Jens Lund-Andersen var den enkeltperson som ruvet mest i Den Evangelisk Lutherske Frikirke i annen halvdel av 1900-tallet. Han var synodeformann i 16 år, og i denne tiden markerte han seg som en meget kreativ og til tider omstridt leder.
Lund-Andersen vokste opp i en forstanderfamilie i Frikirken. Faren var synodeformann – Frikirkens øverste leder – 1930–35, men han døde tidlig, og moren satt tilbake med fem forholdsvis små barn. Med denne bakgrunnen ble Lund-Andersens barndom i stor grad preget av gudsfrykt med nøysomhet, men farens død ble et så sterkt slag at han mistet barnetroen. Etter farens død flyttet familien tilbake til Tønsberg, der Lund-Andersen fikk arbeid som lærling hos en byggmester. Han gikk på treårig aftenskole (bygningslinjen), tok svennebrev 1947 og fikk håndverksbrev som tømmermester 1949. Da hadde han også gjennomført en seks måneders bibelskole, og etter hvert modnet kallet til å gå inn i en fulltids tjeneste i Frikirken.
Lund-Andersen var forstander i Rjukan menighet 1952–60, og 1960–89 var han forstander i Oslo Vestre menighet. 1967–70 hadde han permisjon og arbeidet som byggeleder for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Kamerun, og 1986–88 var han byggeleder i Mali for Kirkens Nødhjelp. 1989–91 drev han misjonsarbeid i Mali for NMS og Frikirken. Han var pastor i Sortland menighet 1991–96 og i Meløy Søndre menighet 1996–97.
1959–67 og 1975–83 var Lund-Andersen synodeformann i Frikirken. Hans handlekraft ble etter hvert legendarisk. Da Lund-Andersen kom inn i Frikirkens ledelse, var kirken preget av tilbakegang og uvilje mot å bryte med fedrenes tradisjoner og vedtekter. Når man betrakter de nye initiativ som fikk fotfeste i Frikirken i 1960- og 1970-årene, kan de fleste knyttes tett opp til Lund-Andersen. I sine årsmøtetaler trakk han opp en kurs for kirken som hadde til hensikt at den skulle fremstå både innad og utad som en fri, luthersk kirke og et alternativ til Den norske kirke. Det ble mange og harde debatter, både med noen av Frikirkens egne medlemmer som ønsket en mer forsiktig linje, og med flere av Den norske kirkes fremste ledere, ikke minst innen de lutherske frivillige organisasjonene, som ville bevare statskirkeordningen.
Med Lund-Andersen ble Frikirkens langvarige tilbakegang snudd til forsiktig fremgang. Han tok blant annet initiativ til at Frikirken fikk en godt utbygd fellesadministrasjon, og hans forståelse for betydningen av utdannelse resulterte i at kirken fikk en permanent bibelskole og teologisk seminar. Kreativiteten var like stor på det praktiske plan. Han var både arkitekt og byggmester da Nordtun Framhaldskole i Meløy ble bygd 1955, og under oppholdet i Kamerun 1967–70 bygde han kirker, skoler, lærerboliger og sykestue. I Mali er det særlig de egenproduserte damportene i elven Niger som vitner om Lund-Andersens evner som problemløser. For sin innsats i Mali ble han 1988 tildelt æresdiplom fra guvernøren i regionen Tombouctou. For sitt arbeid i Frikirken fikk han 1997 Kongens fortjenstmedalje i sølv.
Jens Lund-Andersen skrev en mengde debattartikler i diverse blader og aviser foruten flere bøker.