Komponist og musikkritiker. Foreldre: Komponist David Monrad Johansen (1888–1974) og Amunda (“Lissa”) Holmsen (1895–1963). Gift 1) 6.8.1951 med hjelpepleier og regnskapssekretær Maria Teresia Unterrainer (23.3.1923–30.1.2008), datter av Johan Unterrainer (1883–1944) og Katharina Malle (1895–1985), ekteskapet oppløst 1976; 2) 23.4.1976 med operasangerinne Lilleba (eg. Annbjørg Helene) Lund (21.4.1940–), datter av håndverker Casper Lund (1905–64) og lærer Signe Jensen (1907–98). Navneendring til Kvandal (etter farsslektens gård ved Mosjøen) før 1940.

Johan Kvandal var en av de betydeligste og mest produktive norske komponistene i siste halvdel av 1900-tallet.

Som sønn av David Monrad Johansen kom Kvandal tidlig i kontakt med de samtidige norske komponistene, og hans løpebane som musiker og komponist ble snart fastlagt. Han valgte tidlig å skifte familienavn, trolig for å unngå forveksling med sin mer berømte far. Kvandal hadde Ingebjørg Gresvik som lærer i piano fra ca. 1937 til 1940 og studerte komposisjon hos Geirr Tveitt fra ca. 1937 til 1942. Deretter studerte han komposisjon med Joseph Marx i Wien 1942–44, og etter videre studier ved Musikkonservatoriet i Oslo avla han dirigenteksamen 1947 og organisteksamen 1951. Med støtte fra Norsk Komponistforening studerte han komposisjon hos Nadia Boulanger i Paris 1952–54.

Kvandal ble medlem av Norsk komponistforening allerede 1942. I de tidlige etterkrigsårene hadde han en del mindre jobber, bl.a. som kordirigent, men brukte det meste av tiden til å studere og komponere, og det var først fra slutten av 1950-årene han hadde faste stillinger og oppdrag ved siden av komponistgjerningen, som organist i Vålerengen kirke 1959–74 og som musikkritiker 1959–86, først i Morgenposten og senere i Aftenposten.

I sine første komposisjoner knyttet Kvandal seg til den nasjonale musikktradisjonen i 1930-årene. Dette er tydelig i hans Sonatina for klaver (1940) og kan følges frem til Norsk ouverture (1951). Etter sitt studieopphold i Wien, og særlig i Paris, ble hans stilistiske grunnlag mer preget av neoklassisisme, men med varierende innslag av neoekspresjonistiske trekk og av norsk folkemusikk. Et av hans første hovedverker er Symfonisk epos (1962). Dette er et énsatsig verk hvor formbehandlingen og harmonikken knytter seg til neoklassisk stil. Av andre komposisjoner fra 1960-årene kan nevnes Konsert for fløyte og strykeorkester (1963) og Strykekvartett nr. 2 (1966). Denne er et sentralt verk i hans produksjon, hvor han stilistisk er påvirket bl.a. av Bartóks kvartetter, og Kvandal nærmer seg her i enkelte avsnitt en atonal tolvtonestil. I hovedsak har imidlertid Kvandals musikk alltid en tonal forankring.

Et par år senere komponerte Kvandal musikken til Fjernsynsteatrets forestilling Skipper Worse. Musikken ble også benyttet til en Skipper Worse-suite for orkester i 7 satser. Et annet hovedverk i hans produksjon er Antagonia (1973) for to strykeorkestre og slagverk. Det er et stort symfonisk verk i tre satser, hvor de to klanggruppene er fint utnyttet. Dels settes de opp mot hverandre, dels brukes de i samspill. Også her nærmer han seg tolvtonestilen i enkelte partier, særlig i den langsomme andre satsen, men uten at han tar skrittet over til rekkekomposisjon.

1970-årene ble en rik produksjonstid for Kvandal og innebar samtidig en vending til en mer melodisk og lettere tilgjengelig stil. Et høydepunkt i hans produksjon er Konsert for fiolin og orkester fra 1979, der komponisten har smeltet sammen klassisk tradisjon med norske slåttemusikkelementer, og nettopp med det skapt et selvstendig og særpreget verk av stor verdi. Arbeidet med elementer fra norsk folkemusikk hadde han tatt opp allerede 1969 med Tre slåttefantasier for klaver. Interessen for norske folketoner resulterte også i Norske stevtoner for sang og klaver (op. 40).

Blant senere verker må operaen Mysterier (1993) fremheves. Den ble uroppført på Den Norske Opera 1994, og det var Barthold Halle som hadde dramatisert Knut Hamsuns roman. Dette er en av de betydeligste norske operaene vi har. Solistene og koret tegner dramaet med sterke farger. Ikke minst spiller koret en sentral rolle, både som kommenterende og dramatisk deltakende, og i sluttscenen, når Nagel søker døden, har koret den dramatiske hovedrollen. Stilen er Kvandals egen, hvor både den klassiske tradisjon og hans norske bakgrunn inngår som elementer, uten at den sistnevnte på noen måte blir påtrengende.

