Kjøpmann, industridrivende og politiker. Foreldre: Kjøpmann og kanselliråd Henrik Nicolaysen Lysholm (1724–70) og Anna Catharina Tønder (1735–1804). Gift 15.10.1788 med Cecilie Catharina Fabricius (11.2.1771–10.7.1843), datter av sogneprest Peder Heiberg Fabricius (1729—90) og Johanne Margrethe Borchgrevink (død før 1790). Bror av Nicolay Lysholm (1761–1814); nevø (halvbrors sønn) av Broder Brodersen Lysholm (1734–72; se NBL1, bd. 8); far til Henrik Lysholm (1790–1860; se sst.); farbror til Jørgen Bernhoft Lysholm (1796–1843).

Johan Mølmann Lysholm var en ledende forretningsmann i Trondheim i begynnelsen av 1800-tallet og spilte også en fremtrende politisk rolle lokalt.

Slekten Lysholm var en av Trondheims ledende patrisierslekter, og Johan Lysholm vokste opp i et kultivert miljø, preget av økonomisk trygghet. Han kom til å følge slektens tradisjoner som kjøpmann, men var heller ikke redd for å kaste seg ut i industrielle eksperimenter.

Lysholms far døde da gutten var 7 år gammel, og moren giftet seg 1774 med kjøpmann, justisråd Alexander Hammond Friedlieb. Morens søster var gift med sognepresten på Byneset, Albrecht Midelfart, og da de var barnløse, kom gutten i deres hus. Her fikk han sin første utdannelse før han 9 år gammel ble sendt sammen med broren Nicolay til Flensburg for videre skolegang. Der bodde brødrene hos fjerdelæreren ved byens gymnasium, som underviste dem i latin, mens de ellers frekventerte St. Nicolay skole. Etter konfirmasjonen fortsatte brødrene sin utdanning i Hamburg og skaffet seg praktisk erfaring hos et av byens handelshus.

Johan Lysholm vendte deretter tilbake til Trondheim og ble kompanjong i stefarens firma. Brødrene Lysholm ble firmaets eiere da stefaren og hans kompanjong Paul Bahnson døde i begynnelsen av 1790-årene. Johan ble firmaets leder, da broren var mer interessert i å drive industrielle foretak. Ved siden av handelsvirksomhet engasjerte firmaet seg også i bergverksdrift, omsetning av sild og industriell tranproduksjon foruten produksjon av såpe, pottaske, fargestoffer, alkalisk salt, tangaske og salpeter på et fabrikkanlegg i Devlehavn (Lysholmsminde) ved Trondheim. Det kostet 40 000 riksdaler å anlegge fabrikken, men 1826 ble den solgt med betydelig tap.

Lysholm var en av grunnleggerne av handels- og fiskerietablissementet på Hundholmen (Bodø) i Nordland. Firmaets engasjement i bergverksnæringen gjorde at han dessuten var en av Røros kobberverks direktører, og han var medlem av Selskabet for Norges Vels nordafjelske distriktskommisjon. Nedgangstiden etter 1814 knekket firmaet, og Lysholm innstilte sin forretningsdrift 1826. Senere fikk han den godt avlønnede stillingen som veier, måler og vraker i Trondheim.

Johan Lysholm var mye brukt i lokaladministrasjonen. 1788–1813 var han en av Trondheims “eligerede menn” (borgerrepresentasjonen), og han var forlikskommissær. Han var også en av de lokale lederne for den nye norske lånebanken som ble opprettet 1807 for å skaffe næringslivet kreditt. Han var en av grunnleggerne av Trondhjems Sparebank, og han ledet flere kommunale komiteer.

1814 ble Lysholm og justitiarius Andreas Rogert valgt til å representere Trondheim på Riksforsamlingen på Eidsvoll. Begge nektet å motta valget, og til sist ble det Rogert som reiste til Eidsvoll. Nicolay Lysholm var da syk, og Johan ville være hjemme for å ha kontroll med firmaet.

Lysholm var stortingsrepresentant 1818 og ble også valgt 1821, men bad seg fritatt. Han møtte heller ikke på Stortinget 1822.

Johan Lysholm skal ha vært den siste i Trondheim som brukte knebukser med silkestrømper, og han hadde også ellers en gammeldags fremtoning. Han var på mange måter en av de siste representanter for 1700-tallets patrisiere og tilbrakte somrene på sin lystgård Sluppen sør for Trondheim.

    Etterlatte papirer

  • Selvbiografi, manuskript i p.e
  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, Trondheim 1996
  • K. Mykland: Fra Søgaden til Strandgaten, bd. 3 i Trondheims historie 997–1997, Trondheim 1997
  • S. Guttormsen: Lystgårdene på Lade, Trondheim 2002