Faktaboks

Johan Diederich Behrens
el. Didrik Behrens
Født
26. februar 1820, Bergen
Død
29. januar 1890, Kristiania
Virke
Kordirigent og sangpedagog
Familie
Foreldre: Seilmakermester og skipsreder Johan David Behrens (1797–1856) og Wilhelmine Muthrum (1797–1880). Gift 1847 med Bolette Elisabet Dorothea Matzau (9.9.1823–2.9.1865), datter av notarius publicus i Bergen Joachim Christian Matzau (1795–1864) og Johanne Georgine Bech (1797–1889).

Johan Diederich Behrens var en foregangsmann for norsk mannskorsang og skolesangundervisning i Norge. Han ble kalt “Sangerfestenes Fader” og deltok i den langvarige “salmesangstrid” om rytme og sangstil i norsk salmesang.

Han ble født inn i en musikalsk familie. Bestefaren var organist i Mariakirken i Bergen, og oldefaren hadde vært organist i Rostock, Tyskland. Behrens' far var av yrke seilmakermester, men var meget musikkinteressert og lot sine seks barn få undervisning på flere instrumenter. Johan var særlig interessert i sang. På latinskolen hadde han den bøhmiske musikeren Ferdinand Giovanni Schedewy (1804–77) som lærer, og selv samlet han jevnaldrende til tre- og firstemmig sang.

Etter examen artium bosatte Behrens seg i Christiania og begynte å studere teologi. I studietiden dannet han en mannssangkvartett (1842/43); den opphørte i 1850-årene. Behrentinerne, som virket i 1860- og 1870-årene, bestod av en yngre og en eldre gruppe kvartettsangere, og umiddelbart etter det nordiske studentermøtet i Uppsala 1875 etablerte Behrens elitekoret Johaniterne, delvis inspirert av svenskenes Orphei Drängar.

På initiativ fra Behrens ble Norges første fast organiserte, offentlige kor, Den norske Studentersangforening, stiftet 1845. Komponisten Halfdan Kjerulf ble dirigent, og koret hadde sin første opptreden i Henrik Wergelands begravelse 17. juli 1845. Behrens gav opp sine teologistudier samme år, og fra 1849 til 1888 ledet han Den norske Studentersangforening. Han var også dirigent for Christiania Haandverker Sangforening (1848–54) og Handelsstandens Sangforening i Christiania (1847–87); begge disse korene var grunnlagt høsten 1845 av Johan Gottfried Conradi. Dermed stod Behrens som dirigent og programansvarlig for byens tre største mannskor, og kom til å prege hovedstadens, ja, landets mannskorsang i lang tid.

Midt på 1800-tallet ble den første sangerfesten arrangert, tidligere i Norge enn i noe annet nordisk land. Medlemmer av Den norske Studentersangforening, med Behrens i spissen, var arrangører og ideologer. Stevnene ble viktige fora for samtidens tanker og diktning, og de virket stimulerende på det lokale og det nasjonale musikkliv. Folk fra ulike stender og strøk kunne møtes og føle samhørighet. Antakelig var det Conradi som sådde ideen om de store sangerfester, mens Behrens med sin administrative evne og ubendige energi gav ideen næring og lot den vokse. Slik fikk han tittelen “Sangerfestenes Fader”.

Behrens ledet Den norske Studentersangforening på flere nordiske studentermøter, og 1878 presenterte studentersangere norsk mannskorlitteratur på verdensutstillingen i Paris. — Før Behrens begynte sin virksomhet, var det ikke utgitt samlinger med mannskorsanger i Norge. Behrens og hans første sangkvartett av studenter stod bak den første mannskorutgivelsen her til lands, Udvalgt Samling af norske, svenske og danske flerstemmige Mandssange udgiven ved en Del Studenter (1845 og 1846). Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger, som han utgav heftevis over flere tiår, fungerte ikke bare som sangkilde for hovedstadssangerne, men dominerte også i lang tid ulike mannskors repertoarlister utover hele landet. Her finner vi det meste av norske mannssanger fra 1800-tallet, over 300 i alt, f.eks. Halfdan Kjerulfs Brudefærden i Hardanger og Rikard Nordraaks Ja, vi elsker; begge stod første gang på trykk i denne samlingen.

