Industrileder og professor. Foreldre: Fabrikkeier Hartwig Bache-Wiig (1850–1922) og Amalie Kristine Holt (1851–1940). Gift 1) 8.12.1906 med Tordis Nicolaysen (16.12.1885–11.4.1934), datter av banksjef Fridtjof Nicolaysen og Josefine Amalie Aas; 2) 20.6.1939 med Hjørdis Tidemand-Johannessen (25.12.1891–?), datter av fabrikkeier Carl F. Johannessen (1854–95) og Clara Tidemand (1859–1944). Svoger til Magnus Poulsson (1881–1958).

Selv om Jens Bache-Wiig var utdannet ingeniør og en tid professor i elektroteknikk ved NTH, var han først og fremst industrileder. Han ledet Direktoratet for industriforsyning 1939–40 og var medlem av Administrasjonsrådet 1940. Før, under og etter krigen hadde han en rekke statlige verv, bl.a. var han styreformann for Norsk Hydro og Årdal Verk.

Bache-Wiig vokste opp på Bøn i Eidsvoll, hvor faren og hans bror Carl eide og drev cellulosefabrikken i Bønsdalen frem til 1889, da familien flyttet til Kristiania. De to brødrenes høyt belånte firma stod sentralt i konkursen i Den norske Discontobank, som utløste Kristianiakrakket 1899. Farens fallitt stanset imidlertid ikke sønnens ingeniørstudier i Tyskland, først i Zwickau og senere ved høyskolen i Karlsruhe, hvor han tok eksamen 1902. Forut for studiene hadde han skaffet seg ett års verkstedpraksis etter en middelskoleeksamen som voldte ham besvær.

Etter ingeniørutdannelsen arbeidet Bache-Wiig bl.a. som beregningsingeniør i Tyskland før han 1906 ble ansatt hos Westinghouse Electric Co. i Pittsburgh, USA. I Westinghouse, hvor han fikk en lederstilling som 29-åring, arbeidet han hovedsakelig med beregning og konstruksjon av elektriske maskiner. Han skrev i disse årene en rekke artikler i tyske og amerikanske tidsskrifter, og tok også ut enkelte patenter.

1910 ble han utnevnt til professor i elektroteknikk ved den nyetablerte Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Her ble han frem til 1916, men professortittelen brukte han likevel gjennom store deler av sin senere karriere. Hans praktiske orientering og interesser kunne lettere tilfredsstilles som industrileder. 1916 hadde han nær fått en direktørstilling ved jernbanene, men valgte i stedet å bli administrerende direktør i A/S Elektrisk Bureau, landets dominerende produsent og eksportør av telefonmateriell. Dette ble innledningen til en livslang karriere innenfor norsk og internasjonal teleindustri.

Under Bache-Wiigs ledelse overlevde Elektrisk Bureau krisen i begynnelsen av 1920-årene, bl.a. ved å satse på produksjon av brune varer. Bedriften fikk likevel et økonomisk banesår, noe som bidrog til at han 1926 forlot den til fordel for konkurrenten Standard Electric A/S, et datterselskap av International Telephone and Telegraph (ITT). Bache-Wiig overtok her på mange måter rollen etter en annen nordmann, Einar A. Brofos, som rekrutterte ham. Bache-Wiig ledet det norske datterselskapet frem til 1930, og bidrog i denne tiden sterkt til at ITT kjøpte og moderniserte Skandinaviske Kabel- og Gummifabrikker, fra 1934 Standard Telefon og Kabelfabrik (STK). 1931 ble han generaldirektør for ITTs selskap i Tyskland, og i tillegg hadde han ansvaret for ITTs virksomhet i de østeuropeiske land. Han sa opp stillingen 1935, i protest mot at hovedkontoret i New York grep inn i hans ansvarsområde på tvers av kommandolinjen.

Bache-Wiig beholdt likevel styrevervet i STK. Høsten 1945 ble han bedt om å overta som direktør. 1948 forlot han denne posisjonen til fordel for vervet som styreformann, som han beholdt til sin død. 1946 ble han Vice President i ITTs konsernledelse med særlig ansvar for virksomheten i de nordiske land. Denne posisjonen beholdt han langt utover konsernets aldersgrense for slike verv.

Som bedriftsleder hadde Bache-Wiig ulike stiler i forhold til fagorganiserte arbeidere. Som direktør i Elektrisk Bureau ønsket han allerede 1918 å åpne for utbyttedeling. Ordningen ble likevel ikke gjennomført, fordi bedriftens arbeidere kort tid senere tvang gjennom 8-timersdagen. Under jernstreiken 1923–24 stilte han seg bak en konfrontasjonslinje med aktiv bruk av streikebrytere. Bedriften var i produksjon under hele streiken. Som direktør og styreformann i STK la han seg på en utpreget samarbeidslinje med de fagorganiserte. Bache-Wiig hadde imidlertid ingen tro på at representanter for de ansatte kunne yte konstruktive bidrag til bedrifters utvikling gjennom styrerepresentasjon.

Bache-Wiigs øvrige betydning i norsk nærings- og samfunnsliv var konsentrert om to arenaer. For det første ingeniørrelatert arbeid som spente fra foredrag og artikler til en rekke tillitsverv m.m. innenfor Den Norske Ingeniørforening. Han var bl.a. med å stifte Norsk Elektroteknisk Forening 1918, og bidrog aktivt til å skaffe sponsormidler til Ingeniørforeningens virksomhet. 1938 fungerte han dessuten som redaktør av Teknisk Ukeblad.

