Politiker, journalist og organisasjonskvinne. Gift med møbelsnekker, redaktør og arbeiderdikter Aksel (Axel) Olsen (1869–1928).

Jeanette Olsen var en betydelig pioner innen arbeiderbevegelsen. Hun gjorde seg gjeldende innen kvinnebevegelsen, innen fiskernes organisering i Nord-Norge, som journalist og som kritiker av utviklingen i Sovjetunionen under Stalin.

Olsen arbeidet i unge år som syerske. Hun ble gift med Aksel Olsen, som før 1923 var redaktør av flere DNA-aviser. Paret fikk 7 barn. Jeanette Olsen sluttet seg tidlig til arbeiderbevegelsen og var 1907–12 formann i Skiens arbeiderpartis kvinneforening og 1911–13 medlem av DNAs kvinneforbunds landsstyre. På Kvindeforbundets årsmøte 1912 var hun en av initiativtakerne til arbeiderbevegelsens barnelagsarbeid. 1913 ble hun forretningsfører og senere redaktør av Haugesunds Folkeblad. Da familien flyttet til Tromsø 1914, ble hun forretningsfører i DNA-avisen Nordlys og medlem av Tromsø bystyre 1916–19. Da Nord-Norsk Fiskerforbund ble konstituert 1915, ble hun forbundets sekretær og forretningsfører (til 1917). Hun var med i forbundets blad Me'a og ble en sentral figur i forsøkene på å samordne forbundets og arbeiderbevegelsens politikk. Hun ble også den første leder av Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse i Troms. Som rasjoneringssjef i Tromsø i forbindelse med verdenskrigens dyrtid ble hun omtalt som “Rasjonetta”. Hun engasjerte seg sammen med Gitta Jønsson for kvinnenes kår og bar frem Katti Anker Møllers budskap på store massemøter. Bare de innvidde kjente hennes arbeid i den hemmelige transporten av mennesker og materiell fra og til det revolusjonære Russland under verdenskrigen.

1919 flyttet Olsen til Narvik og skapte der en sterk arbeiderkvinnebevegelse. Hun ble forretningsfører i DNA-avisen Fremover og en tid medlem av bystyret. Organisasjonsarbeidet i Tromsø og Narvik førte til sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. Hun var medlem av landsstyret 1918–23, og februar 1923 ble hun valgt som det nye kvinnesekretariatets sekretær på Kvindeforbundets landsmøte. Men siden hun tilhørte Arbeiderpartiets mindretall, ble hun aldri ansatt i denne stillingen. Under fraksjonskampene innen DNA skrev hun et skarpt “åpent brev” mot Tranmæl og ble suspendert i et halvt år av Tranmæl-fløyen september 1923.

Ved partisplittelsen sluttet Olsen seg til NKP. Hun var NKPs kvinnesekretær og medlem av sentralstyret. Fra 1925 var hun også redaktør av NKPs kvinnetidsskrift Gnisten, og hun bidrog i vesentlig grad til at proletarkvinnenes interesser ble hørt i NKP. Hun organiserte kommunistiske husmorlag og gav dermed NKP en sterk forankring blant husmødrene. I hennes tid som redaktør av Gnisten understreket bladet ikke bare kvinnenes rett til å bestemme over sin egen kropp, men reiste også krav om prevensjonsveiledning og tok dessuten opp emner som seksualitet og erotikk, og drøftet spørsmål om kommunistiske menn hadde overtatt det borgerlige ekteskapets normer. I ulike sammenhenger understreket Olsen i NKP at husmødrene flere ganger hadde stått i spissen for revolusjoner og at de hadde utgjort “tyngden” i oppmarsjen.

1928 forlot hun NKP, sammen med Olav Scheflo og Emil Stang, i protest mot at partiet fordømte Hornsruds regjeringsdannelse. Hun vendte ikke tilbake til Arbeiderpartiet, men fortsatte samarbeidet med kommunistene i den revolusjonære fagopposisjonen. Hun var også med i Mot Dag-kretsen i Clarté og aktiv i Kvinneliga for fred og frihet. Hennes positive innstilling til Kommunistinternasjonalens og NKPs folkefrontpolitikk resulterte i at hun 1936 i tre måneder igjen ble medlem i NKP, men september 1936 ble hun ekskludert på grunn av sitt forsvar av Lev Trotskij. Etter eksklusjonen var hun redaktør av det trotskistiske tidsskrift Oktober, som utkom fra april 1937 til september 1939. Tidsskriftet ble et talerør mot stalinismen og Moskva-prosessene og for Trotskijs 4. internasjonale.

Sosialismen i Sovjetunionen hadde etter Olsens syn utviklet seg til “byråkratisk diktatur”, hvor Stalin med “fengslinger, forvisninger, koncentrasjonsleire, henrettelser og bestialske Moskva-prosesser” hadde tvunget proletariatet i kne. I en tid hvor også Arbeiderpartiet var preget av sovjetbeundring og kamp mot trotskismen, forble hun en ensom røst med sin kritikk. Tidsskriftet Oktober ble også en skarp kritiker av Nygaardsvold-regjeringens lunkne holdning i flyktningepolitikken og en varm forsvarer av flyktningenes rett til politisk ytringsfrihet. Olsens ofte meget temperamentsfulle kritikk av både Arbeiderpartiet og NKP bevirket at hun langt på vei ble en ikke-eksisterende person i partihistoriografien. Hun har ikke fått den plassen som pioner som hun fortjener.

Jeanette Olsen representerte DNA på Den kommunistiske internasjonales tredje verdenskongress 1921 og NKP på den femte verdenskongressen 1924, samt på Kommunistinternasjonalens kvinnekonferanser 1924 og 1926. Etter at hennes partipolitiske karriere tok slutt 1928, livnærte hun seg igjen som syerske. Da hun døde 1959, hadde arbeiderbevegelsen glemt henne.

  • Er Trotski arbeiderklassens fiende? Åpent brev til arbeiderne fra Jeanette Olsen, 1936
  • Artikler i Social-Demokraten (Arbeiderbladet), Det tyvende århundrede, Ny Tid, Me'a, Norges Kommunistblad, Gnisten, Oktober, Internationale Presse-Korrespondenz
  • U. Johansen: Organisasjon av de nord-norske fiskerne 1914–1924. En kamp om politisk kontroll, hovedoppgave UiO 1969, s. 75 f
  • H. Clayhills: Kjerringer mot strømmen. Arbeiderhusmødrenes organisering og kamp i 20- og 30-åra, 1978
  • E. Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1930/31, 1983
  • intervjuer med Gunvor (datter) og Georg Eriksen (svigersønn), 1982 og med Nils Kåre Dahl, 1984