Jurist. Foreldre: Avdelingssjef Christian Odd Bernt (1912–96) og Else-Marie Buck. Gift 1969 med lektor Anne-Marie Lygren (20.12.1943–).

Jan Fridthjof Bernt har vært knyttet til Universitetet i Bergen siden 1969, de siste 25 år som professor i rettsvitenskap. Han fremstod tidlig som en usedvanlig og allsidig ressursperson innen akademia, både på sitt eget fags vegne og som talsmann i debatter om universitetenes plass og rolle i samfunnet. Fra å markere seg i det norske toppsjiktet innen faget offentlig rett og kommunalrett er hans forskningsprofil utvidet til å omfatte helse- og sosialfag, rettskildelære, generell rettsteori og rettsfilosofi, internasjonal rett, forskningsetikk, EØS-rett og menneskerettigheter.

Bernt vokste opp i Bergen. Etter examen artium studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1968. Deretter fulgte en kort dommerfullmektigpraksis ved Nordhordland sorenskriverembete før han 1969 ble ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Bergen (UiB) . Han har således fulgt utviklingen av jusfaget der fra den første spede begynnelse med opprettelse av juridiske institutter 1969 til dagens vel etablerte juridiske fakultet med et sekstitalls lærere og to tusen studenter (2005). Etter et forskningsopphold i USA, der han tok en mastergrad på en avhandling som sammenligner de amerikanske og den norske forvaltningslovene, ble han 1979 dr.juris på en avhandling som senere ble utgitt med tittelen Avtaler med stat og kommune, et banebrytende arbeid om samspill og vekselvirkninger mellom den tradisjonelle forvaltningsrett og avtalen som virkemiddel i offentlig virksomhet. Dette er et emne han ofte har vendt tilbake til senere i sitt forfatterskap. Bernt er professor i rettsvitenskap ved UiB fra 1980 og har som sine særskilte fagområder hatt forvaltningsrett, kommunalrett, helse- og sosialrett, rettskildelære, rettsteori og rettsfilosofi.

Bernts akademiske karriere omfatter en lang liste verv og utmerkelser. Etter en prorektorperiode var han rektor ved UiB 1996–98 og var både da og senere en uredd og til dels polemisk talsmann for bevaring av akademiske verdier og tradisjoner, i en tid da slike ble satt under politisk press. Han ledet arbeidet med forberedelse av en nasjonal universitetslov og skrev standard lovkommentaren til loven. Da det i 2004 stormet rundt politikernes prosjekt for bedriftsøkonomisk modellering av universitetene, målbar han fagmiljøets kritiske betenkeligheter og kan utvilsomt krediteres for at det mest ambisiøse omdanningsprosjekt for akademia i vår tid ble redusert til mindre kosmetiske endringer i universitetenes styringsstruktur.

Bernts publikasjonsliste er omfattende og karakteristisk for forskerens store faglige appetitt og erkjennelsestrang. Den spenner over mange felter, fra et første skrift om kommunelovens forbud mot støtte til politiske organisasjoner og formål 1973 til senere bøker og artikler om utvinningstillatelser i offshoreindustrien, forskningsarkiver og personvern, kommunalrett og forvaltningsrett, begrepsbruk i skjæringsflaten mellom offentlig rett og privatrett, EØS-føringer på kommunal anskaffelsesvirksomhet, vitenskapsteori, taushetsplikt og ytringsfrihet i offentlig sektor, hermeneutisk forståelse av rettslige grunnbegreper, problemstillinger rundt desentralisert barnevern o.a.

Bredde, allsidighet og engasjement har også preget Bernts arbeid i en rekke sentrale verv i norsk forskning gjennom det siste tiår. Han var medlem av Styringsgruppen for Ruhrgas stipendprogram 1995–2004 og av Bioteknologinemnda 1998–2003, og han var forskningsleder for NORAS program for kommunalforskning 1991–96. Han har også hatt lederverv i flere viktige lovprosjekter, bl.a. om psykisk helsevern, kommunelov, lovstruktur, kommersialisering av forskningsresultater og harmonisering av kommunal helse- og sosiallovgivning. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1995 og preses der 2005 og 2007. Bernt er æresdoktor ved Københavns Universitet (1997), ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2000 og er storridder av Islands Falkeorden.

