Sosialøkonom og politiker. Foreldre: Sekretær, senere utenriksminister, ambassadør Thorvald Stoltenberg (1931–) og senere ekspedisjonssjef Karin Heiberg (1931–). Gift 1987 med konsulent Ingrid Schulerud (8.7.1959–), datter av forfatter og teatersjef Mentz Schulerud (1915–2003) og Rigmor Christensen (1928–). Sønnedatters sønn av Eivind Heiberg (1870–1939); datterdatters sønn av Theodor Petersen (1875–1952; se NBL1, bd. 11).

Jens Stoltenberg var statsminister fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001 og igjen fra 17. okt. 2005. Ved tiltredelsen 2000 ble han den yngste statsministeren Norge noen gang har hatt. Den 41 år gamle sosialøkonomen hadde imidlertid en lang politisk karriere bak seg, først som leder i AUF 1985–89 og i Oslo Arbeiderparti 1990–93, deretter som nestleder i Arbeiderpartiet fra 1992 og leder fra 2002. Han var statsråd 1993–97, møtte som vararepresentant på Stortinget 1989 og 1991–93 og ble fast medlem fra Oslo 1993.

Sosialøkonomen Stoltenberg, som tok en glimrende embetseksamen 1987, hadde utrolig nok problemer – ikke minst med matematikk – på skolen. Han gir gjerne Steinerskolen æren for at han likevel ikke opplevde skolegangen som spesielt vanskelig. Etter grunnskolen gikk han på Oslo katedralskole og tok eksamen der 1978. Økonomistudiene ved Universitetet i Oslo gjennomførte han ved siden av et svært aktivt engasjement i AUF. Stoltenberg var leder for det offentlig oppnevnte Mannsrolleutvalget 1986–91. Etter embetseksamen ble han ansatt som forsker i Statistisk sentralbyrå, men har hatt permisjon fra denne stillingen siden 1993.

Stoltenberg ble 1990 utnevnt til statssekretær i Miljøverndepartementet, hvor han ble værende i nesten to år. Det var i perioden som miljøvernminister Thorbjørn Berntsens høyre hånd heltidspolitikeren Jens Stoltenberg ble født. Da Gro Harlem Brundtland etter stortingsvalget 1993 skulle skifte ut noen av regjeringens medlemmer, ble Stoltenberg utnevnt til nærings- og energiminister, og denne stillingen hadde han frem til han 1996 ble finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Her satt han til regjeringen gikk av etter valgnederlaget 1997.

Misnøyen i partiet med Jaglands lederstil, og valgnederlaget 1999, førte til at Stoltenberg etterfulgte Jagland som parlamentarisk leder og partiets statsministerkandidat i februar 2000. Han ble da sett på som Arbeiderpartiets redningsmann. Den øyeblikkelige virkning var da også økende tilslutning på meningsmålingene. Men det fortok seg raskt da han overtok regjeringsmakten en måned senere. Arbeiderpartiets mindretallsregjering fikk like store problemer i forhold til Stortinget som den foregående mindretallsregjering, kanskje større fordi Stoltenberg hadde mindre muligheter enn Bondevik til å velge mellom støtte fra høyre- eller venstresiden. Men Stoltenbergs skjebne som statsminister er først og fremst en bekreftelse på at Arbeiderpartiets problemer stakk dypere enn det som ble betegnet som Jaglands vanskeligheter med å nå ut til folk.

En del av forklaringen på at Arbeiderpartiet tapte stortingsvalget 2001, er at partiet overtok regjeringsmakten uten å ha et fasttømret program og uten å ha noe handlingsrom i forhold til Stortinget. Men når historien skal skrives om Jens Stoltenbergs kortvarige regjering, vil det høre med at den fikk gjennomført flere betydelige strukturelle reformer, som man etter hvert vil se betydningen av. Daværende helseminister Tore Tønne formulerte det slik da sykehusreformen ble gjennomført: “Dette er en vinnersak – om fire år.” Den var det definitivt ikke ved stortingsvalget 2001. Det samme kan sies om politireformen og forsvarsreformen. Det er mulig at statsminister Stoltenberg og hans regjering ble så opptatt av langsiktige reformer at folk flest fikk inntrykk av at regjeringen ikke var opptatt av deres problemer i hverdagen.

Valget kom for tidlig til at Stoltenberg kunne markedsføre synlige resultater av regjeringens langsiktige tenkning. Resultatet var at partiet 2001 gjorde sitt dårligste valg siden partistridighetene i 1920-årene. Arbeiderpartiets fremgang på meningsmålingene etter at han overtok som partileder november 2002, er knapt målbar.

I det politiske liv fremstår Stoltenberg som en resultatorientert pragmatiker. Hans styrke er at han er mer opptatt av hva som er mulig å få til, enn av politiske programerklæringer. Mange opplever Stoltenberg som ryddig og forutsigbar. Handlingsregelen i forhold til oljeinntektene har i ham sin fremste forsvarer. På det internasjonale plan har han markert seg som en av dem som gikk i bresjen for et vaksineprogram for den tredje verden, betalt av de industrialiserte land.

Foran valget 2005 inngikk Stoltenberg en historisk allianse med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet om en felles plattform med sikte på å danne en flertallsregjering. Stoltenberg drev en meget god valgkamp og sikret Arbeiderpartiet en solid fremgang, samtidig som de tre partiene til sammen fikk flertall ved stortingsvalget. Den nye flertallsregjeringen til Jens Stoltenberg ble innsatt i oktober 2005, der Arbeiderpartiet fikk 10 av de 19 statsrådene.

    Et utvalg

  • Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet, h.oppg. UiO, 1986
  • En disaggregert ettermodell for offentlig transport i MODAG/MSG (sm.m. K. A. Magnussen), 1991
  • Mannsrolleutvalgets sluttrapport, NOU 1991:3, 1991
  • Miljøet verner vi sammen, 1994
  • Gassnasjonen Norge, 1996
  • Økonomi – fag og politikk, i Sosialøkonomen nr. 7/2000
  • Stortinget i navn og tall 2001–2005, 2001
  • K. Jensen og K. Werner: Når vi selv skal sige det. Tanker om velfærd. Interview med 4 nordiske socialdemokrater, København 2002
  • E. Skarsbø Moen: Jens Stoltenberg. En biografi, 2002