Skuespiller, danser og museumsmann. Foreldre: Handelsreisende og kontorfunksjonær Charles Antonius Voigt (1891–1962) og Nathalie Reuter Sande (1896–1986). Ugift.

Jan Voigt var direktør for Ringve Museum i Trondheim 1963–93. I hans sjefstid ble museet betydelig utvidet og bygningene restaurert.

Voigt vokste opp i et musikalsk hjem med foreldre som spilte henholdsvis cello og fiolin. Han var først utdannet optiker, men hans interesse for teater og dans førte ham som elev til Centralteatret, der han debuterte som skuespiller 1950. Han var ved Centralteatret i fire år og spilte bl.a. Benjamin i August Strindbergs Påsk 1951 og i Finn Bøs sommerrevyer. Etter dette arbeidet han som frilans skuespiller og danser, hovedsakelig på revyteatrene Edderkoppen og Chat Noir og på landsomfattende turneer i Jens Book Jenssens og Leif Justers revyforestillinger.

I flere sesonger gjestet Voigt Trøndelag Teater, der han hadde flere større roller, fremfor alt i farser som Anathole i Ninotchka (1954), Sanderus i Den politiske kandestøper og Denny i Janus (1960), men også i dramatiske roller som Mortimer i Maria Stuart (1961) og sersjant Gregowich i Tehuset Augustmånen (1954) og i operetter som Sigismund i Sommer i Tyrol (1955) og grev Danilo i Den glade enke (1966). Han medvirket også i flere norske spillefilmer, f.eks. I moralens navn (1954), På solsiden (1956) og Elskere (1963).

Vel så bemerket gjorde Voigt seg imidlertid som populær programleder i fjernsynet, bl.a. i den samnordiske serien Firklang 1965 og i Taushet er gull 1971.

Det var som danser Jan Voigt første gang gjorde sin inntreden ved Ringve Museum i Trondheim, da han opptrådte ved museets åpning 1952. Senere arbeidet han som omviser der hver sommer frem til 1963, da Victoria Bachke bad ham komme til Ringve fast for å bli hennes viktigste medspiller. Da hun døde samme år, overtok han som leder for museet, der han virket frem til sin avgang 1993. Museet er i dag landets nasjonale museum for musikk og musikkinstrumenter.

Samlingen av musikkinstrumenter ble i Voigts tid nesten fordoblet, og det vitenskapelige arbeidet startet. En av de viktigste tilvekster var kjøpet av en større privat samling i Argentina 1967. Med dette fikk han for første gang vist sin evne til å skape internasjonal blest om museet, noe som også hjalp til å skaffe pengemidler. Ervervelsen satte Ringve på det internasjonale museumskartet og var et betydelig løft. Museets omfattende notesamling ble etablert. Som museets sjef ledet Voigt også arbeidet med restaurering av gårdens driftsbygning, noe som gav betydelig økt areal for basisutstillinger i tillegg til magasin, konsertsal, bibliotek og kontorer. Museets konsertvirksomhet ble intensivert, gjennom bl.a. Ringve Kammerensemble, og selv satte Voigt f.eks. opp Figaros bryllup som egen produksjon 1976. I hans sjefstid ble også Ringve botaniske hage (nå en del av NTNU) realisert 1978, og Ringve Museum International Summer Course ble etablert 1977. I hans siste år som leder ble det økonomiske grunnlaget lagt for museets konserveringsverksted, landets eneste spesialverksted for bevaring av musikkinstrumenter.

I to perioder satt Voigt som medlem av styret for Norske kunst- og kulturhistoriske museer, og han hadde styreverv i Trondheim Symfoniorkester og Olavsfestdagene.

Voigt var engasjert i humanitært arbeid, bl.a. Røde Kors, Redningsselskapet og kreftsaken. 1980 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og samme år mottok han Sør-Trøndelag fylkes kulturpris. 1984 fikk han Trondheim kommunes kulturpris.

  • Red. Ringve museum. Trondheim. En 20-årsberetning. 1952–1972, Trondheim 1973
  • Fru Victoria til Ringve (sm.m. H. Melien), 1984
  • Ringve museum, Trondheim (sm.m. S. Guttormsen og P. A. Kjeldsberg), Trondheim 1988
  • H. Berthelsen (red.): Hvem er hvem i norsk kulturliv, 1984
  • personlig kjennskap til den biograferte