Sogneprest og sekretær Johan Martin Wisløff var en av de store organisasjonsbyggere i norsk kirkeliv i første halvdel av 1900-tallet. Som selskapets (general)sekretær utviklet han Det norske lutherske Indremisjonsselskap til å bli den største og mektigste av de frivillige organisasjoner i Den norske kirke. Wisløff var strategen som inspirerte fotfolket. Han hadde et nært forhold til sine underordnede medarbeidere.
Wisløff var født i Bergen, men vokste opp på Grünerløkka i Kristiania. Det gav ham en demokratisk og sosial innstilling. 1890 tok han examen artium bare 16 år gammel. I Kristiania Ynglingeforening fikk han en personlig kristentro. 1895 avla han teologisk embetseksamen. Samme år ble han sekretær for Moss Ynglingeforening. Fra 1900 var han personellkapellan i Moss, deretter fra 1908 sogneprest i Våler i Østfold.
1912 fikk Wisløff kallet fra Indremisjonsselskapet om å bli dets sekretær. Selskapet var nede i en bølgedal. Det rådde usikkerhet om fremtidslinjen. Organisatorisk og administrativt var det primitive vilkår. Wisløff satset på bred utbygging av skolevirksomheten. Den nye Lærerskole i Kristiania (senere Oslo lærerskole) ble opprettet 1912, Kristelig Gymnasium 1913, Bibelskolen 1916, Tomb jordbruksskole 1939. Presse og forlag ble utbygd. Indremisjonens hovedorgan For Fattig og Rik økte i opplag fra 2000 i 1912 til 43 000 i 1940. Administrasjonen ble effektivisert. Emissærstaben vokste. Indremisjonen fikk sitt hovedkvarter i Staffeldts gate 4 i Oslo, med bibelskole, kontorer, forlag og trykkeri, hotell og forsamlingssal (“Storsalen”).
Wisløff ble etter hvert den store organisator av nesten alt indremisjonsarbeid i Den norske kirke. Han var bl.a. med å starte Geilomøtet og Kristelig Pressekontor 1913 og Kristenfolkets Edruelighetsråd 1925. Han var med i “kirkestriden” og var en av initiativtakerne til landsmøtet i Calmeyergatens Missionshus 1920, der legmannsorganisasjonene avviste åndelig samarbeid med de liberale teologer.
Ole Hallesby, varamann til Indremisjonsselskapets hovedstyre fra 1914, formann fra 1923, var Wisløffs nærmeste medarbeider. “Hallesby og Wisløff ” ble et begrep i norsk kirkeliv. De hadde kirkepolitisk makt langt ut over Indremisjonsselskapets grenser. Wisløff var lavkirkelig og ortodoks-pietistisk, men også preget av angelsaksisk-reformert tradisjon. Konfesjonsgrenser måtte vike for målrettet innsats for Guds rike. Men Indremisjonen måtte forbli i Den norske kirke, der den skulle “kristne” folkekirkens “uomvendte” masser. Indremisjonen ble under Wisløff en bred skolebevegelse, men vekkelsen og “det nye liv” var fortsatt nerven i arbeidet. Den egentlige menighet var de troendes “vennesamfunn”, der hadde arbeidet for Guds rike sitt rette utspring. Av “det ene nødvendige”, sjelens frelse, fulgte et liv i innsats og forsakelse. Dette var Johan Martin Wisløffs livsideal.
1933 ble Wisløff utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Utrettelig innsats gjennom mange år hadde tæret på kreftene. Okkupasjonsårene la nye byrder til. Etter å ha sittet noen måneder på Grini om høsten døde Wisløff ved juletider 1944.