Geistlig. Foreldre: Overlærer Knud Truls Wiel Lunde (1827–1915) og Mariane Sophie Brun (1835–1911). Gift 14.5.1894 med Helga Tomine Johannessen (30.7.1871–4.9.1895), datter av kjøpmann og inkassator Ole Johannessen (1829–1901) og Karoline Emilie Tønnesen (1839–1927). Dattersønn av Lyder Brun (1802–65; se NBL1, bd. 2); datterdatters sønn av Claus Pavels (1769–1822); sønnesønns dattersønn av Johan Nordal Brun (1745–1816); nevø (søstersønn) av Christen Brun (1828–1905; se NBL1, bd. 2), Johan Nordal Brun (1839–1909; se sst.) og (halvbrors sønn) av Herman Lunde (1841–1932); fetter av Lyder Brun (1870–1950) og Johan Backer Lunde (1874–1958; se NBL1, bd. 8).

Johan Lunde var biskop i Oslo gjennom det meste av mellomkrigstiden. I samtiden var han kjent som “barnebispen”, bl.a. på grunn av sitt sterke engasjement for søndagsskolen og barnas religiøse oppdragelse.

Lunde vokste opp på Lillehammer. Etter examen artium 1883 begynte han å studere filologi ved universitetet i Kristiania, men gikk over til teologien. Han studerte i en periode da kirkens tradisjonelle budskap var gjenstand for sterke kamper og omvurderinger. Uten egentlig å oppgi en konservativ, luthersk og pietistisk kristendomsforståelse regnet han likevel “overgangsskikkelsene” i teologi og filosofi som sine forbilder: Søren Kierkegaard, Fredrik Petersen og E. F. B. Horn.

Lunde ble cand.theol. 1890. Etter eksamen valgte han først å arbeide som lærer, kanskje fordi han følte en viss usikkerhet i forhold til prestegjerningen. 1897 ble han imidlertid ordinert til stiftskapellan i Kristiansand stift, og 1900 ble han sogneprest i Bygland. I Setesdal møtte han en selvstendig og stolt pietistisk legmannsbevegelse, som han stilte seg på linje med. Dette skapte store kulturelle konflikter i møte med blant annet den frilynte ungdomsbevegelsen. Møtet med lokale festtradisjoner gjorde at Lunde ble en engasjert avholdsmann. Byglandstiden så han senere på som sin kanskje viktigste erfaring, og han holdt kontakt med sine venner der livet ut.

1906 ble Lunde residerende kapellan og 1910 sogneprest i St. Johannes menighet i Stavanger. Her engasjerte han seg sterkt i ytre og indre misjon og sosialt arbeid. Særlig tydelig ble hans engasjement for søndagsskole og religiøs opplæring av barn. Han var også aktiv i lokalpolitikken, som medlem av bystyret og formann i skolestyret i byen. 1920 flyttet han til Kristiania som sogneprest i Gamlebyen. Her fortsatte han mye av den samme virksomheten som han hadde drevet i Stavanger.

Da Lunde 1922 kom på tale som kandidat til bispestolen i Kristiania, ble han sterkt omdiskutert i pressen. Sterke kirkelige krefter så ham som rett mann under den opprivende striden mellom liberal og konservativ teologi. På liberalt hold ble han derimot oppfattet som en partisk indremisjonskandidat. Særlig den radikale pressen angrep ham på nærmest injurierende vis: Dagbladets Paul Gjesdahl betegnet Lunde som “den første avgjorte undermaaler” på Kristiania bispestol.

