Skuespiller. Foreldre: Politifunksjonær Nils Andreas Olai Jensen (1847–1919) og Henriette Iverdine Iversen (1848–1925). Gift 15.8.1908 med Signe Wilhelmine Halla f. Timm (29.4.1878–28.11.1948), datter av repslager Ernst Hendrik Timm (f. 1850) og Olava Johnsen (f. 1848).

Joachim Holst-Jensen var en folkekjær komiker som trollbandt både teater- og kinopublikum. Han var fremragende som karakterskuespiller og forente realismen i norsk scenekunst med en stilsikker gjøglerånd. Holst-Jensen viste en klar skikkelsesdannende evne i klassiske komedier og laget levende, morsomme og minneverdige skikkelser ut av tilsynelatende små roller.

Musikken førte Holst-Jensen inn i teatret. Han spilte trompet i orkesteret ved Bergens Nationale Scene under Johan Halvorsens ledelse. Sammen med noen venner dannet han en dramatisk klubb de kalte Sekondteatret. De fremførte noen forestillinger av Hostrups En Nat i Roskilde, Johan Bojers En Moder, samt 4. akt av Ibsens Brand.

Holst-Jensen debuterte som profesjonell skuespiller i et dansk omreisende teaterselskap 28. september 1898 i Kristiansand. Der spilte han 18 år gammel den 70-årige Mester Stranger i Drachmanns Dansen på Koldinghus. Etter å ha turnert i to år ble han ansatt ved Bergens Nationale Scene 1900, og etter nye to år reiste han til Kristiania, der han ble engasjert ved Fahlstrøms Theater 1903. 1910 gikk han til Centralteatret, hvor han var til 1926, bortsett fra sesongen 1919–20, da han var ved Nationaltheatret. Deretter fulgte en sesong ved Balkongen og en kort periode ved revyteateret Chat Noir. Høsten 1929 kom han atter til Nationaltheatret, der han var ansatt til 1953. Deretter drev han som frilanser. Han var ved Chat Noir 1954–55, og i to sesonger spilte han sennepsfabrikant Klinke i Den spanske flue i Stavanger, Bergen og ved Det Nye Teater. 1958 var han baron Zeta i Den glade enke under en sommerturné.

I løpet av 60 års sammenhengende sceneliv fremstilte Holst-Jensen et stort galleri av typer i lystspill, farser og operetter. På Centralteatret fant han sin form, og på Nationaltheatret utviklet og styrket han sine evner i komiske karakteristikker. På den hypermoderne Balkongen fikk han vist andre sider av seg enn de morsomme og vittige. Selv mente Holst-Jensen å ha spilt over 430 roller, derav 30 operetter, og vært med i nær 40 filmer.

I arbeidet med sine roller søkte Holst-Jensen det vesentlige, selve karakteren i dem, og han utviklet en evne til hurtige og avgjørende karakteristikker. Han hadde en lun sans for lattervekkende menneskelige dårskaper og svakheter. Han blottstilte og avslørte dem, men uten å utlevere dem. Holst-Jensens fine komikk fikk publikum til å smile, le og more seg, men også til å føle medlidenhet med personer han fremstilte. Som karakterskuespiller var han alvorlig, enkel og streng i formen når han spilte grå skjebner og havarister i tilværelsen. Med fine menneskelige trekk individualiserte og allmenngjorde han sine skikkelser. Klassiske komediefigurer levendegjorde han slik at de fremstod med stor grad av ekte medmenneskelighet. Hans spill var fylt av varm menneskelighet og stor komisk virkning, til dels tørrvittig gjøgling.

Holst-Jensen benyttet enkle og levende virkemidler når han fremstilte roller med stor og rammende komisk karakteristikk. En lett betoning, et lite muskelspill, et blink i øyet kunne være tilstrekkelig. Den brede komikk var ikke hans form. Han var en fortreffelig replikkunstner. Med en liten, men naturlig betoning kunne han fargelegge ordene, finne det lattervekkende og karakteristiske for figuren. Gjennom karrieren bevarte han den bergenske aksent. Han krydret sine slagferdige replikker på en underfundig måte og gav dem en dvelende bergensk skarring.

Når Holst-Jensen ble spurt om roller han var spesielt glad i, svarte han: “Jeg elsker alle mine Holbergroller. Og jo, Lundestad i De unges Forbund var en deilig rolle.” Av hans mange Holberg-figurer fremheves spesielt Rosiflengius i Det lykkelige skibbrudd. Han har også spilt kopist Styver i Ibsens Kjærlighedens Komedie, en glatt og grådig Billing i En folkefiende, en forkommen Molvig i Vildanden, mens han i John Gabriel Borkman var en stillferdig og blek Foldal med drømmen i hjertet. I Hans Wiers-Jenssens To verdener var han en listig og fordrukken sakfører Hermansen, og han gjorde stor suksess som den gamle jøden i Hevnens Gud, som ble spilt på Balkongen. Som kafeverten i O'Neills Ismannen kommer skapte han en uforglemmelig menneskeskildring ved å få frem det tragiske midt i det trivielle.

Helt fra stumfilmtiden var Holst-Jensen en meget benyttet filmskuespiller. Av hans mange filmroller huskes særlig hans opptreden som sakfører Plum i Tante Pose (1940) og hans spill i Arne Skouens Cirkus Fandango (1954). Der viste han en forhutlet sirkusklovn med melankoliens bitre ømhet i sine herjede drag. Som pianisten i okkupasjonsdramaet I slik en natt (1958) gjorde han en fin innsats.

Holst-Jensen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1949 og var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull. Han var æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund og ble tildelt filmkritikernes Aamot-statuetten.

  • Holst-Jensen ruller opp, 1946
  • HEH 1959
  • biografi i TFL, 1991
  • diverse intervjuer og avisomtaler