Johan Beronka var prest i Finnmark i 15 år og stilte seg sterkt kritisk til de norske myndighetenes fornorskingspolitikk overfor samer og kvener. Han var også en allsidig språkforsker og lokalhistoriker.
Beronka vokste opp i kvensk miljø i Vadsø, en by som fra midten av 1800-tallet var sterkt preget av finske innflyttere og deres etterkommere; disse ble i Norge vanligvis benevnt kvener. Bydelen der hjemmet hans var, het da også Kvenbyen, eller Ytre (østre) Kvenby, i motsetning til Indre (vestre) Kvenby. Omkring 1870 utgjorde kvenene vel halvparten av byens befolkning. Slekten stammer fra Perunkajärvi ved Rovaniemi i Nord-Finland. Den skriftlige versjon av slektsnavnet ble i Norge, slik det var vanlig, tilpasset til norsk oppfattelse av den finske uttalen, altså fra Perunka til Beronka.
Som eneste sønn i huset var det naturlig at han fra barnsben av hjalp faren på sjø og land. Også under gymnas- og studietiden drev han gjerne fiske i sommerferiene for å bidra til økonomien. Bare 14 år gammel ble han huslærer hos en kjøpmann i den norske kolonien på Fiskerhalvøya i Russland.
Beronka tok examen artium som privatist i Kristiania 1909, begynte å studere teologi og ble cand.theol. 1914. Han var trolig den første kven som avla norsk embetseksamen. I tillegg studerte han semittiske språk og inuitiske dialekter og tok eksamen i samisk og finsk. For å finansiere studiene hadde han stadig privatelever. I en periode var han huslærer for en dansk greve, noe som bl.a. medførte ett års opphold i Lausanne, Sveits. Han fikk også et par reisestipendier som gav ham muligheter til ytterligere språkstudier, bl.a. i Ungarn og Frankrike. Beronka ble etter hvert særdeles språkmektig. I tillegg til finsk, som var morsmålet, og norsk og samisk, kunne han kommunisere på nærmere ti språk. Et uttrykk for dette var at han i mange år var korrespondent for finske, ungarske og italienske aviser.
Etter embetseksamen ønsket Beronka seg nordover for å kunne bruke sine språklige, teologiske og kulturhistoriske kunnskaper og erfaringer i det flerkulturelle miljøet her. Han ble stiftskapellan i Tromsø stift 1915 og året etter sogneprest i Kistrand i Finnmark. 1920–30 var han sogneprest i Vadsø, fra 1924 dessuten konstituert prost i Varanger prosti (utnevnt 1928). 1931 flyttet han fra Nord-Norge for godt, da han året før var blitt utnevnt til sogneprest i Hurum, en stilling han hadde til 1945.
Under oppveksten var Beronka blitt fortrolig med læstadianismen, som hadde stor oppslutning blant samer og kvener. Hans mor var sterkt troende læstadianer, og i sitt virke som prest har Beronka vært karakterisert som sterkt forankret i en “lødig luthersk-evangelisk tankegang”, med slektskap til læstadiansk lære. Hans prekener var preget av folkelige formuleringer og rikt billedspråk, med en “solid og teksttro” forkynnelse. Gudsfrykt, arbeidssomhet og nøysomhet var sentrale ledetråder både i prekenbudskap og samfunnssyn.
Som person var han beskjeden og lavmælt, men med stor humoristisk sans og med et vell av anekdoter som han gjerne delte med andre. I sitt virke nordpå brukte han, alt etter omstendighetene, alle tre aktuelle språk – norsk, samisk og finsk. Han var en av de ytterst få innen geistligheten som maktet å møte samene og kvenene fullt ut på deres eget morsmål. Men dette var samtidig et nasjonalt og politisk følsomt felt.
Beronkas virke i Finnmark falt sammen med kulminasjonen av fornorskingspolitikken, som siden siste halvdel av 1800-tallet hadde vært betegnelsen på statens politikk overfor samene og kvenene. Fra århundreskiftet til mellomkrigstiden ble denne politikken stadig sterkere koblet til utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til naboskapet med Russland og Finland. Statlige instrukser sørget for en streng regulering av språkbruken i skolen og kirken: Hovedregelen var at samisk og kvensk unntaksvis kunne brukes som hjelpespråk i skolen og at gudstjenester burde være norskspråklige, men kunne tolkes til samisk eller finsk; i tillegg ble det gitt strengt regulert tillatelse til egne finskspråklige gudstjenester noen få steder. Etter organiseringen av den moderne samemisjonen fikk samisk en større plass i forkynnelsen.
Da Beronka tok fatt på sin prestegjerning i Finnmark, pågikk det en heftig debatt om fornorskingspolitikken, anført av prester og predikanter innen Det norsk-lutherske finnemisjonsforbund som kritiserte denne politikken. Beronka sluttet seg til kritikken og søkte om å få benytte finsk ved gudstjenestene i to av kvenbygdene i Kistrand, uten å få svar. I sitt daglige virke kom han allikevel til å bruke både finsk, samisk og norsk. Han gikk også, på humant grunnlag, sterkt inn for at både finsk og samisk måtte få en større plass i skolen.
Dette engasjementet førte til at det ble stilt spørsmålstegn ved Beronkas nasjonale lojalitet, især fra regionale skolemyndigheter som hevdet at han hadde alliert seg med storfinske “stammefrender”. Da han søkte stilling som sogneprest i Vadsø, ble det ytret bekymring for holdningene hans fra politisk og verdslig administrativt hold, til tross for at biskopen hadde gått god for ham. I Vadsø-tiden fikk han mer legal anledning til å bruke finsk i tjenesten, fordi det her var instruksfestede finske gudstjenester et visst antall ganger per år. I denne tiden utvidet også Beronka sine faglige kontakter med Finland. Dette bidrog ytterligere til at han ble oppfattet som nasjonalt suspekt i visse kretser. Han følte mistenksomheten som både urettferdig og slitsom, samtidig som han følte et krysspress fordi fornorskingspolitikken jo var statens offisielle politikk. Han uttrykte selv at det hadde hatt sin pris å være prest ved “den finske grense”. Han resignerte og fant det best å søke seg bort.
Beronka var sterkt opptatt av folkeopplysning. I mer enn ti år var han formann i styret for Finnmarksbiblioteket, et spesialbibliotek for fylket; hans utrettelige innsats gjorde det mulig å reise et moderne bygg for biblioteket 1926.
Folkeopplysningsmannen kommer også til uttrykk innen den virksomhet som han kanskje best huskes for, forskningen. Han utgav en rekke publikasjoner av lokalhistorisk art, bl.a. Vadsø bys historie, Hurum kommune gjennom hundre år, bankhistorie, kirkehistorie m.m. De mest vitenskapelig meriterende studiene gjorde han innen språkforskning, med særlig fokus på samisk og fisk. Hans Syntaktiske iagttagelser fra de finske dialekter i Vadsø og Porsanger og Iagttagelser fra orddannelses- og formlærer i de finske dialekter i Vadsø og Porsanger var banebrytende og har fortsatt en sentral posisjon i forskningen om kvenenes språk. Hans to arbeider om samisk språk, Lappische Kasusstudien, bør også fremheves.
Beronka hadde mesteparten av livet svekket syn. De siste fem år var han helt blind.