Det ble hevdet at Behrens hadde utpreget følsomhet for poetiske bilder og evne til å bringe språklige og musikalske rytmer i samsvar med hverandre. Johan Sebastian Welhaven takket ham en gang med å si at sangen gav diktet “Gjenlydens Liv”. På sangens vinger kunne norsk poesi nå det brede lag av folket. — Behrens' lydhørhet overfor sangenes tekstlige innhold avspeilte seg i hans måte å dirigere på. Derfor fikk norsk mannskorsang under Behrens en deklamatorisk karakter med poengtert rytmikk mer bestemt av det tekstlige forløp i sangene enn av de musikalske fraser. Denne metoden har i ettertid stått høyt i kurs blant mange norske dirigenter.

Hvis sangen skulle bli folkets eiendom, måtte korinstruksjon og sangundervisning i skolene gå parallelt, mente Behrens. “En grundig Skoleundervisning i Sang er det vigtigste Middel til at vække og udvikle Folkets musikalske Sans.” Ikke bare laget han antologier med mannssanger og sanglære for korsangere (Udkast til en theoretisk-praktisk Sangskole for Mandssangforeninger, 1848), men han gav også ut bøker som kunne skjerpe musikknivået, vekke interesse for sang på grunnplanet og gi læreren sangstoff å formidle og veiledninger å støtte seg til (Sangskole til Brug ved Skoleunderviisningen, 1849). Behovet for sanglitteratur var stort. I forordet til sin Skole-Sangbog indeholdende to- tre- og firstemmige Sange (1850) skriver Behrens at utgivelsen vil effektivisere undervisningen da elevene slipper å gjøre avskrifter. All senere sangmetodikk står i gjeld til de pedagogisk pregete skrifter Behrens gav ut, selv om andre teorier i ettertiden kom i fokus.

Behrens var selv sanglærer ved flere institusjoner. I konkurranse med Conradi og Ludvig Mathias Lindeman fikk han 1846 sanglærerstillingen ved Christiania Kathedralskole. Her virket han til sin død 1890. Samtidig var han sanglærer ved Krigsskolen, hvor han også virket som bibliotekar fra 1868. 1847 ble han lærer i sang ved Nissens Latin- og Realskole, 1853 ved Nissens Pigeskole, og fra 1887 var han lærer i kirkesang ved universitetets praktisk-teologiske seminar. I årene 1866–73 gav han på ulike steder i landet hver sommer et kurs for folkeskolens lærere i sang og sangundervisning. Med stor arbeidsinnsats og systematikk fikk han dermed lagt grunnvollen for både sang- og korkulturen i Norge. Hans egen teoretiske utdannelse i musikk var hovedsakelig tuftet på selvstudier, med noe veiledning av komponisten Friedrich August Reissiger og et par kortere utenlandsopphold.

Det synes som om Behrens helt fra starten hadde et klart kulturelt siktemål: For at sangen skulle spire i alle miljøer måtte melodier og tekster få et nasjonalt preg. Her gjorde Behrens selv en betydelig innsats. Han forfattet nye tekster til importerte melodier, oversatte utenlandske tekster og arrangerte utenlandske melodier for kor og skolebarn. Mens Behrens aldri står som komponist i samlingene med mannssanger, har han signert flere melodier i skolesangbøkene. Han hadde dessuten god forbindelse med mange av samtidens diktere og musikere. Mange er de sanger som første gang her til lands ble presentert gjennom Behrens' skolesangbøker eller mannskorhefter.

Behrens lille skrift fra 1858 Om den lutherske Salmesang og dens Gjenindførelse i den norske Kirke innledet en norsk salmesangstrid som varte i over 20 år. Skriftet fungerte som et kamprop til fordel for en eldre rytmisert koral-sangstil fra reformasjonens første århundrer, en syngemåte forskjellig fra den som var autorisert i og med O. A. Lindemans koralbok fra 1835. — Kjente salmemelodier med differensiert og til dels synkopert rytme hadde i tidens løp mistet sitt rytmiske særpreg og fått tilnærmet like lange noteverdier. Dermed hadde kirkesangen ifølge Behrens mistet sin “kraftige Djervhed og lovsyngende Tone” og blitt “kold, stiv og ensformig”. Ved å gi de mest anvendte salmemelodiene deres gamle rytmiske preg og gjennom utgivelser for skole, kirke, kor og hjem, håpet Behrens å bringe nytt liv i salmesangen. Både L. M. Lindeman og Behrens hadde som mål å fjerne den langsomme og oppstykkede menighetssangen, men var dypt uenige om måten. Den kunnskapsrike komponist og organist Otto Winter-Hjelm var Behrens' meningsfelle under den senere del av striden. Lindemans synspunkter vant frem, vesentlig fordi hans koralbok til Landstads salmebok ble autorisert (1877) til bruk i Den norske kirke. Det er først på 1900-tallet at Behrens' og Winter-Hjelms ideer om en salmesang i mer variert rytmisk drakt har fått gjennomslag.