En viktig bakgrunn for dette var Lundes engasjement i “kirkestriden”. Allerede 1903 hadde han på et kirkelig møte i hovedstaden markert seg som en sterk motstander av bibelkritikk og liberal teologi. Hans tilknytning til indre- og ytremisjonen forsterket inntrykket av hans konservative profil. Samtidig forsøkte han å balansere mellom ulike motsetninger. Strategien gikk ut på å samle alle kirkelige grupper om å binde samfunnet sammen i en sosial og moralsk forpliktelse. Hans arbeid for søndagsskolen og den religiøse sosialisering gikk i samme retning; gjennom barna skulle kristendommens fremtid sikres i Norge. Det var som “barnebispen” han ble stående i samtidens bevissthet, men han var gjennom hele sin prestetid også aktivt med i ledelsen av mange andre kirkelige organisasjoner og bygde opp et stort kontaktnett. Som Oslo-biskop profilerte han også et økende internasjonalt samarbeid. Han besøkte de nordiske land, Skottland og USA, og han var vert for en stor internasjonal søndagsskolekongress i Oslo 1936.

Noen stor teologisk tenker var Lunde ikke. Han la vekt på praktisk arbeid og fremholdt at den kristne religionen var “enkel” – om alle ble “frelst”, ville tankens, politikkens og samfunnets problemer komme nærmere en løsning. Lunde hadde her en tilnærming til religionens vanskelige stilling som var vanlig hos mange av hans samtidige.

På morssiden hadde Lunde en rekke geistlige aner, blant andre biskopene Johan Nordal Brun og Claus Pavels. På farssiden stammet han fra bønder og patrisiere. Flere samtidige kommentatorer var inne på denne kombinasjonen i forsøk på å beskrive hans egenart som geistlig og som person: Gjennom en uvøren og til tider nesten støtende folkelighet presenterte han sitt budskap med selvfølgelig autoritet. Mye tyder på at han særlig i årene som biskop vant større respekt og endog hengivenhet hos mange, men han gjorde lite for å dempe inntrykket av at en lavkirkelig og nesten kulturfiendtlig mann bekledte det fremste av norske bispeembeter gjennom det meste av mellomkrigstiden.

Johan Lunde ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden 1929, og han var kommandør av den svenske Nordstjärneorden.

    Et utvalg

  • Vesle-Knut. Smaaguthistorier, 1897 (6. opplag 1963)
  • Moderne theologi. Et kritisk indlæg, 1904
  • Kom heim. Songar um Jesus, Bygland 1906
  • For vor kristne tro. Foredrag, 1924
  • Taler og foredrag, 1929
  • Barneprekener, 1930 (og senere opplag; nynorsk utg. Barnepreikor, 1931)
  • Ha tro til Gud. Bibelord og bønner til bruk ved den daglige morgenandakt, 1931
  • Nye barneprekener, 1932
  • Barnas søndagsbok, 1934 (og senere opplag)
  • Søndagsbok for gamle, 1935 (4. opplag 1963)
  • Den bibelske historie. Hvad Gud har gjort for at verden kan bli frelst, 1936
  • C. Lunde: Lundeætten fra Aadalen, 1907
  • Stud. 1883, 1908, 1933
  • “Biskop Johan Lundes vita”, i Norvegia Sacra 2, 1922, s. 317–320
  • HEH 1938
  • L. Schübeler: Boken om bispen. Noen minneblad om biskop Johan Lunde, 1938 (ny utg. 1966)
  • I. Welle: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • C. F. Wisløff: Norsk kirkehistorie, bd. 3, 1971
  • E. Molland: Norges kirkehistorie, bd. 2, 1979
  • S. Sirris: “Sandhedens illustrationer”. “Barnebispen” og hans prekener. En analyse av prekentypen i Johan Lundes barneprekener, 2000
  • Biografisk arkiv, NBO
  • div. artikler i Luthersk Kirketidende og Norsk Kirkeblad
  • Maleri av Gudmund Stenersen, 1926; Oslo domkirke
  • Tegning av Øivind Sørensen, 1929; Luther forlag, Oslo
  • Portrett av ukjent fotograf, ca. 1922; gjengitt i Norvegia Sacra 2, 1922, pl. XIII

    Fotografiske portretter

  • 2 fotografier u.å.; NBO Billedsamlingen