Jan V. Garwick må med rette kunne kalles “informatikkens far” i Norge. Gjennom mer enn et tiår bygde han ved Forsvarets forskningsinstitutt opp et forsknings- og utviklingsmiljø som ble det første faglige tyngdepunkt innen elektronisk databehandling her i landet.
Garwick tok examen artium 1934, og etter fire års studier ved Universitetet i Oslo ble han cand.real. med innstilling våren 1938. Etter et studieopphold hos professor Rolf Nevanlinna i Helsinki ble han samme høst ansatt på Astrofysisk institutt ved Universitetet i Oslo, som assistent for den verdenskjente astrofysikeren Svein Rosseland. Her hjalp han bl.a. til med bruken av instituttets differensialanalysator – en meget avansert analog-regnemaskin.
Garwick kom høsten 1947 til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), i første omgang som det nye instituttets “husmatematiker”. Det ble snart nok å gjøre for ham. Han arbeidet ved instituttets Fysikkavdeling, der Gunnar Randers var forskningssjef. Randers var samtidig leder for det nye Institutt for atomenergi, som var i gang med å konstruere det som skulle bli Europas første sivile atomreaktor, Halden-reaktoren (1951). Norge hadde tungtvann fra Hydros anlegg på Rjukan, og fikk uran gjennom et samarbeid med Nederland. Men det manglet kunnskaper om hvordan uranstavene skulle dimensjoneres, og amerikanerne så ikke med velvilje på det norske prosjektet.
Det ble Garwicks ansvar å ta seg av de matematiske problemene som måtte løses og finne beregningsmetoder som kunne tallfeste de riktige dimensjonene. Til hjelp med beregningene fikk han tildelt soldater som avtjente verneplikten ved FFI. Denne ordningen skulle vise seg å ha uforutsette sidevirkninger: Soldatene, som ble samlet på “Regnekontoret”, til å begynne med under ledelse av Garwicks første soldat og senere assistent Kristen Nygaard, ble et viktig rekrutteringsmiljø for de andre databehandlingsgruppene som vokste frem i Norge. I dette miljøet var Garwick det selvfølgelige og i ettertid legendariske midtpunkt.
Arbeidet med reaktorberegningene ble etter en tid av Garwick og Nygaard lagt om til simuleringsmetodikk, og de startet dermed en faglig utvikling som senere ledet til programmeringsspråket Simula og objekt-orientert programmering. Blant de unge i dette miljøet var bl.a. Ole-Johan Dahl, som senere ble Garwicks nærmeste faglige medarbeider.
Garwick fikk også en rekke andre “nøtter” å knekke, og Regnekontorets beregningsoppgaver økte raskt i antall og omfang – baneberegninger for instituttets rakettprosjekter, antenneberegninger, dataanalyser av radioaktivt nedfall osv. Dessuten tok en opp taktisk-strategiske analyser for Forsvaret (operasjonsanalyse). Regnekontoret vokste raskt og led under at det bare hadde ikke-programmerbare elektromekaniske regnemaskiner til rådighet. Det ble klart at FFI måtte ta i bruk de nye elektroniske datamaskinene som var under utvikling.
Det første steg på veien var en Bull elektromekanisk hullkortmaskin, som Garwick og hans assistent P. Olstad bygde ut med reléenheter og annet utstyr slik at den var programmerbar; programmene ble lest inn ved hjelp av hullkort. Denne maskinen, som ble kalt MAMA (for MAtematikk-MAskin) og kom i drift 1951, ble brukt til å lage og kjøre de første dataprogrammer i Norge.
Garwick var en vesentlig pådriver (sammen med Forsvarets etterretningstjeneste) for at Norge snarest måtte få en virkelig kraftig elektronisk datamaskin. Så snart dette var besluttet, kastet han seg med voldsom energi inn i samarbeidet med det utviklingsteamet ved University of Manchester som skulle lage maskinen. Han ble raskt en høyt respektert deltaker i dette britiske pionermiljøet, og impulsene fra Norge påvirket designen av maskinen, som senere av elektronikkfirmaet Ferranti ble markedsført som kommersielt produkt under navnet Ferranti Mercury. Dette ledet også til at Norge allerede fra midten av 1950-årene hadde gode faglige kontakter med de internasjonale toppmiljøene innen elektronisk databehandling.
Fra midten av 1950-årene ble Regnekontoret og virksomheten omkring datamaskiner samlet i en Matematikkseksjon under Garwicks ledelse, mens operasjonsanalysen ble skilt ut som egen aktivitet. Ferranti-maskinen kom i drift på Kjeller 1957. Den hadde 256 (etter hvert 1024) ords primærlager, 16K trommellager, samt papirbånd inn/ut – en stor maskin i de dager.
Nå skulle maskinen brukes, og den gang fulgte det ikke noe stort bibliotek av ferdig utviklede og utprøvde programmer med fra fabrikken. For Garwick, Dahl og flere andre hadde det viktigste vært å lage nye hjelpemidler for dem som skulle programmere: grunnleggende programutstyr og programmeringsspråk. Da maskinen ble levert, var denne programvaren i det vesentlige operativ. Den var på flere måter langt forut for sin tid, bl.a. med avanserte mekanismer for å finne og rette feil i programmer. Systemet var for en stor del en frukt av Garwicks skaperkraft.
Garwick var i forskningsfronten når det gjaldt utvikling og implementering av høynivåspråk. 1965 utviklet han et spesialspråk, GARGOYLE, for å skrive kompilatorer, og på Lysebu-konferansen om simuleringsspråk 1967 bidrog han med en plan for et programmeringsspråk, GPL (General Programming Language), med meget høy grad av generalitet.
Matematikkseksjonen ved FFI ble under Garwicks ledelse et kraftsenter som har satt dype spor etter seg i Norge hva angår bruk av datamaskiner, ikke minst innen numerisk analyse og programmeringsspråk, også høynivåspråk.
Garwick var blitt dr.philos. 1956 på avhandlingen On the Solution of Boundary Value Problems by Step by Step Methods. 1958–60 arbeidet han ved SHAPE Air Defence Technical Center i Haag, Nederland.
Etter et opphold i USA 1965–1967 fant Garwick ut at han ikke trivdes i Norge lenger. Klimaet var ikke bra for hans etter hvert dårlige helse, men han følte også at han ikke fikk den vitenskapelige anerkjennelse han fortjente i det akademiske miljøet i Norge. Det miljøet han bygde opp på FFI, var i mer enn et tiår det faglige tyngdepunktet i databehandling her i landet.
Garwick sluttet på FFI høsten 1967 og flyttet til USA. Der hadde han en rekke stillinger, bl.a. som forsker hos Control Data Corporation i Palo Alto, California, og senere som professor ved New Mexico Institute of Mining and Technology. Som pensjonist flyttet han til California, der han døde 1989, etter å ha tilbrakt sine siste år på et sykehjem.
Jan V. Garwick var en meget fargerik og motsetningsfylt person. Hans kunne være svært høflig og beleven, for så å slå over i ganske uoppdragne uttrykk for sin uvilje. Han kunne bruke timer på å hjelpe en student eller yngre medarbeider som kom med et problem, men også nokså bryskt avvise dem om han ikke var interessert. Han gav åpent uttrykk for egoistiske holdninger, for så i andre situasjoner å vise omsorg og generøsitet.