Den andre viktige arenaen var hans mange statlige verv fra slutten av 1930-årene. Fra høsten 1939 hadde han som industriforsyningsdirektør en stor del av æren for at landets forsyningsmessige beredskap var meget god våren 1940. Etter det tyske angrepet var han sommeren 1940 medlem av Administrasjonsrådet som leder av Handelsdepartementet. I den egenskap opprettet han bl.a. Nemnda for industri og forsyning, som la forholdene til rette for at okkupanten kunne utnytte næringslivet for sine formål. For Bache-Wiig var det helt uaktuelt å bli med i det kommisariske råd høsten 1940, men 1941 takket han ja til å lede et utvalg som skulle utrede forholdet mellom statlig og privat telefondrift, og trakk seg ikke da ledelsen av Telegrafstyret ble nazifisert. Utvalgsflertallet, som Bache-Wiig ledet, gikk 1942 inn for at staten innløste de private telefonselskapene. Komitéinnstillingen ble retningsgivende for den statlige telefonpolitikken under og etter krigen.

1944 ble han arbeidende styreformann i Norsk Hydro etter ønske fra den administrative ledelsen i selskapet da forgjengeren, Axel Aubert, døde. Bache-Wiig overtok på et tidspunkt hvor Hydro hadde gått langt i å tilpasse seg krav fra tyskerne som hadde aksjemajoriteten i konsernet. Han bidrog sterkt til at selskapets administrative ledelse beholdt sin tradisjonelt betydelige uavhengighet i forhold til sine eiere i det kompliserte juridiske og økonomiske oppgjøret etter frigjøringen. Hovedresultatet av dette oppgjøret var at staten overtok 47 % av aksjene. Bache-Wiigs gode relasjoner med ledende arbeiderpartipolitikere videreførte ikke bare selskapets autonomi, men gjorde det også lettere for Norsk Hydro å vokse så sterkt som det gjorde i hans periode som styreformann, frem til 1957.

1946 ble han mot sin vilje styreformann i Årdal Verk, noe som gav bedriften internasjonal forhandlingskompetanse og statsdriften større politisk legitimitet. Han tok forutsetningen om selskapets forretningsmessige frihet bokstavelig, og forhandlet frem oksyd-avtalen med Alcan 1947 uten å be om regjeringens råd, noe som skapte betydelig debatt. Det gjorde det også da han krevde en sterk økning av aksjekapitalen for at Årdal Verk skulle stå for utbyggingen av aluminiumsverket på Sunndalsøra, som ble vedtatt 1951. I Årdal Verk opptrådte Bache-Wiig som en «sterk» styreformann, og må få en god del av æren for at statsselskapet ble en suksess.

Bache-Wiig fungerte både som en garantist for og en praktisk utøver av Arbeiderpartiets statsindustrielle engasjement. Han var slik sett et utpreget eksempel på toppfolkenes partnerskap i etterkrigstiden. Han var imidlertid en offentlig motstander av partiets reguleringspolitikk slik den kom til uttrykk i Prisloven av 1953. Selv om hans næringspolitiske pragmatisme hadde sine klare grenser, gjorde hans positive holdning til statsdrift ham kontroversiell, ikke minst i næringsliberalistenes tidsskrift Farmand.

Bache-Wiig var en friluftsmann. Han hadde også tendenser i retning av jordbruksromantikk, i den forstand at han ikke sjelden omtalte seg selv som småbruker, og i enkelte faser av sitt liv vurderte han faktisk å satse på jordbruk. Et annet utslag av denne tendensen var at han bosatte seg på Lysaker, den gang et svært landlig område, da han flyttet tilbake til hovedstaden 1918.

  • Eksempler for beregninger af likestrømmaskiner, Trondheim 1912
  • Eksempler for beregninger af vekselstrømmaskiner, Trondheim 1913
  • Ankerviklinger for likestrømsmaskiner, 3. oppl. Trondheim 1947
  • Familien Bache-Wiigs slektsbok, 1961
  • tallrike artikler i TU og andre tidsskrifter

    Etterlatte papirer

  • Professor Jens Bache-Wiig(s memoarer eller erindringer datert 10/2-58 med Aage W. Owes minnetale av 17. januar 1969 trykt som vedlegg); ikke publisert, i familiens eie
  • J. Bache-Wiigs upubliserte memoarer (se ovenfor)
  • Arbeidsdepartementet (utg.): Innstilling om Forholdet mellom Telegrafverkets telefondrift og de private selskapenes drift, og om retningslinjene for det videre arbeid med Statens overtaing av all telefon i landet,1942
  • K. Anker-Olsen: Norsk Hydro gjennom 50 år. Et eventyr fra realitetenes verden 1905–1955, 1955
  • G. C. Wasberg: Standard Telefon og Kabelfabrik 50 years 1915–1965, 1965
  • M. Thorsen: I pakt med framtiden gjennom 75 år 1896–1971. Verkstedklubben ved A/S Elektrisk Bureau, 1971
  • T. Grønlie: «Årdal Verks oksydavtale med Alcan i 1947», i HT 69, 1976, s. 139–194
  • S. Sevje: «en uheldig hund i kjeglespill». Studieselskapet for norsk industri, h.oppg. i historie, UiO, 1977
  • P. Skogaas: Over alle grenser. Elektrisk Bureau – 100 år i teleteknikkens tjeneste, 1982
  • T. Grønlie: Statsdrift. Staten som industrieier i Norge 1945–1963, 1988
  • S. A. Christensen: Statens forhold til Norsk Hydro 1945–1952, h.oppg. i historie, UiO, 1997