I det bergenske lokalmiljø er Jan Fridthjof Bernt synlig og hørbar både innad ved sitt arbeidssted og utad. Han er svært ofte medienes forankringspunkt når vanskelige spørsmål skal formidles til publikum med knappe deadlines, både innen offentlig sektor og i annet som vedrører juridisk vinkling av konflikter som pressen setter søkelyset på. Innen sitt fakultetsmiljø er han den ubestridte ener. Hans undervisning er levende, spontan og egnet til å engasjere både de yngste studenter og de viderekomne. Han har åpen dør, og han har tid og epostkapasitet til alle. Hans evne til å inspirere og rekruttere unge forskningstalenter til sitt fagmiljø er et kapittel for seg, og hans forskerveiledning av en rad yngre doktorander de senere år er legendarisk, noe en rekke rosende forord i senere publiserte avhandlinger viser til fulle. Et lite sitat sier det meste: “Han penset tidlig skrivningen inn på et fruktbart spor og har hjulpet prosjektet fremover med en unik evne til å lirke noe fornuftig ut av de mest flokete tankespinn.” (Synne S. Mæhle)

Bernt er også en samarbeidets mann, som i fellesprosjekter med andre har evne og vilje til å drive prosjektet med den riktige blanding av åpenhet for oppgaven, dialog og sans for solid kvalitetssikring av forskningsresultater. Særlig anerkjennelse fikk den forskning som han stod for sammen med den senere avdøde kollega David Doublet i skjæringsflaten mellom filosofi og rettsteori, der standardverkene fortsatt er bøkene Vitenskapsfilosofi for jurister (1998) og Juss, samfunn og rettsanvendelse (1996). Forfatternes studier innen såkalt rettslig polysentri og hermeneutikk er også godt kjent i den nordiske rettsteorimiljøet.

Ingen skal underslå at Jan Fridthjof Bernt også er et sant politisk menneske. Han har aldri hatt dekanverv ved sitt fakultet, men har allikevel i fakultetsorganer både formelt og mer uformelt preget alle viktige beslutningsprosesser i bergensfakultetets historie fra starten av, senest ved forberedelsen og tilrettelegningen av Kvalitetsreformen med ny studieordning for jusstudiet fra 2004, der konseptet “problembasert læring” for alvor ble satt på agendaen. At han har visst å sette spor etter seg i sin tid i universitetets øverste verv i en brytningstid da bølgene gikk høyt, er også kjent for enhver som har fulgt med i universitetsdebatten det siste tiår. Om sitt fag sier han åpent at han ser på jussen som et redskap til å være med på organisering av samfunnet, og han har som sitt credo pekt på fagets dynamiske karakter – en diskusjon som aldri stopper: “Muligheten for å prøve og etterprøve standpunkter vil alltid ligge der.”

    Et utvalg

  • Avtaler med stat og kommune, dr.avh., Bergen 1981
  • Kommunalrett (sm.m. O. Overå og H. Hove), 1987 (4. utg. 2002)
  • Retten og vitenskapen. En introduksjon til rettsvitenskapens vitenskapsfilosofi (sm.m. D. R. Doublet), Bergen 1992 (2. utg. 1993)
  • Lov om kommuner og fylkeskommuner av 25. sept. 1992 nr. 107 med kommentarer (sm.m. O. Overå), 1993 (4. utg. 2006)
  • Sosial trygghet og rettssikkerhet (sm.m. A. Kjønstad, A. Kjellevold og H. Hove), Bergen 1993 (2. utg. 2000)
  • Juss, samfunn og rettsanvendelse. En introduksjon til rettsvitenskapen (sm.m. D. R. Doublet), |1996 (2. utg. 1999)
  • Vitenskapsfilosofi for jurister – En innføring (sm.m. d.s.), Bergen 1998
  • utg. Frihagens forvaltningsrett, bd. 1 (sm.m. Ø. Rasmussen), Bergen 2003
  • Universitets- og høyskoleloven av 2005 med kommentarer, Bergen 2006
  • Jan Fridthjof Bernts CV
  • K. Lothe Jacobsen: Juridisk fakultetsbibliografi, UiB. Det juridiske fakultet skriftserie nr. 47, Bergen 1994
  • N. Roll-Hansen m.fl.: Universitetet i Bergens historie, bd. 2, 1996
  • E. Hansen: “På talefot med Jan Fridthjof Bernt”, intervju i studentorganet Injuria nr. 3/2001
  • S. Sæther Mæhle: forord til Grenser for rettsanvendelsesskjønn, dr.avh., Bergen 2004