Pressekvinne og pioner i arbeiderbevegelsen. Foreldre: Frants Johannessen Sepänen (f. 1856) og Anna Brita Jakobsdatter (f. 1853). Ugift.

Jenny Garfjeld var en usedvanlig kvinneskikkelse for sin tid, som kvinnelig pressepioner og sosialistisk politiker på begynnelsen av 1900-tallet. Men til tross for hennes innsats er det mange huller i beretningen om hennes liv.

Hun vokste opp i Lyngen som pleiedatter av Jørgen Garfjeld, en av sogneprest Alfred Eriksens nære medarbeidere i den store arbeiderreisningen som fant sted i Troms 1902. Det er også gjennom Eriksens liv og virke vi først møter Jenny Garfjeld. Eriksen var sogneprest i Karlsøy, der han startet avisen Nordlys 1902. Samme år kom Jenny Garfjeld til Karlsøy som ekspeditør og forretningsfører i den nye avisen. Hun fulgte med da presten året etter flyttet avisen til Tromsø, der den ble talerør for den nye politiske reisningen blant bønder og fiskere i Nord-Norge.

Ved valget 1903 ble Eriksen valgt inn på Stortinget, som en av de første fire representanter fra Arbeiderpartiet. Han forlot Tromsø og sin avis. Og selv om han i mange år formelt ble stående som redaktør for avisen, var det Jenny Garfjeld som overtok arbeidet hans og brakte Nordlys videre. Uten noen formell ansettelse var hun avisens de facto redaktør fra 1903 til 1910.

Det var en vanskelig tid. Den nye sosialistiske avisen i Tromsø hadde tre borgerlige konkurrenter, som drev en aktiv opposisjon både mot Troms Arbeiderparti, som presten hadde startet, og mot Nordlys. Avisen hadde fått en enslig kvinne som redaktør, hun hadde ingen familie å støtte seg til, og den ansvarlige redaktør var på Stortinget. Dessuten var økonomien dårlig og det tekniske utstyret i avisen elendig. Jenny Garfjeld ble skyteskive for alle utfallene fra de borgerlige redaktører, som fremstilte henne nærmest som et null.

Ikke desto mindre hadde Jenny Garfjeld sine meningers mot og sterke politiske ambisjoner. 1907 stod hun på en kvinneliste ved kommunevalget i Tromsø, men uten å bli valgt inn i bystyret. To år senere stilte sosialistene henne på toppen av listen til stortingsvalget i Tromsø krets, men partiet endte på sisteplass ved valget 1909. Dette var første gang kvinner var valgbare til Stortinget, men før kvinner fikk allmenn stemmerett; det skjedde først 1913.

Historikeren Pål Christensen mener at den personlige belastningen med alle utfallene fra de borgerlige konkurrenter var en medvirkende årsak til at Jenny Garfjeld 1910 forlot Nordlys og Tromsø. Hun reiste til Amerika. Det er lite vi vet om hennes opphold der. Etter at hun vendte tilbake til Norge 1913, ble hun nok en gang knyttet til pressen som en av Alfred Eriksens nære medarbeidere. Han hadde vært Arbeiderpartiets gruppefører på Stortinget inntil han ble ekskludert fra partiet 1912 og prøvde seg på en ny avis. Jenny Garfjeld ble på ny forretningsfører, denne gang i Dagens Liv, som fikk kort levetid. 1914 ble hun ansatt i Norges Kooperative Landsforening, fra 1919 som leder for NKLs avdeling for kontor og trykksaker, og hun satt også en tid som de ansattes representant i NKLs styre. Men hennes sterke meninger og kompromissløse holdning ble for mye for ledelsen, som gav henne avskjed 1926. På sine eldre dager drev hun egen kjøkkenutstyrsforretning i Oslo.

I krigsårene 1940–45 finner vi den tidligere sosialist Jenny Garfjeld som nasjonalsosialist med medlemskap i Nasjonal Samling. Eldre mennesker i Lyngen husker at hun var på foredragsturné for sitt nye parti i årene før tyskerne brente Finnmark og hennes gamle hjem i Nord-Troms. Medlemskapet i NS bekreftes også av et intervju med henne i Fritt Folk fra 1943. Der blir hun i begeistrede ordelag omtalt som en person med “usvekket kraft som en bare har lov å vente seg av sine beste kampfeller”.

  • R. Kvaale: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år, 1986
  • P. Christensen i Tromsø gjennom 10 000 år, bd. 3, Tromsø 1995, s. 177f.
  • intervju med Jenny Garfjeld i Fritt Folk 12.3.1943
  • beretninger fra folk i Lyngen

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; p.e.; gjengitt i Tromsø gjennom 10 000 år, bd. 3, s. 177