Official Publication for the Paris Exhibition 1900,1900
  • Monumenta Orcadica. Nordmændene paa Orknøerne og deres efterladte mindesmerker (sm.m. L. Dietrichson), 1906
  • Fortids kunst i Norges bygder, 19 bd., 1908–42
  • Kristkirken i Nidaros. Domkirken i Trondhjem under bygning, forfald og gjenreisning. Kirkens historie og kirkebygningens beskrivelse, Trondheim 1914
  • Profanbygningen i middelalderen, i Norsk kunsthistorie,bd. 1, 1925
  • Kirker og klostre i middelalderen, sst

    Bygninger

  • Sommerhus for Sigval Bergesen, Stavanger, 1897
  • villa for Andreas Schneider, Frognerseterveien 19, Oslo, 1898
  • Nordli kirke, Østre Toten, 1901
  • Hensåsen kirke, Vang i Valdres, 1902
  • Gjøra kirke, Sunndal, 1935
  • FMF Årbok, 1888–1940
  • E. Gjone: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • A. Bugge m.fl.: Norsk kunstforskning i det tyvende århundre. Festskrift til Harry Fett, 1945
  • G. Fischer: Nidaros domkirke, gjenreisning i 100 år 1869–1969, 1969
  • A. Mykleby: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • Tegning av Øyvind Sørensen; gjengitt i Aftenp. 8.2.1926