Politiker og sikkerhetspolitisk forsker. Foreldre: Havarisjef Nils Holst (1901–75) og Ester Salvesen (1905–2001). Gift 1) 1960 med Judith Ann Perry (16.6.1936–20.3.2011), datter av National Traffic Manager Donald I. Perry (1900–85) og Helen Ruth Hardy (f. 1904), ekteskapet oppløst 1988; 2) 1990 med forsker Marianne Heiberg (7.12.1945–25.12.2004), datter av forsker Ørnulf Heiberg (1899–1973) og Elisabeth Cecilie Thaulow Petersen (1901–69; datter av Theodor Petersen, 1875–1952; se NBL1, bd. 11). Svoger til Thorvald Stoltenberg (1931–).

Som utenriksminister fra april 1993 sluttførte Johan Jørgen Holst forhandlingene om fredsavtalen i Midtøsten (Oslo-avtalen), der Norge hadde en hemmelig nøkkelrolle. I et større overblikk over hans karriere ruver nok likevel hans virke som sikkerhetspolitisk ekspert og diplomat mer enn den hektiske meglervirksomheten og medieoppmerksomheten i året 1993.

Han vokste opp i Oslo og tok examen artium ved Oslo katedralskole 1956. Hans studieveier ble avgjørende for den særegne ekspertise han etter hvert ervervet seg: Gardens russiskkurs 1956–58, B.A.-graden i statsvitenskap ved Columbia University 1958–60, fulgt av et år (1962–63) ved Harvard University's Center for International Affairs. Dermed ble han også eksponert for Columbias ledende sovjetforskning og Harvard-professorenes skytteltrafikk mellom forskning og utenrikspolitisk forvaltning. Med denne erfaringsbakgrunn gikk han 1963 dypere inn i sikkerhetspolitiske problemstillinger som forskningsassistent ved Forsvarets Forskningsinstitutt (1963–66), tok underveis magistergraden i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1965 og fortsatte sine fordypningsstudier ved Hudson Institute i New York 1967–69, et forskningssenter med stor tyngde i tidens sikkerhetspolitiske debatt.

Holst tok imidlertid aldri noen doktorgrad. Hans stil var intellektuell, men hans forskning var mer preget av interesse for det praktiske, for det som kunne bidra til en fremsynt politikk og især fremme rustningskontroll. Magisteravhandlingen vitner om dette. Også hans store to binds arbeid fra 1967, Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, er mer rettet mot et politisk, militært og forvaltningsmessig publikum enn mot et akademisk. Holst fikk da heller aldri noen stor anerkjennelse blant sine forskerkolleger i statsvitenskap og historie, som ikke innså verdien av hans innsikt i «policy»-spørsmål.

Holst fikk tidlig internasjonal innflytelse, først som rådgiver, senere som beslutningstaker. I det internasjonale forskersamfunnet om strategiske studier var han en ener; ved Norsk utenrikspolitisk institutt var han forskningssjef 1972–76 og senere direktør 1981–86, og han satt en årrekke i de styrende organer i International Institute for Strategic Studies i London. Eksperter er likevel sjelden vel ansett i norsk samfunnsliv, og som politiker var Holst aldri folkevalgt. Det var blant nære arbeiderpartikolleger han hadde sin “valgkrets”. Helt fra 1969 var han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, en ekspertgruppe hvis medlemmer nyter særskilt tillit innen arbeiderbevegelsen. Med sine forbindelser vestover var han samtidig kontroversiell på DNAs venstreside. Det var likevel eksperten snarere enn politikeren Gro Harlem Brundtland valgte til forsvarsminister 1986–89 og 1990–93 og utenriksminister fra 1993.

