Johan Havaas' livslange forskergjerning er unik. Han var småbrukeren som ble internasjonal ekspert på lav ved selvstudium! Selv sa han i et intervju at han hadde hatt mye glede av å studere naturen, og at han aldri sluttet å undre seg over hvor godt plassen i naturen var utnyttet, og hvor nøye alt hang sammen.
Han vokste opp på slektsgården Havås i Granvin. Allerede i ungdomsårene fattet han interesse for naturen, og han drog gjerne på botaniseringsturer, ofte sammen med en gutt fra nabogården, Sjur K. Selland. Til konfirmasjonen ønsket han seg en tysk grammatikk i stedet for den obligatoriske salmeboken, fordi han mente det var nyttig å kunne utenlandske språk for å kunne lese faglitteratur. Han kom siden til å melde seg ut av statskirken.
Da den eldste broren utvandret til Amerika, ble Johan nødt til å overta driften av den tungdrevne gården. Han hadde selv langt fremskredne planer om å utvandre, men en hofteskade satte en stopper for det. Han forsøkte å bli fritatt fra militærtjeneste av helbredsgrunner, men militærlegen mente at han var stridsdyktig. 1888 gjennomgikk han et militært sanitetskurs i Kristiania, og der traff han major Christen Smith, som “oppdaget” Havaas' botaniske ferdigheter og satte ham i forbindelse med Bergens Museum, samt ansporet ham til studier av kryptogamer (sporeplanter). Havaas ble spesielt opptatt av lav, særlig den vanskelige gruppen skorpelav, som ingen arbeidet med her i landet på den tiden, så han måtte søke hjelp hos utenlandske eksperter.
Sin omfattende innsamlingsvirksomhet drev Havaas særlig i indre Hardanger og Sunnhordland, men også i andre deler av landet, fra Sokndal i sør til Nordkapp i nord. Man kan forstå hans hoderystende sambygdinger da han drog fra bygda midt i slåtten for å reise på innsamlingsturer. Fra 1896 fikk han flere ganger reisestipend fra Bergens Museum, og fra 1900 hadde han et lite, fast stipend fra museet, men for øvrig måtte han livnære seg og sin voksende familie på gårdsdriften.
Havaas publiserte ikke mye. Det ble til sammen omtrent 10 avhandlinger over et tidsrom på nesten 60 år; de fleste om lav, men også noen om blomsterplanter og moser. Hans viktigste verk er imidlertid de to flotte eksikkatsamlingene (sett av tørkede herbarieplanter) han gav ut, med velpreparerte eksemplarer meget elegant oppsatt med vakre, egenhendig skrevne etiketter – mer enn 1000 numre i flere identiske sett. Selve utformingen av samlingene tyder på en velutviklet kunstnerisk sans, noe som hans brev, avisartikler og leilighetsdikt også vitner om. Imidlertid er hans eksikkater, som finnes i de store herbarier verden over, mest kjent for sin høye vitenskapelige verdi. Havaas' hovedsamling, som omfatter ca. 25 000 eksemplarer, finnes ved Universitetet i Bergen. Hans privatherbarium ble kjøpt av Duke University i USA med støtte fra NATOs forskningsfond.
Havaas fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1935. To lavarter er oppkalt etter ham: Caloplaca havaasii og Umbilicaria havaasii. 1995 ble det etablert en egen Havaas-utstilling på Granvin Bygdamuseum, der bl.a. Lars Osas flotte portrett av ham finnes.