Det er ikke lett å trekke frem enkeltkomposisjoner fra Kvandals omfattende verkliste. Det aller meste av hans produksjon er preget av god kvalitet og levende musikalitet. Han har komponert en stor mengde kammermusikk, bl.a. tre strykekvartetter, en Kvintett for hardingfele og strykekvartett (1978) og Nattmusikk for 8 blåsere og kontrabass (1981). Av orkestermusikk uten og med solister kan også nevnes hans Symfoni nr. 1 (1957/1958), Konsert for kammerorkester (1980), en Konsert for to pianoer og orkester (1993/1994) og, som et av hans siste verker, en Klaverkonsert (1998).

Blant Kvandals store antall sanger må fremheves hans Michangelo-poem for sopran og orkester (1978). Også en rekke kirkemusikalske verker finnes i hans opusliste, blant dem korverket Underet for blandet kor a cappella, og flere solokantater og motetter med bibelske tekster.

Kvandal tok utgangspunkt i den “norske” tradisjonen fra sin tidlige ungdom. I 1950- og 1960-årene tok han opp i seg de moderne trender i den internasjonale samtidsmusikken, men uten selv å komponere i atonal, enn si seriell stil eller bruke elektroniske hjelpemidler. Fra rundt 1970 kan man si at han til en viss grad vendte tilbake til sitt utgangspunkt, bl.a. med sterke impulser fra norsk folkemusikk, men nå ble dette satt inn i en ny sammenheng med bakgrunn i den internasjonale samtidsmusikken. Kvandal har her utviklet sin personlige stil, hvor alle impulser er smeltet sammen til en musikalsk enhet med stor uttrykkskraft.

Johan Kvandal har også gjort en stor innsats i musikkorganisasjonene, bl.a. som medlem i Norsk Komponistforenings sakkyndige råd 1960–75, styremedlem i komponistforeningen 1963–73 og medlem i styret for TONO 1967–89. Han fikk Lindemanprisen 1984.

  • Verkfortegnelse og diskografi til 1989 i M. Gaathaug (red.): Festskrift til Johan Kvandal, 1989, s. 141–145 (verkliste) og s. 146–147 (diskografi)

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Sonatina (for klaver), op. 2, 1940
  • Norsk ouverture (for orkester), op. 7, 1951
  • Symfoni nr. 1, op. 18, 1957/1958
  • Symfonisk epos, op. 21, 1962
  • Konsert for fløyte og strykeorkester, op. 22, 1963
  • Strykekvartett nr. 2, op. 27, 1966
  • Skipper Worse, op. 28 a, 1968
  • Skipper Worse-suite (for orkester), op. 28 b, 1968
  • Tre slåttefantasier for klaver, op. 31, 1969
  • Antagonia (for to strykeorkestre og slagverk), op. 38, 1973
  • Norske stevtoner (for sang og klaver), op. 40, 1974
  • Michangelo-poem (for sopran og orkester) op. 49, 1978
  • Kvintett for hardingfele og strykekvartett, op. 50, 1978
  • Konsert for fiolin og orkester, op. 52, 1979
  • Konsert for kammerorkester, op. 55, 1980
  • Nattmusikk (for 8 blåsere og kontrabass), op. 57, 1981
  • Underet (for blandet kor, tekst: A. Eidslott), op. 69, 1986
  • Mysterier (opera, libretto: B. Halle etter K. Hamsun), op. 75, 1993
  • Konsert for to pianoer og orkester, op. 77, 1993/1994
  • Klaverkonsert, op. 85, 1998

    Innspillinger (et utvalg)

  • Concerto for violin and orchestra. Antagonia. Concerto for oboe and strings, 1988
  • Underet, 1989 (med Underet og andre sanger for blandet kor)
  • Ø. Gulbrandsen: Radio performances 1960–1976, 1991 (med Konsert for fløyte og strykeorkester)
  • Orchestral Works, 1998 (med fiolinkonserten)
  • L. Reitan: biografi i CML, bd. 4, 1979
  • C. Baden: “Johan Kvandal”, i Norsk musikktidsskrift nr. 4/1979
  • H. Herresthal: “Johan Kvandal 60 år”, i Aftenp. 7.9.1979
  • I. S. Kolloen: “Komponisten Johan Kvandal” i Aftenp. 23.2.1984
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 4. utg. 1993, s. 276–280
  • M. Gaathaug (red.): Festskrift til Johan Kvandal, 1989
  • NMH, bd. 5, 2001, s. 122–123