Holst ville demokratisere sikkerhetspolitikken. Uten at det ble åpent sagt, lot han det ofte skinne igjennom at de militære måtte fravristes monopolet på anerkjent ekspertise om sikkerhetspolitiske forhold. Dette var et velkjent ideal i Arbeiderpartiets politikk, men Holst ble mannen som omsatte idealet i praksis. Hans kjølige holdning til norske fagmilitære ble gjengjeldt, tydeligst vist under Holsts tid som forsvarsminister, da han 1987 gikk inn i en offentlig diskusjon med forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen om forsvarssjefens uttalerett utenfor “tjenestevei”. Ikke alle så Holst som vinner av den striden.

Holst hadde et vidstrakt internasjonalt kontaktnett som inkluderte nøkkelpersoner i utformingen av den kalde krigens diplomati, særskilt innen NATO, men også i nøytrale land og i Warszawapakten. Hans rolle som statssekretær i Forsvarsdepartementet 1976–79 bidrog trolig til å befeste Norges forbindelser til USA i tiden etter den første folkeavstemningen om EF-medlemskap. Da Nato arbeidet seg frem til sitt berømte «dobbeltvedtak» 1979, ble hans konstruktive innsats for å bringe de allierte sammen lagt merke til i utlandet. I de bilaterale forhandlingene om forhåndslagring av amerikansk militært utstyr i Trøndelag 1977–79 var han sentral. Senere i 1980-årene medvirket han, som forsvarsminister, gjennom sine gode forbindelser til å dempe amerikanske reaksjoner mot Norge etter den såkalte Toshiba-Kongsberg-affæren.

Likevel var han innen NATO kjent som en sterk forkjemper for både norske og europeiske interesser. Hans fotnoter til NATOs ministerrådskommunikeer 1986 skapte stor irritasjon, spesielt i Washington. Holst spilte således en selvstendig rolle og kunne opptre i utlandet med en autoritet som gikk vesentlig ut over det at han var Norges representant.

Arbeidet med Oslo-prosessen gav Holst mulighet til å yte maksimalt av sine evner, både politisk og intellektuelt. Høydepunktet i hans karriere ble undertegningsseremonien for fredsavtalen i hagen utenfor Det hvite hus i Washington, D.C., september 1993. Men Oslo-prosessen ble samtidig en stor fysisk belastning for ham. I slutten av november 1993 ble han innlagt på sykehus. Kort tid etter utskrivning i desember fikk han hjerneslag. Etter noen ukers opphold på Rikshospitalet ble han overført til rehabilitering på Sunnaas sykehus utenfor Oslo, der han døde plutselig dagen etter ankomsten.

Som person var Johan Jørgen Holst energisk, entusiastisk og – blant sine kolleger – en munter og omgjengelig type. Samtidig var han sterk, ambisiøs og reservert overfor omverdenen og media. Hans fritidssysler var også utpreget intellektuelle: musikk, litteratur og frimerker. De var nok tilpasset hans virke og legendariske arbeidskapasitet, som han selv tilskrev mye av årsaken til den innflytelse han hadde innad i det norske systemet.

  • Fullstendig bibliografi finnes i O. F. Knudsen (red.): Strategic Analysis and the Management of Power(se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Et utvalg

  • Arms stability in the cold war, mag.avh., 1965
  • Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, 2 bd., 1967
  • Why ABM? Policy Issues in the Missile Defense Controversy (medred. W. Schneider, Jr.), Elmsford (New York) 1969
  • Security, Order and the Bomb, 1972
  • Five Roads to Nordic Security, 1973
  • Beyond Nuclear Deterrence. New Aims, New Arms (medred. U. Nerlich), New York 1977
  • New Strategic Factors in the North Atlantic (medred. C. Bertram), 1977
  • O. F. Knudsen (red.): Strategic Analysis and the Management of Power. Johan Jørgen Holst, the Cold War and the New Europe,London 1996
  • H. H. Waage: “Norwegians? Who needs Norwegians?” Explaining the Oslo Back Channel. Norway's Political Past in the Middle East,Evaluation Report/Utenriksdepartementet 9/2000, 2000

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Per Ung, 1999; Akershus festning, Oslo