Johan D. Behrens ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1869. Etter hjemkomsten fra Paris 1878 ble han tildelt kong Oscar 2s belønningsmedalje. 1889 bevilget Stortinget ham pensjon av statskassen.

Verker

    Publikasjoner

  • Udvalgt Samling af norske, svenske og danske flerstemmige Mandssange udgiven ved en Del Studenter, 1845 og 1846
  • Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger, 1845–ca. 1888
  • Udkast til en theoretisk-praktisk Sangskole for Mandssangforeninger, 1848
  • Sangskole til Brug ved Skoleunderviisningen, 1849
  • Skole-Sangbog indeholdende to-, tre- og firstemmige Sange, 5 bd., 1850–73
  • Tostemmig Sangbog for Sopran og Alt eller Tenor og Bas, 2 bd., 1855/1876
  • Trestemmig Sangbog for to Sopraner og Alt eller to Tenorer og Bas, 2 bd., 1855/1877
  • Om den lutherske Salmesang og dens Gjenindførelse i den norske Kirke, 1858
  • Melodier til Luthers aandelige Sange efter den lutherske Kirkesangs ældste Kilder, 1859
  • Sanglære for Skoler, 3 bd., 1868–?
  • Praktisk Sanglære for Folkeskolen, 1869 (ny utg. Sanglære for Folkeskolen, 3 bd., 1869–77)
  • Korsanglære for Mandsstemmer, 1883

    Ikke-publisert materiale

  • En samling av Behrens' brev og manuskripter finnes i Håndskriftsaml., NBO
  • Norsk musikksamling, NBO, har en samling musikkmanuskripter – arrangement, utkast, forarbeider, ulike originalmanuskripter for mannsstemmer fra ulike komponister, sendt til, samlet og ordnet av Behrens

Kilder og litteratur

  • Arkivmateriale i Norsk musikksamling og Håndskriftsaml., NBO
  • G. G. Bergh: “Johan Diederich Behrens”, i Ill.Nyh.nr. 48/1862
  • biografi (med bibliografi) i NFL, bd. 1, 1885
  • artikler i Nordisk Musik-Tidende nr. 1, 2 og 4/1886 og nr. 1–3/1890
  • J. B. Halvorsen: Mindeblade over Joh. D. Behrens, 1890
  • O. Anderssen: Den norske Studentersangforening 1845–1895, 1895
  • “Johan Diederich Behrens. 1820–1920”, i Musikbladet. Ukeskrift for norske Musikvenner nr. 9–11/1920
  • Familien Behrens 1821–1921. Hundreaarsdagen for Andreas Thomsen Behrens's Fødselsdag den 14. november 1821, Bergen 1921
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • d.s.: “Johan Didrik Behrens. Til 50 års minnet”, i Norsk musikkliv nr. 2/1940
  • I. Hanssen-Bauer: En mann og hans gaffel. Johan Diederich Behrens,hovedoppg. UiO, 1988
  • A. S. Bertelsen: “Salmesangstriden i Norge på 1800-tallet: Om musikalsk form og estetiske prinsipper”, i Studia Musicologica Norvegica nr. 16, 1990, s. 141–159
  • A. J. K. Lysdahl: Sangen har lysning. Studentersang i Norge på 1800-tallet, 1995

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (marmor) antakelig av Julius Middelthun, 1870; Den norske Studentersangforening, Oslo
  • Maleri av Knud Bergslien, 1872; antakelig i Oslo Handelsstands Forening
  • Byste av Brynjulf Bergslien, u.å.; Norsk musikksamling, NBO
  • Byste (bronse) av Carl Ludvig Jacobsen, 1892; Behrens' grav, Vår Frelsers gravlund, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Visittkort-portrett (med duskelue og sangersymbol) av Ernst Emil Aubert, u.å.; Den norske Studentersangforenings arkiv, Norsk musikksamling, NBO
  • Portrett (Behrens i sitt arbeidsværelse) av M. Skøien, u.å.; gjengitt i J. B. Halvorsen: Mindeblade over Joh. D. Behrens, 1890. Et eks. i stort format, signert av Behrens selv 24. oktober 1886, finnes i Billedsaml., NBO
  • Visittkort-portrett (med St. Olavs Orden) av Frederik Klem, u.å.; Billedsaml., NBO
  • Litografi etter fotografi av Carl Hansen, litografert av Tegner & Kittendorff, 1860; Billedsaml., NBO
  • Gruppebilde (med Den norske Studentersangforening) av ukjent fotograf, 1862; Billedsaml., NBO