Maler og grafiker. Foreldre: Distriktslege Kaare Johannes Johannesen (1901–83) og Kirsti Løvaas (1899–1993). Gift 1960 med tekstilkunstner Brit Sæther (16.8.1937–2004), datter av direktør Ragnar Sæther (1913–84) og interiørarkitekt Gunvor Solberg Larsen (1910–). Navneendring til Johannessen ca. 1960.

Jens Johannessen er en hovedskikkelse i den sene modernismens maleri i Norge. Hans dekorative og sensuelle maleri oppnådde en enestående popularitet helt fra hans gjennombrudd i slutten av 1960-årene.

Johannessen tilbrakte sine første år i Orkdal. Familien flyttet til Trondheim 1948. Der gikk Jens på Kunstskolen 1957–58 under maleren Roar Wold. Trondheimsmiljøet var preget av interessen for formal analyse, og Johannessen fikk kontakt med en rekke kunstnere som var sentrale i utviklingen av en nonfigurativ modernisme i Norge. Hans maleriske begavelse ble raskt anerkjent, og 1958 debuterte han på Kunstforeningens juleutstilling. Da var han allerede på vei til Statens Kunstakademi i Oslo. I malerklassen der (1958–61) hadde han Reidar Aulie som lærer, og gjennom ham fikk han kontakt med bl.a. svensk og dansk samtidskunst. Undervisningen la vekt på den analytisk abstraherende figurasjonen i senkubismen, men Aulie var også åpen for en behersket ekspresjonisme.

1962 hadde Johannessen sin første separatutstilling, i Kunstnerforbundet i Oslo, med landskap influert av dansk senromantikk. Kritikerne omtalte ham som et stort talent. I årene som fulgte utviklet han et nonfigurativt malerisk språk, under impulser fra besøk i München (1959, 1961), Roma (flere måneders opphold 1961) og Paris (1964, 1966, 1968). Det var den franskpåvirkede, lyriske abstraksjonen som dominerte hans neste utstilling (1964) i Galleri Haaken i Oslo, der Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og en rekke private samlere gjorde innkjøp. Galleriets eier, Haaken Christensen, fikk stor betydning for Johannessens karriere gjennom 1960- og 1970-årene, ikke minst som formidler til norske samlere. Galleri Haaken presenterte ham også på flere store mønstringer i Paris.

I løpet av 1960-årene ble Jens Johannessen etablert som en markant personlighet med fargerike meninger i media og med virksomhet i mange retninger. Han illustrerte skjønnlitterære tekster i Dagbladet 1967–70 og laget scenografi til den politiske revyen Upop 1968. Fra omkring 1965 trakk han inn pop-kunstens bokstaver og tall, fotografier og enkelte hele gjenstander i sine collager og malerier, og han eksperimenterte bl.a. med røntgenfotografier. På samme tid brukte han malingsprut, penselhugg og rennende maling som i den abstrakte ekspresjonismen, og han brukte fabulerende innslag som i Cobra-kunsten. Hans bilder ble preget av samtidskunstens vilje til oppbrudd og dynamikk. Enkelte kritikere karakteriserte derfor hans kunst som lettpåvirkelig og ustadig.

Omkring 1970 utviklet han imidlertid en uttrykksform og teknikk som var helt hans egen. Hans såkalte “skjærebilder” fremkom ved at han malte lag på lag med ulike farger, uten å la oljemalingen tørke helt mellom hver gang, og deretter snittet han opp enkelte av de ytterste lagene og drog vekk fliker som synliggjorde underliggende fargelag. Disse “kameene” kunne så bli bearbeidet frem til en spesiell rikdom på teksturer og virkninger. Med dette tok Johannessen opp håndverksmessig inspirasjon fra så spredte kilder som ikoner, surrealistiske frottager og ikke minst norsk folkekunst, som han har samlet og som har vært en særlig sterk inspirasjon for ham. “Skjærebildene” vakte begeistring blant kritikere og publikum allerede fra første presentasjon i Kunstnernes Hus i Oslo (1971).

Johannessens popularitet kom bl.a. til uttrykk gjennom en praktbok om ham 1975, og gjennom flere bøker der han laget bilder til Peder W. Cappelens tekster. Feiringen kulminerte i Festspillutstillingen i Bergen 1976. Da hadde det oppstått en konflikt mellom den febrilske samlerinteressen rundt hans bilder og enkelte mediers skepsis til det “overfladiske” og “markedstilpassede” i hans dekorative uttrykksform. Dette var medvirkende til at Johannessen følte det nødvendig å avslutte produksjonen av “skjærebilder”. Samtidig gjorde sykdom det umulig for ham å holde i gang en jevn kunstnerisk virksomhet. Han gikk inn i en lang periode hvor han ikke laget oljemalerier, og det ble langt mellom utstillingene.

Fra slutten av 1970-årene og gjennom hele 1980- og 1990-årene har han imidlertid utført en serie illustrasjonsoppgaver i bokverk som flere ganger (1976, 1989 og 1996) fikk prisen for “Årets vakreste bok”. 1986 laget han en mappe med litografier til Ibsens Brand, utgitt i Paris. Han laget også serier med akvareller (Hallingdalssuiten, Øvrevollsuiten, Tydalssuiten og en serie med store tørrfargebilder), og han hadde en omfattende produksjon av grafikk. Det siste er hovedsakelig litografier, og mot slutten av 1980-årene ble både litografier og akvareller utført i monumentale formater.

Samtidig tok han opp oljemaleriet igjen, og 1993 laget Museet for samtidskunst i Oslo en stor retrospektiv mønstring av hans maleriske verk. Til denne ble det også utgitt en tobinds monografi om Johannessen som maler og grafiker. Gjennom det siste tiåret av 1900-tallet laget han en rekke meget store malerier, bl.a en utsmykning i rederiet Wilh. Wilhelmsens administrasjonsbygg på Lysaker i Bærum (1996), bestående av paneler i tallrike blånyanser i vibrerende romlig spill som seil og bølger utover den enorme flaten. Også i sine seneste arbeider demonstrerer Johannessen at hans figurative arbeider alltid er dekorativt abstrakte og hans nonfigurative arbeider alltid suggestivt assosiasjonsfylte.

Jens Johannessen er representert i en rekke norske museer og samlinger og i Fine Arts Museum i Taipei, Taiwan. Han mottok den svenske Prins Eugen-medaljen 1993, og 1998 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

    Offentlig utsmykning (et utvalg)

  • Snarøya skole, Bærum, 1959
  • Krigsmaskinen, maleri, Dagbladsentralen, Oslo, 1967
  • Menneske-korset, altertavle, Rødtvedt kirke, Oslo, 1979
  • Vandalistene, relieff, Oslo Sentralstasjon (etter konkurranse), 1986
  • Hav, Wilh. Wilhelmsen, Lysaker, Bærum, 1996
  • Øyeblikket, Filmens Hus, Oslo, 1996

    Illustrasjonsarbeider (et utvalg)

  • P. W. Cappelen: Høstblad, 1976
  • d.s.: Fugl i en vår, 1979
  • K. Hamsun: Victoria, 1982
  • P. W. Cappelen: Sommerfabel, 1983
  • litografimappe til H. Ibsen: Brand, Paris 1986
  • A. Skram: Forrådt, 1989
  • H. Sverdrup: Måltrost, svarttrost, 1994
  • A. Tsjekhov: Grashoppen, 1996

    Akvareller

  • Hallingdalssuiten, 1976–77
  • Øvrevollsuiten, 1977
  • Tydalssuiten, 1981
  • P. W. Cappelen, M. Malmanger og B. Rostad: Jens Johannessen, 1975
  • M. Malmanger og R. Gaustad: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • H.-J. Brun: Jens Johannessen, Malerier, 1993
  • E. Wiig: Jens Johannessen. Grafikk, 1993
  • Jens Johannessen, utstillingskatalog Galleri Haaken, 1998
  • Allegori. Utvalgte arbeider 1962–2002, utstillingskatalog Astrup Fearnley Museet, 2002

    Kunstneriske portretter

  • Tegninger av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 20.5.1967 og 6.11.1976
  • Pennetegning av Finn Graff, 1998; Theatercaféen, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Portrett av Herdis Maria Siegert, 1993
  • Portrett av Morten Krogvold
  • Portrett av Rolf M. Aagaard